Høyre - bærekraft i distriktene og egen fjellpolitikk

Store deler av etterkrigstiden har Norge levd med en hinsides tilgang på oljepenger. At en stat tjener så mye fra en uttømmelig kilde at det oppstår en kraftig ubalanse mellom hva som skapes av verdier utenom oljeøkonomien, og hva som brukes i samfunnet, er ikke bærekraftig. Vi har gjort oss dypt avhengige av oljeøkonomien. Arbeiderpartiets oppskrift på distriktspolitikk har vært omfattende poster på nasjonalbudsjettet til offentlige sysselsettings- og bolystprosjekter. Kortsiktig bruk av offentlige midler. Man har gjort distriktene en bjørnetjeneste med å gi dem kunstig stimuli vi i lengden ikke har råd til, fremfor å i større grad bygge et politisk rammeverk som gjør distriktssamfunnene mer selvdrevne. Viktigste virkemiddel er flere arbeidsplasser i privat sektor som kan bidra med skattepenger til en sterk offentlig sektor – uten oljepengene er vi ellers nødt å skjære kraftig ned på velferdstjenestene våre. 

Samme dag som undertegnede har innlegg i OA der jeg tar til orde for mer helhet i samfunnsdebatten – har Jan Sandal (Ap) innlegg der han forsøker å tilbakevise min påstand om at Arbeiderpartiet mangler distriktspolitikk. Sandal ramser opp en rekke hovedmål for sitt partis distriktspolitikk – fagre ord som for det meste verken Høyre eller andre partier er uenige i. Men praktisk politikk handler om tiltak og virkemidler for å nå målene. Med en oljeøkonomi som etterhvert fases ut, trenger vi mer enn noen gang en distriktspolitikk som bygger på grunnleggende prinsipper for et bærekraftig samfunn.

Etter hvert som oljeressursene fases ut vil innlandets naturressurser danne grunnlag for verdiskapning. Min politiske karriere begynte for 10 år siden og det var rødgrønn vernepolitikk og eklatant mangel på samfunnsutviklings- og næringsutviklingsperspektivet i forvaltningen av naturressursene som fikk meg inni politikken. De selvsamme naturressursene som er grunnlaget for distriktsnæringene - landbruk, skogbruk, bioøkonomi, reiseliv, havrettede næringer og energi. Svulmende ord om bruk og vern hånd i hånd, lokal forvaltning og tro på distriktssamfunnene har ingen troverdighet når man i realiteten bygget opp et sterkt sektorisert forvaltningssystem, et stigma av overordnede planer som styrer all lokal utvikling, og et system av overordnede planinstanser som kommuneadministrasjoner og lokalpolitikere må bruke alle krefter på å kjempe imot for overhodet å skape seg handlingsrom. Det er en grunn for at et av Høyres hovedmantra er «enkeltmennesket foran systemet»!   

Fjellpolitikk er det faktuelt Høyre som har tatt tak i. Ap-folk i Innlandet har i årevis – som oss andre og forskerne - snakket om behovet for en egen fjellpolitikk. «Fjell» er ikke nevnt med et ord i Ap sitt partiprogram for 2017-21 – ikke utmark heller, til tross for at 95% av Norges areal er utmark. For store deler av Norge er fjellpolitikk lik distriktspolitikk – «fjell» er et samlende og positivt ladet begrep som også byfolket føler eierskap til. Ca. 45% av Norges landareal betegnes som fjell og vidde og hele 89 norske kommuner har mer enn halvparten av arealet sitt liggende mer enn 700 moh, og betegnes av forskere som fjellkommuner. Legger vi sosioøkonomiske forhold til grunn er det snakk om enda mer. ”Fjellteksten” som i 2003 ble vedtatt av Bondevik-II-regjeringen med Børge Brende i spissen, innebar et politisk taktskifte i forvaltningen av norske verneområder. Det ble åpnet for større grad av lokal verdiskaping etter ideen om bruk og vern. Men SV i Miljøverndepartement 2005-2013 som forvalter av både Naturmangfoldloven og plandelen av Plan- og Bygningsloven, og altså reelt det departement som styrte næringsutviklingen i fjellet, gjorde det stikk motsatte. Menneskelig aktivitet, kreativitet og lokaldemokrati i fjellregionen hadde trange kår i denne perioden.

Det har skjedd mye de siste 4 årene. Noe av det viktigste nåværende regjeringen gjorde, var å flytte forvaltningen av Plan- og Bygningsloven til Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. I langt de fleste konfliktsaker som havner i departementet for vedtak, får nå kommunen medhold - på kort tid gjort det meningsfullt igjen å være lokalpolitiker fremfor å møte en vegg av umulighet.

Sluttelig vil jeg minne om at vår regjering fikk oljeprisfall og innvandringskrise midt i fanget – faktorer vi ikke har noen innvirkning på. Allikevel fremstår distrikts-Norge sunnere enn på mange tiår – landbruk og reiseliv er i vekst og med det også andre næringer innen bygg, anlegg, handel og service; næringer som genererer skatteinntekter til staten og offentlig tjenesteproduksjon slik at vi fortsatt kan være et av verdens beste land å bo i. 

Som Erna sa forleden:
«Det som virker, må få virke» - derfor trenger vi 4 nye år med Høyre i regjering.