tirsdag 17. april 2018

Hjerkinn – Fylkesmannens skoleeksempel på «lokal aksept for og forankring vernet»

Involvering av lokalsamfunnet - et av mange møter!

I Nationen 17.april 2018 uttrykker seniorforskerne Dagmar Hagen og Bjørn Petter Kaltenborn i NINA, sin indignasjon over det de kaller «omkamper fra lokale særinteresser» i verneplanprosessen for nedlagte Hjerkinn skytefelt. Det er spesielt å oppleve forskingsinstitusjonens politiske prosedering, både i brevform og i media. NINA har bidratt i prosessen med sin naturfaglige kunnskap, hvilket er og blir deres oppgave og rolle. Politikernes rolle er å fatte beslutninger på et bredt kunnskapsgrunnlag – noe som også favner behovs- og konsekvensutredninger for andre samfunnsinteresser, f.eks. landbruk, reiseliv og turisme.  

Skytefeltet ble etablert i 1923 og etter nesten 100 år med massiv militær aktivitet i området – noe  både villrein og lokalsamfunn har tilpasset seg og sine behov etter – skal Kongen i statsråd vedta verneplanen for området. Det klinger dårlig fra et politisk ståsted – nesten uansett hvilket parti vi tilhører – å overkjøre et lokalsamfunn i den grad man ville gjort dersom man hadde fjernet absolutt all infrastruktur fra området.

Da Fylkesmannen i Oppland startet verneplanprosessen for snart 5 år siden, var det enorme sprik mellom synspunktene til fylkesmannen og lokalbefolkningen på hva innholdet i verneplanen skulle være. Fylkesmannen var pålagt å ta utgangspunkt i strengeste vernealternativet – dvs totalfjerning av all infrastruktur og etablering av nasjonalpark for hele området. Lokalbefolkningen i Dovre og Lesja på sin side ønsket landskapsvernområde og bevaring av alle veier. Etter 100 år der man har innrettet sitt liv og virke etter områdets fasiliteter, ville det være sterkt ødeleggende for særlig næringslivet, dersom man la helt området under strengeste vernet.

I 2015 meddelte statssekretær Lars Andreas Lunde i brev til fylkesmannen at regjeringen også ønsket et verneplanalternativ utredet der deler av veinettet var bevart. Dette etter innspill fra et samlet lokalmiljø – beitelag, reiselivsnæring og lokalpolitikere. Landbruket trenger adkomstmuligheter til området for tilsyn med beitedyra, ikke minst pga rovviltutfordringer – dyrevelferd og arbeidsmiljø vil i motsatt fall være truet. Reiselivet og turismen trenger bruksområder – om enn de innskrenkes kraftig til ytre deler av planområdet, lengst mot E6.  

Etter en mangeårig, svært ressurskrevende prosess med bred involvering av ulike interesser – og sterke følelser i sving – og utallige møter mellom ulike interesser, la Fylkesmannen frem sin innstilling til verneplan i juli 2017. Store deler er i denne omfattet av nasjonalpark – men Fylkesmannen har også tatt hensyn til lokale behov og på en forbilledlig måte imøtekommet disse med bevaring av noen få men svært viktige veier – ihht fagrapportene på landbruk og reiseliv. Det var spesielt å oppleve den lettelse og glede som hersket overalt – til tross for at ingen fikk i nærheten av det man i utgangspunktet hadde ytret behov for. Fylkesmannen har gjennom en grundig prosess klart kunststykket å skape «lokal forankring og aksept for vernet» - en drømmesituasjon for enhver politiker. Blott ved å vise respekt for lokalbefolkningen og forståelse for jobben sin med å balansere alle interesser - og ikke stemple alt annet enn naturverninteresser som «lokale særinteresser».  Vi opplever NINA’s begrepsbruk og politiske intervenering i saken som utidig og svekkende for troverdigheten som politisk uavhengig kunnskapsleverandør på sitt fagområde.

Fylkesmannen er regjeringens forlengede arm. I Jeløya-plattformen står det: (Regjeringen vil…» "vurdere supplering av nasjonalparkplanen. Lokal medvirkning og aksept er en forutsetning for opprettelse av nye nasjonalparker".  Man kan som fagperson gjerne mene at ens eget fagfelt ikke er tilstrekkelig vektlagt – vi synes dog det er spesielt at NINA fremholder dette, tatt i betraktning den store nasjonalparkutvidelsen. Fylkesmannens rolle er å balansere ulike behov i en verneplan og innhente bredt kunnskapsgrunnlag – det er gjort på en forbilledlig måte i innstillingen som kom i fjor.

Bengt Fasteraune, ordfører i Dovre (Sp)
Mariann Skotte, ordfører i Lesja (Sp)
Hanne Alstrup Velure, Leder i Utmarkskommunenes Landssammenslutning (USS) og Sentralstyremedlem i Høyre

fredag 15. desember 2017

Ansvarlige politikere kan å prioritere!

Kommunestyret i Lesja hadde sitt årlige økonomiplan- og budsjettmøte 14.12. For bare to år siden kom vi oss på rekordtid ut av Robek-lista der vi var havnet etter år med lite økonomisk styring og mangel på prioritering. Kanskje Lesja burde vært på lista lenger slik at politikerne faktisk hadde fått kjenne på hva det vil si å være under statlig administrasjon. Med vedtak av et ikke bærekraftig budsjett der lånegjelda allerede fra 2019 er oppi det røde feltet, tvinger politikere som postulerer å være imot eiendomsskatt kommunen til å måtte ta dette virkemidlet i bruk, i tillegg til at vi tvinges til å prioritere og kutte på drift i en slik grad, at jeg er redd det får konsekvenser som ingen faktisk har sett for seg. Man bruker penger i blinde fordi man ikke har vilje til å forestille seg hva det går på bekostning av i fremtiden og mot til å handle etter dette – det overlater vi heller til våre etterfølgere!

I løpet av året har kommunestyret mot Lesja Høyre sine stemmer vedtatt å bygge nytt sjukeheim med integrert nytt helsehus. Ny sjukeheim er tiltrengt og det genererer statlig medfinansiering i Lesja. Investering i nytt helsehus ble vedtatt på bekostning av bygging av omsorgsboliger som i utgangspunktet ble skutt ut på ubestemt tid – selv om felles helsehus med Dovre beliggende på Dombås 15 km unna, ville gitt en langt bedre løsning både faglig og økonomisk; helsehus gir ingen statlig medfinansiering. Dette til tross for at fagmiljøene vet, eller bør vite, at omsorgsboliger er svært viktig for fremtidens eldre. Man får bo lenger tid for seg selv, man får klare mer lenger men har samtidig tryggheten med tilknytning og nærhet til helsepersonell. En omsorgsboligplass genererer hele 45% statlig medfinansiering og koster 1/3 av en sjukeheimsplass. Man må spørre seg hvem man prioriterte slik for – de ansatte eller de eldre?

Lesja Høyre foreslo derfor flg. tillegg som heldigvis ble enstemmig vedtatt, til rådmannens innstilling til økonomiplanen:
«Økonomiplanen tas opp til ny vurdering innen første kvartal av 2018 med tanke på en vurdering av behovet for omsorgsboliger og en eventuell fremskynding av disse. Eldrerådet inviteres til formannskap og kommunestyre for informasjon og ønsker og behov, og involveres også i prosessen rundt planlegging og prosjektering av omsorgsboliger».   

Lesja kommunestyre gjorde også vedtak om å støtte bygging av kunstgrassbane på Lyftingsmo med hele 1,4 mill. kr. En bane som vil ligge 5-6 min. kjøring fra Lesja sentrum der skole, hall og annen infrastruktur ligger. I Lesja Høyre reagerer man på den måten denne saken er fremmet på. Ut av det blå kommer et millionprosjekt inn i økonomiplanen og foran prosjekter som har ligget i planen i årevis og er utsatt gang på gang – prosjekter som direkte eller indirekte vil gi næringsutvikling og inntekter til bygda. Det handler kun om at noen må bevege seg litt lenger enn man må når man smører X antall småanlegg tynt ut over bygda.
Med de økonomiske utsikter og den fremskrevne folketallsutvikling for Lesja som er, bør det være tydelig for enhver ansvarlig politiker at det for fremtiden må prioriteres ressursbruk på næringsutvikling og andre tiltak som stimulerer til folketallsvekst. Absolutt intet er viktigere enn å øke antall innbyggere i Lesja. Investeringen på Lyftingsmo er fullstendig feil prioritering av innbyggernes skattepenger. Vi har anlegg i Lesja, på Lesjaverk, Lesjaskog og på Bjorli – i en kommune med 2000 innbyggere kan vi ikke legge opp til små idrettsanlegg i hver eneste grend. Det bør i størst mulig grad prioriteres ressurser som bygger opp rundt skolene i tillegg til der det bidrar til næringsutvikling og kan gi inntekter til kommunen!
Lesja Høyre støttet derfor ikke rådmannens innstilling men foreslo:
«Søknaden om kommunal støtte til kunstgrassbane på Lyftingsmo innvilges ikke. Idrettslagene anmodes om å bruke og videreutvikle eksisterende anlegg på Lesja og Lesjaskog rundt skolene samt å i større grad samarbeide med hyttebefolkningen om tiltak slik at disse samtidig vil bidra til merbruk av hyttene i Lesja og generere næringsutvikling».


At idrettslagene i styrevedtak har prestert å sette opp denne saken mot tilskudd til fotballhall på Dombås gir bismak. Tilskuddet på kr. 500.000,- til hall på Dombås som rådmannen innstilte på i neste sak, er et minimalt tilskudd til styrking av den videregående skolen som man gikk i fakkeltog for i 2013 – en skole som må sies å i utgangspunktet være etablert på et fragilt grunnlag. Denne hallen er også viktig for voksenfotballen i Lesja, både for damer og herrer. Lesja Høyre støttet derfor helhjertet dette tiltaket.

Vedtaket av økonomiplan i gårsdagens kommunestyre er med Høyres tilleggspunkt reelt et utsettelsesforslag. På nyåret må vi som politikere ta ansvar, ta inn over oss realitetene og prioritere målrettet slik vi bestandig er enige om når det gjelder å prate overordnede handlingsregler - men som dessverre det mangler perspektiv og mot til å følge opp i praksis så snart man opplever press fra de som kjenner politikkens irrganger og vet å bruke dem til egen fordel.

mandag 20. november 2017

Fraværsgrensen funker!

Utdanningsdirektoratet publiserer de endelige fraværstallene for skoleåret 2016/2017. Fraværet har gått ned i alle fylker. Utdanningsdirektoratet publiserer samtidig den første delrapporten fra evalueringen av fraværsgrensen.

Tallene viser at det ikke er tvil om at fraværsgrensen har fungert etter hensikten. Fraværet stuper og fraværsgrensen har vært bra for elever som tidligere hadde høyt fravær.

Fakta om fraværsgrensen:
  • Fraværsgrensen i videregående skole ble innført fra skoleåret 2016-17.
  • Grensen innebærer at man ikke kan ha mer enn 10% fravær i ett fag, for å få karakter i faget. I spesielle tilfeller kan rektor bruke skjønn når det gjelder fravær opptil 15%.
  • Fraværsgrensen gjelder udokumentert fravær, ikke fravær som skyldes dokumentert sykdom, organisasjonsarbeid, politiske verv osv.

Det er en rekke momenter som Høyre vil fremheve – vi mener at:
  • Å stille krav til at elevene møter opp på skolen er å bry seg. Vi gjør elevene i videregående opplæring en stor bjørnetjeneste hvis vi ikke stiller tydelige krav til oppmøte. For at elevene skal lære må de være til stede i klasserommet.
  • Dagsfraværet har gått ned, timefraværet har gått ned, færre får strykkarakter og færre faller ut av skolen.
  • I Oppland har dagfraværet gått ned med hele 50% fra 6 til 3 dager og timefraværet har gått ned fra 9 til 7. De endelige tallene vi har fått nå, bekrefter tallene fra i sommer. Det er ikke lenger noen tvil om at fraværet faktisk har gått ned og derfor håper jeg det nå blir ro rundt fraværsreglene i hele forsøksperioden som varer i tre år.
  • Mange var bekymret for hvordan fraværsgrensen ville slå ut for de mest utsatte elevene. De endelige tallene viser at fraværsgrensen også har vært bra for elever med høyt fravær. Utsatte elever blir fanget opp tidlig og får mer hjelp fra skolene enn tidligere. Fraværsgrensen fungerer som et verktøy for å fange opp elever tidligere. Det er jeg glad for.

Hva viser de endelige fraværstallene:
  • Fraværet har totalt sett gått ned med 40% for dagsfraværet og 25% for timefraværet, målt i median.
  • Dagsfraværet til elevene som er mest borte fra skolen har gått ned med 30 prosent. Denne elevgruppen utgjør 17 000 elever, eller 10% av den totale elevmassen.
  • Dagsfraværet har gått ned i alle fylker, men nedgangen er størst i Oslo og Finnmark.
  • Også timefraværet har gått ned i alle fylkene. Finnmark har hatt størst nedgang her.
  • Fraværstallene presenteres med median. Median er et bedre mål enn gjennomsnitt fordi det viser det typiske fraværet og er mindre sårbart for ekstremverdier og feilregistreringer.
  • Fraværet har gått mest ned på yrkesfag. Her er dagsfraværet halvert, mens timefraværet er redusert med 40%.
  • Statistikken viser en nedgang i andelen elever som får karakteren én, som tilsvarer stryk. Det er også færre elever som slutter i løpet av skoleåret. Fra skoleåret 2015-16 til 2016-17 gikk andelen elever som sluttet ned fra 4,0 til 3,8%.
  • Når det gjelder andelen elever som har fått "ikke vurdert", er det større forskjeller mellom fylkene. Noen fylker, som Aust-Agder, Hedmark, Akershus, Vestfold og Telemark har hatt en økning i andel elever som ikke har vurderingsgrunnlag i minst ett fag, mens det har vært en nedgang i Østfold, Vest-Agder, Møre og Romsdal og Nordland.


Tabell 1: Median fravær i dager fordelt på fylker 2015-16 til 2016-17:

Tabell 2: Median fravær i timer fordelt på fylker 2015-16 til 2016-17:

Den første delrapporten viser:

  • Evalueringsrapporten som publiseres nå er den første av i alt tre evalueringsrapporter om fraværsgrensen. Delrapport 2 kommer høsten 2018, og sluttrapport kommer i 2019.
  • Skoleledere mener fraværsgrensen er hovedårsaken til at udokumentert fravær har sunket betydelig. Rektorene mener fraværsgrensen har vært bra for de aller fleste elevene.
  • Noen rektorer forteller også at utsatte elever blir fange topp tidligere og får mer hjelp av skolen.
  • Rapporten viser at innføringen av fraværsgrensen har ført til mer bevissthet rundt fraværsføring. Men det er fortsatt variasjoner i hvordan både skolene tolker og bruker regelverket.
  • Forskerne trekker fram en bekymring for at fraværsgrensen slår uheldig ut i små fag. Det er per nå ikke mulig å si noe om risikoen for å få ikke vurdert i små fag er større enn i store fag, kun at andelen som får ikke vurdert er stabil. 

fredag 29. september 2017

Gynekologi - ta kvinners følelser og virkeligheten på alvor!

Etter programvedtak på Høyres landsmøte 2017 om «at kvinner skal kunne bruke gynekologtjenester uten henvisning fra fastlege», gjennom valgkampen og i det seneste med flere medieoppslag, har ulike medisinske faggrupper engasjert seg i dette. Det er ikke uventet all den tid man har opplevd det samme flere ganger tidligere når tema har vært oppe. Fokus må imidlertid være på pasientene – kvinnene – hva disse sier, føler, uttrykker behov for og hvordan handlingsmønsteret til en rekke kvinner i virkeligheten er. 

Det bør være et mål for samtlige, uansett faggruppe, at alle kvinner føler seg bekvemme med å få og faktisk får foretatt de nødvendige gynekologiske undersøkelser som forebyggende tiltak for alvorlig sykdom; til beste ikke bare for kvinnen selv men også for andre som kunne være eller blir utsatt for smittefare. Det handler om pasientens helsetjeneste og valgfrihet!

Høyres vedtatte programpunkt er ment som et tiltak for de kvinner som av ene eller andre grunnen ikke ønsker å bruke sin fastlege ved underlivsundersøkelser. Dette handler ikke om å ta noe fra fastlegene – det er svært mange meget dyktige fastleger, også på dette fagområdet. Men med medisinsk utvikling følger også beredere og stadig større krav til fastlegens kompetanseområde. Det avdekkes faktisk mangel på gynekologisk kompetanse hos fastleger.

Det argumenteres for fastlegers "portvaktfunksjon" men en slik funksjon vil jo bare virke i de tilfeller kvinner faktisk går gjennom porten. At mange kvinner går direkte til gynekolog og tar hele kostnaden selv, er et tegn på at det er et reelt behov for valgfrihet. Grunnene for at kvinnen ikke ønsker å bruke sin fastlege kan være mange og sammensatte - bluferdighet, kultur, for mye nærhet til legen utenom legekontoret (særlig i distriktene der «alle kjenner alle»), mangel på tillit til at fastlegen har nødvendig kompetanse eller annet. At det også er kvinner som enten utsetter eller unngår gynekologiske undersøkelser av samme grunner, er hevet over tvil og er en enda mer alvorlig utfordring.

Tidligere og mangeårig leder i Norsk Gynekologisk Forening, Oddvar Sviggum, sier flg.:
«Mens jeg var leder tok man opp akkurat denne saken. Man nådde ikke frem, men det ble en slags konsensus med allmennlegene om at terskelen for henvisning skulle være lav. Og slik fungerer det oftest. MEN feks. kom to unge jenter til meg direkte. De hadde "vært på byen" og ønsket en undersøkelse blant annet for kjønnssykdommer. De ble informert om at det hadde vært billigere med henvisning. De jobbet imidlertid som legesekretærer hos sin fastlege. Han ville IKKE henvise dem, men gjøre undersøkelsen selv. De følte imidlertid at hva de gjorde på sin fritid etc. ikke var noe de ville fortelle sin fastlege/arbeidsgiver og aller minst «blotte seg for han».Populasjonen er forskjellig fra bygd og by. Legedekningen varierer fra sted til sted med ofte mange (utenlandske) vikarer. I en mindre bygd ferdes ofte legen og pasienten i mange felles fora. Det kan være fra skolemusikk til fotball, nabo eller venner. Dette handler ikke om at allmennlegens kompetanse dras i tvil, men om pasienter som av forskjellige grunner føler at de har et for nært forhold akkurat når det gjelder det mest intime. Dersom pasienten har et godt og fortrolig forhold og føler tiltro til sin fastlege, vil hun selvfølgelig bruke egen lege og ikke føle behov for å konsultere gynekolog. Det er selvfølgelig ikke snakk om at gynekologen ønsker å overta all screening mht. til celleprøver. Det er det ingen gynekolog som ønsker».

Det handler altså til syvende og sist om å legge til rette for at absolutt alle kvinner – til beste for seg selv og eventuelt seksualpartnere – føler seg bekvemme nok til at de får foretatt de gynekologiske kontroller som alle er enige om de bør få foretatt. Så er det naturligvis mange kvinner som er helt komfortable med å bruke sin fastlege og som vil og skal fortsette med det. 


fredag 8. september 2017

Innlandets næringsliv i sterk vekst med borgerlig regjering!

Faksmile fra Konjunktur Innlandet, 8.9.2017
Å påstå at regjeringen ikke har distriktspolitikk slik Håvard Teigen gjør i innlegg i GD 9.9.17, vil for andre enn de som har et fastlåst politisk syn og enten ikke kan eller vil se realitetene, være et både urimelig og lite interessant postulat. Regjeringen har valgt å stimulere til distriktsutvikling med mer direkte rettede tiltak mot enkeltmennesker og bedrifter fremfor å bygge ytterligere opp under et byråkratisk system av et virkemiddelapparat. Når resultatet etter 4 år med borgerlig regjering er at pilene peker i riktig retning for næringslivet og optimismen i distriktene så synes det merkelig at en forsker som er brukt i mange år av skiftende regjeringer, kan påstå at distriktspolitikken er ikke-eksisterende.

Håvard Teigen skriver ennå et sterkt politisk farget debattinnlegg i GD med en karakteristikk av meningsmotstanders ytringer og meningsmotstanderes politikk som ikke bygger opp under professorens troverdighet – i tillegg til å være med å dra det politiske debattklimaet ned på et nivå som Teigen med sin profesjon virkelig burde holde seg for god til å bidra til. Teigen kan mene hva han vil som person men burde ikke signere med profesjonen sin og samtidig stemple et politikkområde som fraværende fordi vi nå har en regjering som fører en annen politikk på dette området enn den Teigen liker og mener er riktig.

Det er riktig at regjeringen har skalert ned noe det offentlige virkemiddelapparat, mest på fylkeskommunale ordninger men også på midler til IN, der man over mange år har injisert oljemilliarder som stimulans til distriktsutvikling. Et kostbart og komplekst system med mye skjemavelde og byråkratisk styring som ikke alle finner like stimulerende å forholde seg til. Regjeringen har i stedet brukt midlene på veibygging med tidenes samferdselsløft, skatte- og avgiftslette til bedrifter, bedre sykepenge- og sikkerhetsordninger for selvstendige og andre rammevilkår for bedriftseiere og gründere slik jeg nevnte i forrige innlegget mitt.

Gjennom rødgrønn regjeringsperiode har mange etablererer og kommuner møtt veggen i form av et stadig mer kvelende statlig innsigelsesinstitutt og rigide ordninger som gjorde alt annet enn å motivere til å skape noe. Det hjelper lite med ene hånden å sprøyte oljepenger inn i distriktene samtidig som man med andre hånden fratar dem råderetten over sine ressurser og dermed utviklingsmuligheter. Hva som har gått av personlig og offentlig ressursbruk til søknadsprosesser, byråkratisk og faglig behandling av søknader – det være seg arealplaner eller tilskuddsøknader – er hinsides. Regjeringen har igangsatt arbeid for å omstille dette systemet – ikke har landet råd til dette lenger og ikke virker systemet.

Teigen kan gjerne mislike denne omstillingen der vi er opptatt av flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere som lever av statsbudsjettet. Det er dette som gir optimismen vi nå ser i næringslivet – trist hvis en forsker som skulle gitt basis for kunnskapsbasert politikkutvikling så til de grader neglisjerer fakta.


Vi får håpe at den borgerlige regjeringen får 4 nye år slik at den gode utviklingen og fremtidsoptimismen som dokumentert nylig fra annen forskerhold - bl.a.  Østlandsforskning - er bedre enn i 2013, får holde frem.  Borgerlig distriktspolitikk er det beste for utvikling av bygde-Norge; det er det ikke rent få fra den ikke-sosialistiske delen av Senterpartiet som også sier seg enig i!  

Rød distriktspolitikk er ingen dans på roser – stem Høyre!

Fjell- og utmarkspolitikk er spesielt viktig for Oppland. Her ligger potensialet for næringsutvikling, vekst og nye arbeidsplasser – ikke minst når olje- og gassnæringen over tid fases ut. Men det krever at vi får ta i bruk naturressursene på en bærekraftig måte – det er det de som bor nærmest disse som er de beste til å forvalte.

Forrige regjeringsperiode var et inferno av statlige innsigelser på lokale planer – det ble bare verre og verre i de 8 regjeringsårene med SV i Miljøverndepartementet. Rødgrønne ordførere var i harnisk over at deres kommune og innbyggere ble overkjørt gang på gang. Daværende fylkesmann i Oppland, Kristin Hille Valla, slo da fast at bruken av arealene i fjellkommunene er et politisk spørsmål. «Fylkesmannen skal følge opp regjeringens politikk. Endres politikken, så endrer vi vår praksis. Misfornøyde ordførere må derfor klage til sine sentrale partier. Men for egen del har jeg aldri opplevd strammere styring enn under den nåværende regjering», sa Hille Valla i GD 2.10.2007.

Dagens regjering med Jan Tore Sanner i spissen har gitt råderetten tilbake til lokalsamfunnene. I 7 av 10 konfliktsaker mellom kommune og stat får kommunen nå medhold og i resten av sakene delvis medhold. Under rødgrønn regjering var situasjonen omvendt – i over halvparten av konfliktene fikk staten det som de ville og i ¼-del av sakene fikk kommunen kun delvis medhold. At vår regjering har flyttet plandelen i plan- og bygningsloven fra miljøverndepartementet over i det sektorovergripende kommunal- og moderniseringsdepartementet er helt nødvendig for å få til en balansert forvaltning som også fokuserer på samfunns- og næringsutvikling i et bredt perspektiv, fremfor miljøvern i et snevert, bruksrestriktivt perspektiv.

Regjeringen har også igangsatt et omfattende og langsiktig arbeid for å forenkle utmarksforvaltningen. Målet er å styrke lokaldemokratiet og øke lokal verdiskapning basert på naturressursene. Dette arbeidet foregår på flere plan, bl.a. med lovendringsarbeid, gjennomgang av departements- og direktoratstrukturen, roller og oppgaver på ulike forvaltningsnivåer – og er selvsagt ikke unnagjort på 4 år.

Min personlige hjertesak har i 10 år vært å styrke lokal forvaltning, lokal råderett og privat eiendomsrett – og slik øke den lokale verdiskapningen i distriktene og dermed sikre arbeidsplasser og bosetning. Vi kan ikke leve av å omforme distrikts-Norge til et naturreservat og nekte lokalsamfunnene å bruke naturressursene på en måte som disse har vist seg tillitsverdige til i generasjoner. Kulturlandskapet dannes av menneskelig bruk og aktivitet – alternativet er attgroing, næringsfattigdom og fraflytting. Det handler selvsagt om balanse. Det er og skal være nasjonale føringer for utmarksforvaltning som for all annen politikk – men gjennom rødgrønn regjeringsperiode etablerte det seg en sterk ubalanse i forvaltningssystemet, noe som etterhvert utviklet seg til en alvorlig krise for lokaldemokratiet. Liv Signe Navarsete uttalte våren 2016 at dagens regjering skal ha skryt for det de har fått til på utmarksforvaltning – hun sa samtidig at Sp i forrige regjering i stor grad ble nøytralisert av SV.   


Det er ingen grunn for å tro at Sp i samarbeid med et svekket Ap skal bli mindre nøytralisert enn man ble i forrige regjeringsperiode. Tvert imot – man vil være enda mer avhengig av SV i regjering og samarbeid med MDG. En borgerlig regjering med Erna som statsminister som har vist at vi leverer på lokal forvaltning og har tro på oss som bor i distriktene, er det beste vi kan gjøre for distrikts-Norge – stem Høyre – og godt valg!

tirsdag 5. september 2017

Høyres bedriftsrettede distriktspolitikk virker!

«Kvifor har regjeringa nesten avvikla den bedriftsretta distriktspolitikken?», spør Håvard Teigen, professor i regional økonomi og politikk i en kronikk i GD 5.9.17. En kronikk med en sjeldent sett politisk slagside, tatt i betraktning den er skrevet av en fagperson man må forvente i det minste holder seg til fakta – også og kanskje særlig i en valgkamp. Er takknemlig for at vi lever i en digital tid slik at noen rask kan korrigere Teigen.

La meg først slå fast at i Høyre er det ingen jeg vet om som driver med «organisert artikkelskriving» - men vi får ta det som en kompliment dersom Teigen føler seg så grundig møtt på sine politiske påstander at også en professor føler seg satt til veggs – et lavmål i debatt er uttalelsen uansett, tatt i betraktning Teigens profesjon og rolle. Jeg skal i det følgende kun møte Teigens påstander med fakta.

Jeg er enig med Teigen i én ting – det er arbeidsplasser som skaper vekst. Oppland har selv gjennom 8 rødgrønne år med en ufattelig oljerikdom som basis for et offentlig virkemiddelapparat, på ingen måte greid å komme seg ut av næringsfattigdom og fraflytting, tvert imot.

Det er derfor viktig å få med seg at pr. 1.8. har det i Oppland blitt startet 926 nye virksomheter, en vekst på hele 10% fra samme tidsrom i 2016. Det har aldri vært en så sterk vekst i nyetableringer siden SSB begynte å samle inn tallene. Arbeidsledigheten i Oppland fortsetter å falle. Andelen helt ledige i fylket er nå 1,6%, dette er lavere enn før stortingsvalget for fire år siden da ledigheten var 2,4%.

Høyre har «trygge arbeidsplasser» som en av sine 4 viktigste valgkampsaker og har bl.a. lansert en pakke som vil bidra til at flere starter og investerer i nye bedrifter. I Høyres stortingsprogram for 2017-2021 er det flere tiltak som skal hjelpe nyetablerte bedrifter og gründere - både innen skatt, entreprenørskap i skolen og sosiale velferdsordninger:
• Skattefradrag for investeringer i oppstartselskaper
• Styrke ordningen med gunstig skattemessig behandling av kjøp av aksjer i ens egen bedrift.
• Legge til rette for at flere kan bli medeiere i egen bedrift blant annet ved å endre reglene for opsjonsbeskatning.
• Fjerne den særnorske skatten på norsk eierskap (formuesskatten på arbeidende kapital)
• Styrke den offentlige, næringsrettede forskningsinnsatsen slik at veien fra idé til bedrift blir kortere.
• Styrke entreprenørskapsprogrammer og integrere entreprenørskap bedre i hele utdanningsløpet.
• Gjennomgå rettighetene for selvstendig næringsdrivende og frilansere for å gjøre det enklere å starte egen virksomhet.
• Gi selvstendig næringsdrivende betydelig bedre muligheter til pensjonssparing på linje med arbeidstagere.
• Utvide aksjeprogrammet for ansatte.

Med fallende oljepriser er vi avhengige av nye næringer for verdiskaping. Når oljesektoren ikke lenger er den samme vekstmotoren må vi legge til rette for at det skapes nye jobber. Det skal være jobber som bidrar til statsbudsjettet i stedet for å leve av statsbudsjettet. 
Norsk senter for Bygdeforskning slår i en rapport høsten 2016 fast at det i distriktene er mer fremtidsoptimisme og satsingsvilje enn i 2013 – det kan verken tilskrives godt vær eller forrige regjerings politikk. Høyre har en annen måte å drive bedriftsretta distriktspolitikk på enn Teigen liker, men den virker.