tirsdag 24. mars 2020

Det er grenser for personlig frihet og lokal råderett under en nasjonal krise.

Hvor langt skal det lokale selvstyret og den personlige råderetten og friheten virke i en nasjonal krisesituasjon?
I en krig eller nasjonal krise der ledelsen har lagt en strategi må man følge ledelsen - hver enkelt soldat eller bataljon kan ikke gjøre alt på sin måte fordi man tilfeldigvis står der man står og derfor kan unngå å krige på samme måten som resten av nasjonen!
Hytteforbudet har vist seg å være en stor sak å svelge for noen – absolutt ikke alle – hytteeiere. Det er en innskrenking av den personlige friheten og den private eiendomsretten når man forbys å bo i sin sekundærbolig når man måtte ønske det. Ut fra rent smittevernfaglige argumenter kan det synes riktig å spre folk utover på hyttene i Norge fremfor å løpe i kø rundt Sognsvannet og i Oslo-marka.
Men dette handler i første omgang om kapasitet på beredskaps- og helsetjenester i en ekstrem nasjonal krisesituasjon - kall det gjerne force majeure. 


I mange hyttekommuner er det 2, 3, 4, 5 og 6 ganger flere hytter enn fastboliger. Vi vet at helse- og beredskapsapparatet i disse hyttekommunene er strekt til det ytterste i høysesongene for ferie- og fritidsfolket. Nå har vi en krisesituasjon der samme apparatet er mer enn nok belastet med koronakrisen. Da er det ikke mulig å betjene hyttefolket i tillegg - uansett om de blir syke av korona eller slik de pleier - blir "vanlig" syke og skadde på hytta. Det er sistnevnte som alltid i jul, påske og store utfartshelger setter hyttekommunene i ytterste beredskap. Dessuten – de som måtte bli syke eller skadde av annet enn koronavirus og som må søke hjelp, kan ha med seg smitte uten å vite det og slik bidra til smittespredning, ikke minst blant lokale helsearbeidere.


Gjennom siste uken har det blitt et voksende problem at noen kommuner lager egne regler for krisehåndtering som strekker seg videre enn de nasjonale retningslinjer og råd for krisehåndtering! En rekke kommuners stenging av kommunegrenser for annet enn folk med livsviktige funksjoner, har avstedkommet sterke bekymringsmeldinger fra bl.a. bygg- og anleggsbedrifter som er redde for å bli stengt ute fra sine arbeidsplasser fordi de ansatte jobber og bor på brakke i en annen kommune enn de bor i. Lokale hjørnesteinsbedrifter i distriktene står i fare for konkurs og å måtte avskjedige sine ansatte.At kommuner lager smittevernregler lokalt som er mye strengere enn de nasjonale føringer, kan bli et eskalerende problem – det kan avstedkomme enorme omkostninger for lokal- og storsamfunnet - som i ettertid kreves inndekket av staten.


Den nasjonale strategien er å forsinke - ikke utrydde – viruset. Fordi det på nasjonal basis er omtrent helt umulig og vil gi uhorvelige omkostninger på annen måte. Flere byer vil måtte ha livsviktige funksjoner i gang og kan ikke bare stenge bygrensa – lokalsamfunn i hele landet er helt avhengige av funksjonene i byen under krisen all den tid det være livsviktige funksjoner – bl.a. demokratiske - i gang som tjener hele landet når det trengs.


Vi er alle bedt om å jobbe nasjonal dugnad – det er nordmenn verdens beste på; da har vi det store «vi» for øye, lytter og handler etter hva regjering og stortinget anbefaler, eventuelt befaler oss med loven i hånden, å gjøre. I en nasjonal og global krisesituasjon er tiden ikke inne for å bruke ressurser – hverken egne eller nasjonale politikeres – på å opponere mot tiltak man fra nasjonal ledelse finner nødvendige. Evaluering og tiltak for å komme i forkant av en liknende krise – for dette er nok ikke siste gang vi opplever dette – får vi ta i etterkant!


torsdag 3. oktober 2019

Innlegg på Naturressurskommunenes kraftseminar 03.10.2019



Jeg stiller her som leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning USS – 97 utmarkskommuner som dekker ca 40% av Norges areal. USS er en type søsterorganisasjon til LVK og en del av paraplyorganisasjonen Naturressurskommunene.

Våre fremste mål er å jobbe for styrking av lokaldemokratiet som grunnsteinen i et ekte demokrati – det betyr mer lokal forvaltning av og lokal råderett over naturressursene. Disse som er og blir grunnlaget for bærekraftig, klima- og miljøvennlig verdiskaping i Norge som i resten av verden.

Vannkraftproduksjon er en av de eldste former for industriell bruk av lokale naturressurser for verdiskapende virksomhet. Sammenhengen mellom kraftproduksjon basert på lokale naturressurser og det at lokalsamfunnet får en rettmessig andel av den verdiskapingen dette gir, er en suksessfaktor som jeg finner det merkverdig at man gang på gang skal argumentere for og legitimere.

Se på Norge – se på vårt fantastiske kulturlandskap som en viktig del av naturlandskapet – det at det bor mennesker i hele landet fordi det er attraktive lokalsamfunn å bo i. Fordi det i all moderne tid har vært og er en omforent politisk målsetting at vi skal ha et levende Norge – også utenom storbyene!

Jeg hadde forventet at et utvalg som skulle se på samfunnsøkonomiske sammenhenger hadde gjort akkurat det – tenkt samfunnsøkonomisk, helhetlig når man skulle vurdere nytt rammeverk for å øke vannkraftproduksjonen. Jeg hadde forventet at man hørte på «de som har skoene på». Kraftbransjen og vertskommunene var ikke invitert med i kraftskatteutvalget men burde man ikke konsultert disse miljøene i større grad – lyttet til dem?

Med jevne mellomrom opplever vi at spørsmål om fordeling av vannkraftinntekter dras frem – ikke minst av sentralpolitiske finansmiljøer. Den pensjonerte Ap-politikeren Gunnar Tore Stenseng fra Nord-Fron i Gudbrandsdalen skrev forleden i en Facebook-tråd:

«Satt i landsstyret og arbeidsutvalget til LVK i flere perioder, vi sloss med de samme angrepa da, - under ulike regjeringer. Husker vi hadde møte med ikke mindre enn 5 energiministre i tur og orden, og fikk stoppa det meste. Men de kommer igjen,- finansdepartementet gir seg aldri!»

Og akkurat dette har jeg hørt før – og jeg har tenkt at «ingen som skjønner samfunnsøkonomiske sammenhenger vil noen gang finne på å fjerne en ordning som er en lang suksesshistorie, som har gjort at 200 norske kommuner har akseptert å legge verdifulle naturressurser til grunn for vannkraftutbygging til beste for storsamfunnet, som har gjort at norske distrikts-samfunn til forskjell fra f.eks Sverige er attraktive å bo i eller besøke – if it ain’t broke why fix it»?

Det var derfor med vantro at jeg hørte på pressekonferansen og Sanderuds fremlegg av rapporten på mandag! 

En over 100 år lang tradisjon med konsesjonsordninger som har vært og er et viktig element i en suksessfull norsk distriktspolitikk, brytes dersom kraftskatteutvalgets innstilling blir vedtatt politikk. Man bryter i så fall samfunnskontrakten med rundt 200 norske kommuner som har akseptert å avstå verdifulle naturressurser til kraftproduksjon mot kompensasjon i form av langsiktige, forutsigbare inntekter til bruk på nærings- og infrastrukturutvikling i lokalsamfunnet. 

Når kraftbransjen ber om gjennomgang av grunnrentebeskatningen svarer utvalget med å øke denne fra 37% til 39%. Så gyver man løs på ordningene for lokale inntekter og vil nulle ut konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt. Man vil frata lokalsamfunnene egne lovfestede direkteinntekter. Og i stedet eventuelt «kompensere» med naturressursskatt – noe som betyr at kommunene er underlagt den til enhver tid sittende regjerings forgodtbefinnende. Hvordan dette skal skje og hvor mye som tilfaller vertskommunene vil være tilfeldig og avhengig av politisk vilje til enhver tid.  

All juridisk, politisk og historisk forankring i vårt vannkraftregime kastes over bord. Alle fagre ord og politiske lovnader om «ivaretaking og styrking av lokaldemokratiet» og at «kommunene skal få beholde mer av den lokale verdiskapingen» regner jeg med ingen i utvalget har hørt eller sett.

Verden trenger mer fornybar energi. Norge trenger mer fornybar energi. Råstoffet som trengs for å få dette til ligger ute i distrikts-kommunene. Vår natur er like hellig som den som ligger i Oslo-marka eller rundt Trondheimsfjorden. Hvorfor skal vi naturressurskommuner avgi noen av våre lokale herligheter dersom vi ikke har noe igjen for det?

Kraftbransjen har forstått at uten lokal aksept for utbygging så blir det ingen utvikling av fornybar energi. Den overstrømmende lokale motstand mot vindkraft sier vel sitt? Og slik vil det gå med bruken av alle nye typer lokale naturressurser som måtte bli aktuelle i fremtiden – har vi ikke noe igjen lokalt for å avgi disse – glem det!

Kraftskatteutvalget skulle bidra til å finne skatteordninger som bidrar til mer vannkraftutbygging. De forslag som foreligger her gjør det stikk motsatte. Ett er sikkert: Det blir ikke så mye som én kilowattime mer vannkraft utbygget dersom Sanderud-utvalgets forslag skulle bli vedtatt politikk!

tirsdag 27. august 2019

Skolemat – «en merkelig valgkampsak»


Som fylkestingskandidat har jeg vært rundt i regionen på både stand og husbesøk. Enkeltsaker kupper dessverre oftere og oftere valgkampen. Den smale politikken uten øye for helheten er i fokus og vi politikere hiver oss på. Derfor er det betryggende å treffe på utsagn: «Hva jeg er opptatt av? Nei, jeg vet ikke - vi har det vel så godt i Norge at det er bare fillesaker i den store sammenheng som opptar oss». I den sammenhengen kom tema skolemat opp – og jeg fikk enda mer å tenke over omkring dette. For hva er det vi lærer våre barn og ungdommer om hvor maten kommer fra?

Økonomi handler om knapphet. Hadde vi hatt ubegrenset med ressurser trengte vi ingen økonomistyring. Dess strammere økonomiske handlingsrammer vi har dess bedre styring må vi ha. Og dess mere må vi prioritere – altså velge hva vi skal bruke de sparsomme midlene vi har til. Det er svært mye vi kunne tenkt oss å gjøre, mange gode tiltak – men vi har langt fra råd til alt. Innlandet Høyre er ikke imot skolemat men det er så mange andre helt nødvendige tiltak vi mener må prioriteres mye høyere.

Ei dame på Øyer sa: «Dette med skolemat er en merkelig valgkampsak. Man kan lure på hva det er som får politikere til å ha hovedfokus på en slik sak. Hvordan skal våre unger lære seg at maten ikke kommer fra lageret på Kiwi og matpakken eller varmtmåltidet kommer svevende fra en kafeteria? Hvordan skal ungene lære seg å lage mat når de ikke har rollemodeller i mor og far som smører matpakke og lager middag? Og så sier politikerne at vi må prioritere hardere fordi vi får dårligere råd!»

Mat er viktig for kropp og sjel. Det er et grunnleggende behov. Men er det riktig å frita foreldrene for ansvar for å lage mat til barna? Hvis det faktisk er mange barn som kommer på skolen uten mat – fordi de enten ikke vil ha med og heller kjøper usunn mat på kiosken eller fordi foreldrene ikke tar seg tid å lage mat til dem - er det da ikke heller et sykdomstegn i samfunnet? Hvis barnet ikke får mat med hjemmefra er det faktisk noe skolen burde ta opp med foreldrene og se på om ikke det er en årsak til det - eventuelt et dypereliggende problem som må gjøres noe med slik skolen har plikt til!

Å se foreldrene lage mat, å lære seg hvor maten kommer fra, hvordan man lager god og sunn mat selv er en basislærdom. Jeg er ikke lenger så sikker på at det for min del bare handler om prioritering av ressurser om jeg er for eller imot skolemat – det handler om noen grunnleggende verdier og hvor langt vi skal gå i å lære barna våre at alt kommer rekende på ei fjøl uten at vi trenger gjøre noe som helst selv?

tirsdag 20. august 2019

Hjerkinn – sunn fornuft, lokaldemokrati og villreinvern!

Appell på Hjerkinn under aksjonen 19.8.19

Det store lokale – og nasjonale - engasjementet for å få stoppet sanering av setrene på Vesllie i forbindelse med tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til naturens tilstand, har ført frem. Regjeringen har stoppet rivingen som skulle begynne i dag. Det er en seier for fornuften, lokaldemokratiet – og for villreinvernet!

Lokalt har man riktig nok ønsket å bevare mest mulig av de 165 km2 som landskapsvernområde. Men man har akseptert Elvestuens beslutning om at størstedelen av det nedlagte skytefeltet skal innlemmes i Dovrefjell nasjonalpark som en utvidelse av denne. Til tross for at fylkesmannen etter en 5 år lang verneplanprosess med mange lokale møter la seg på et kompromiss i sin innstilling, der mer av området var landskapsvernområde. Miljødirektoratet som aldri var i nærheten av prosessen valgte imidlertid å innstille på betydelig mer nasjonalpark enn fylkesmannen, og Elvestuen valgte å legge seg på denne linjen.

Det som imidlertid har skapt det omfattende engasjementet er forståelsen av «tilbakeføring til naturens tilstand». De fleste vil ikke tolke dette som «tilbakeføring til steinaldernivå». For fjellfolket og mange andre er kulturminner, kulturarv og historie – det menneskeskapte – en viktig del av å leve i pakt med naturen.

Det beste for villreinvernet er å sikre lokal forståelse og aksept! Lokalt er alle svært opptatt av villreinvernet – men vernet må kombineres med sunn fornuft og ivaretaking av andre viktige samfunnsinteresser – både når det gjelder næring og kulturminner! I Hjerkinn-området har vi Snøheim turisthytte og Snøheimveien som eies av DNT – disse ligger i absolutt mest sårbare villreinområde og Snøheim er nylig utvidet til hele 80 sengeplasser og med 40.000 besøkende årlig. Det rimer dårlig at man gir DNT med sine 315.000 medlemmer som i stor grad kommer fra andre steder enn lokalt, lov til en slik massiv bruk mens man lokalt og i kulturminnekretser over hele landet med sine i sammenhengen svært ringe krav, ikke blir hørt. Den anerkjente villreinforsker fra NINA, Per Jordhøy, er nå pensjonert men er klinkende klar på at det har ingen negative implikasjoner for villreinen å bevare setrene og bruene i Vesllie.  

Mennesket har levd i og av Dovrefjellet i generasjoner med forsiktig bruk av fjellet. Villreinen har tålt storsamfunnets massive bruk av Hjerkinn-området til skytefelt i nesten hundre år. Vi er glade for at Forsvaret og storsamfunnet rydder opp etter seg og fjerner spor som skytefelt- og militæraktiviteten har etterlatt seg – men fornuften må brukes når det gjelder hva som fjernes!

I den vedtatte verneplanen for Hjerkinn-området åpnes det for etablering av tilsynsbuer. De lokale fjellstyrene har bedt om å få overta setrene i Vesllie som nettopp tilsynsbuer. Det vil være en god løsning å imøtekomme dette. Fjellstyrene vil kunne vedlikeholde og regulere bruken av setrene på en god måte som ivaretar både kulturminnevernet og villreinvernet.

Lokaldemokratiet ble grunnlovsfestet i 2016 – hvis man mener noe med folkestyre så lytter man til fjellfolket i Lesja-Dovre – den sunne fornuften er nemlig også til beste for villreinen. Jeg er helt sikker på at regjeringen vil la dette være førende i videre behandling av Hjerkinn-saken!

fredag 16. august 2019

Verne- og forvaltningsplanen for Hjerkinn må vurderes på nytt!


I Lesja og Dovre opplever man det som ofte skjer i en valgkamp – én enkelt sak kupper hele valgkampen og tåkelegger alle andre politiske saker, også eventuelt positive sider i den aktuelle kuppsaken. Nasjonalt er bompenger og klima slike saker – i Lesja og Dovre er det fjerning av setre, broer og Einøvlingsdammen på Hjerkinn som er blitt en slik sak. Det kan være lurt å bruke valgkampen til å kjøre regjering eller opposisjon i egen kommune på saker man vil ha gjennomslag for. Man må bare huske to ting - å forholde seg til fakta hvilket jeg skal bidra til i dette innlegget, og at mange innbyggere i kommunen også er opptatt av hvordan vi skal løse andre utfordringer som de er opptatt av i hverdagen - og dem er det mange av i Lesja!

I 1999 og 2005 gjorde Stortinget vedtak om nedlegging av det 165 km2 store skytefelt på Hjerkinn. Man vedtok det i forbindelse med etablering av et 193 km2 stort, nytt skytefelt på Rena og ville kompensere bruken av mye verdifull natur på Rena med  «full tilbakeføring til naturens tilstand» på Hjerkinn. Dette stortingsvedtaket har ligget til grunn hele veien i verneplanprosessen. Sannheten er at ingen regjering har funnet det for godt å omgjøre stortingsvedtaket. Rødgrønn flertallsregjering fra 2005-2013 kunne med letthet ha reversert dette vedtaket dersom man lokalt hadde hatt gehør i egen regjering - begge kommuner satt med rødgrønne ordførere – de gjorde det ikke!

Undertegnede engasjerte meg først i politikk i 2007 og ante intet om hele saken før jeg som varaordfører kom inni kontaktutvalget for verneplanprosessen i 2013. Etter mye arbeid fikk vi «strukket» stortingsvedtaket. Det kom føring fra statssekretær Lars Andreas Lunde i Klima- og Miljødepartementet om at det i verneplanprosessen også skulle utredes et verneplanalternativ der de viktigste veiene i skytefeltet- etter innspill fra lokalbefolkningen - var bevart slik at området fortsatt kunne brukes av landbruks- og reiselivsnæring – vi var lokalt tydelige på at det var det viktigste av alt og hadde både daværende stortingspresident Olemic Thommessen og miljøstatsråd Vidar Helgesen på besøk. Flere miljøvernorganisasjoner var svært opprørte over denne snuoperasjon i regjeringen!

Fylkesmannens innstilling til verneplan kom sommeren 2017 etter en forbilledlig femårig prosess med involvering av et utall interessegrupper, som alle måtte gi og ta. Miljødirektoratet som ikke hadde vært i nærheten er den fem år lange prosessen som fylkesmannen i Oppland hadde kjørt, valgte imidlertid i sin innstilling januar 2018 å legge mindre vekt på fylkesmannens arbeid som hadde hensyntatt lokal kunnskap og erfaring, og innstilte på strengere vern - mer nasjonalpark og mindre landskapsvernområde enn fylkesmannen - men dog de nevnte veiene bevart.

Venstre og Elvestuen tok samtidig i januar 2018 over Klima- og Miljødepartementet. Ordførere i Lesja og Dovre og undertegnede reiste 28.februar 2018 til departementet og fremførte våre synspunkter, ønsker og krav. Departementet valgte likevel å i overveiende grad la direktoratets innstilling mer enn fylkesmannens være førende da man la frem endelig vedtak av verneplan ved kongelig resolusjon i april 2018.

Det at vi fikk til bevaring av viktige veier i området må tross alt sies å være en svært viktig seier for lokaldemokratiet og viktigste grepet for landbruk og reiseliv i området!

Så er vi her – over ett år etter vedtak ved kongelig resolusjon. Nå begynner folk å se og skjønne hva vedtaket i praksis betyr. Det er vanskelig å få øye på hvordan man med bruk av vanlig sunn fornuft kan forsvare det som skjer. En hinsides bruk av offentlige ressurser på å «rasere» et område der de fleste vil mene at kulturlandskapet og historien er like viktig som – og faktisk en viktig del av - det storslåtte naturlandskapet.

Alle politikere vet at det ikke er bare å knipse i fingrene å endre kongelig resolusjon. Det må sannsynligvis være et rettslig grunnlag for det. Akkurat det kunne man jo fra politisk ledelse i de to kommunene – som vel i rettferdighetens navn er de som over lang tid har mottatt utallige henvendelser om lokalt engasjement - ha brukt det siste året på å sondere fremfor nå å gi inntrykk av at det fortsatt er en kurant eller lettvint politisk sak å endre hvordan Hjerkinn skytefelt skal vernes og forvaltes fremover. Det er denne åpningen – et grunnlag for midlertidig utsettelse slik at vi får tatt enda en grundig og helhetlig vurdering av vedtaket – som i hvert fall jeg med flere har forsøkt og fortsatt forsøker å finne nå, langt på overtid – og som jeg mener kommunene må gripe tak i umiddelbart, og helst burde gjort for minst et år siden.

At vern av kulturminner og kulturlandskap er fullstendig tilsidesatt til fordel for vern av en villrein som har tålt bokstavelig talt bomber og granater i nærmere 100 år, er og blir uforståelig og bør gås etter om det faktisk er forsvarlig i forhold til andre politiske målsettinger og lovverk! 

tirsdag 6. august 2019

Uten lokal forvaltning trenger vi ikke lokalpolitikere!

I medieoppslag 3.8.19 sier statsminister Erna Solberg at hun er lei av at statlige organer detaljstyrer kommunene og ber dem si mer «ja». Nå lover hun å vektlegge lokalpolitikernes syn sterkere i klagesaker. Det er musikk i mine ører. Lokal råderett – altså retten til å bestemme mer over egen utvikling lokalt, er hele grunnen for at jeg valgte å gå inni politikken i 2007. Dersom man lokalt ikke har noe å skulle sagt, trenger vi i realiteten ikke lokalpolitikere i det hele tatt. I 2016 ble lokaldemokratiet – folkestyret – grunnlovsfestet. Det kan synes som det med jevne mellomrom må strammes kraftig opp fra politisk ledelses side for at ikke den statlige overstyringen på nytt skal ta overhånd.

Det er flott som statsministeren nevner at den borgerlige regjeringen allerede har økt ja-prosenten i klagesaksbehandlingen sammenlignet med den rødgrønne regjeringen. Kommunene fikk helt eller delvis medhold i 42 prosent av de 281 klagesakene som ble behandlet av den rødgrønne regjeringen i perioden 2005–2013. Under Solberg-regjeringen i perioden 2013-2019, har kommunene fått medhold i 81 prosent av de 142 sakene som har havnet på kommunaldepartementets bord. Antall innsigelsessaker som går til departementet har gått merkbart ned. At kommunene oftere får medhold har nemlig hatt en «oppdragende» effekt på statlig embetsverk og man jobber hardere for å finne løsninger før saken ender i kommunaldepartementet. Det er en villet politikk og bidrar selvsagt til avbyråkratisering.

At det er det sektorovergripende Kommunal- og Moderniseringsdepartementet som nå behandler innsigelsessaker, fremfor som under rødgrønn regjering, Miljøverndepartementet med ensidig fokus og kompetanse på miljøvern, er et av de viktigste grepene borgerlig regjering har gjort for å motvirke at sektorinteresser styrer alt i forvaltningen. Vi har fortsatt utfordringer med at systemet ikke er endret tilsvarende hos fylkesmennene – her er det stadig miljøvernavdelingen som behandler plansaker. Det er derfor viktig at Erna Solberg enda en gang sender et tydelig signal til fylkesmennene og andre statlige organer om at det skal sterke nasjonale interesser til for å gripe inn overfor lokaldemokratiet, og at vi må vektlegge lokaldemokratiets egenverdi.

For å få en mer strømlineformet forvaltning som ivaretar helheten fremfor sektorinteresser er det nødvendig å endre organiseringen av systemet regional stat og forvaltning. Ideelt sett fra et Høyre-ståsted trenger vi bare to forvaltningsnivåer, og ikke den kostbare fylkeskommunen. Vi kunne med fordel overført flere oppgaver til større kommuner i distriktene og resten til en regional stat som også måtte inneha avdeling og kompetanse på nærings- og samfunnsutvikling og føringer fra næringsdepartementet, noe fylkesmennene ikke har i dag.
Kanskje vi på nytt burde se på forsøket med «Enhetsfylket» som pågikk i Møre og Romsdal 2004-08 der oppgavene til fylkesmann og fylkeskommune var slått sammen, og om det er noe å lære eller videreføre av dette.

Så er det helt nødvendig at man har stå-på-mennesker i lokalpolitikken, folk som tar kampen for den lokale utviklingen – ikke bare når det er valgkamp hvert annet år, men kontinuerlig har lokal utvikling for øye, og ikke gir seg overfor statlige myndigheter hvis man mener man får urimelige innsigelser eller innsigelsesvarsler. Dersom ikke lokalpolitikerne er tydelige og målbevisste og vet å stå opp for sine saker, er det lite hjelp i å rigge en forvaltning som ivaretar de lokale beslutninger mer enn noen gang i nyere tid. 

Hanne Alstrup Velure, ordførerkandidat i Lesja og 5.kandidat for Innlandet Høyre

tirsdag 25. juni 2019

Lesja – eiendomsskatt, privatisering og sånt!


Det er tøffe tider om dagen i Lesja. Vi har nok en utfordring med at vi i mange år er blitt fortalt av administrasjonen at vi driver for dyrt og at driftsnivået må ned – det har blitt ropt «ulv, ulv» for mange ganger. Da det virkelig var nødvendig å lytte til administrasjonen, gjorde man det nemlig ikke. For Lesja er det ikke bare å fortsette som før med litt kutt her og der, denne gangen er det nødvendig å ta grep som monner og å tenke nytt når det gjelder bruken av både folks skattepenger og rammeinntektene fra staten. Sistnevnte er ikke slik noen ønsker å gi inntrykk av redusert pga. regjeringen, tvert imot – de er økt merkbart pr. innbygger men redusert pga folketallet har fallet i rekordfart til 1999 innbyggere.

Samfunnsforskerne fastslår at kommuner med under 3000 innbyggere ikke kan drive bærekraftig. Det skal være en sunn balanse mellom innbyggertall og ressursbruken på politisk og administrativ organisering. Naturligvis er det en nedre grense for hvor liten en kommune kan være for å ha råd å drifte et slikt apparat. Med under 2000 innbyggere i Lesja og i tillegg en stor andel eldre, er vi kommet godt under grensen for balanse mellom inntekter og utgifter til drift. Hadde det ikke vært for inntektene fra vannkraft, utbyggingsavtaler på hyttebygging og den anselige delen av verdiskapingen i privat næring som hyttefolket i Lesja står for, var vi for lengst kommet dit vi nå er. Investeringen i ny sjukeheim og eget helsehus var dråpen som fikk begeret til å flyte over nå – et beger som uansett hadde flytt over med tid og stund dersom vi ikke hadde tatt grep for å snu utviklingen.

De fleste skjønner at det må være en sunn balanse mellom privat og offentlig sektor. Uten skatteinntekter fra privat sektor blir det ikke ressurser til å drive offentlig sektor. Et litt enkelt bilde på dette: Når en offentlig ansatt betaler inn eksempelvis 30 av tjente 100 kr. i skatt, kan dette ikke i neste tur betale han/hennes egen lønn på 100 kr. Det må friske skattepenger fra privat næring inn for å dekke resten. I Lesja har vi – som i mange andre småkommuner – markant ubalanse mellom sektorene.

Eiendomsskatt kan på ingen måte løse utfordringene alene. Vi kan være tvunget til å innføre eiendomsskatt nå siden det etter hvert er blitt et «must» at eiendomsskatt må innføres i alle kommuner for å dekke et for høyt driftsnivå. Man må imidlertid aldri glemme at høyere skattetrykk gir mindre kjøpekraft og derfor i neste tur kan gå ut over verdiskapingen i privat sektor, og dermed skatteinntekter fra disse. Det er noe som heter «å sage greinen over man sitter på». I Lesja har vi de siste 12 årene hatt utbyggingsavtaler. Ved alt salg av hytte/hyttetomt inngår regulanten (utbyggeren) avtale med kommunen der det innbetales et betydelig engangsbeløp til kommunen som settes på «grønne fond» til bruk ved utbygging av annen infrastruktur enn vann, kloakk og veg. I tillegg skal alle hytteeiere være medlem av en velforening og innbetale årlig avgift til drifting av infrastruktur. Inntektene fra dette systemet er geografisk øremerkede. Utbyggingsavtalene ble innført som et alternativ til eiendomsskatt for å sikre at kommunen fikk inntekter til å utvikle infrastrukturen i hytteområdene i Lesja og slik at dette kom hyttefolket direkte til gode.

Privatisering av visse kommunale tjenester har noe for seg, jfr. balansen mellom privat og kommunal sektor som jeg skrev om over. Alle politikerne snakker om å selge ut av de kommunale eiendommer. Og det er på tide – det er ingen primæroppgave for en kommune å drifte en stor eiendomsportefølje. Det står sannsynligvis ikke kjøpere i kø på disse eiendommene, men dersom så var tilfelle ville det bety stor reduksjon i behovet for bl.a. vaktmester- og renholdstjenester. Ved kjøp av slike tjenester fra privat utbyder vil kommunen kunne skalere etter behov. Dessuten er lovverket etter hvert slik at det uansett må hentes inn sertifiserte fagfolk på alt som skal gjøres utenom tilsyn. Det er en grunn for at mange større kommuner for lengst har lagt en rekke tjenester ut på anbud. Lesja må tenke nytt!

I 2030 sier SSB at Lesja har 1882 innbyggere. De senere årene har folketallet gått enda raskere ned enn SSB fremskriver. Det bør være klart for en hver at det må tas grep raskt for å få arbeidsro og fokus på utvikling, fremfor evig fokus på innsparing og utrygghet for innbyggerne på hva som er det neste som må legges ned. Det er grunnen for at kommunesammenslåing er den mest nærliggende løsning. Da reduserer man to politiske og administrative apparater for 2000 og 2600 innbyggere til ett for 4600, fremfor å redusere i de operative tjenestene til barn og eldre – det er disse som betyr noe for folk. Tross alt er det for folket i kommunen vi skal drive kommune – og da skal vi få mest mulig ut av skattekronene som betales inn!