mandag 10. juni 2019

LESJA - de tøffe valgene!


Lesja kommune er kommet i et skikkelig økonomisk uføre. Allerede i årets budsjett må vi redusere pengebruken på drift så mye at det vil gå ut over både tjenestestruktur og kvalitet på tjenestene – dersom vi ikke foretar grep på annen vis som virker over tid. Samme øvelsen vil vi måtte gjøre i flere år fremover. Innføring av eiendomsskatt er uunngåelig men dette alene er slett ikke nok til å dekke våre økonomiske forpliktelser. Hovedårsaken til uføret er alt for stort låneopptak til bygging av ny sjukeheim og helsehus, uten at man samtidig fant inndekning – altså hvordan skal vi betale pengene tilbake. Målet må være å finne løsninger som i størst mulig grad skjermer barn og eldre og sikrer nærhet til barnehage, skole og eldreomsorg, samtidig som plan- og næringsutviklingsarbeidet må fortsette. Hvordan vi for øvrig organiserer kommunen vår bør være underordnet.

Nå må det foretas tøffe prioriteringer og valg som de færreste har sett for seg. Både forhenværende og nåværende rådmann og økonomisjef i Lesja kommune skal ha ros for at de på alle måter forsøkte å synliggjøre for politikerne, konsekvensene av de enorme låneopptakene – men til ingen nytte. Lesja Høyre stemte imot vedtaket om bygging av sjukeheim og helsehus. Ikke fordi vi var og er imot ny sjukeheim – den trengs - men fordi vedtaket ble gjort uten å se det i budsjettsammenheng slik at vi fikk foreta de tøffe valgene vi nå står overfor som en del av vedtaket. Vi var imot pengebruk på eget helsehus som vi mener burde etableres i samarbeid med Dovre, slik at det også innen overskuelig fremtid ville bli rom for bygging av omsorgsboliger i tråd med eldrerådets ønske – og ikke minst i tråd med nasjonale føringer.

Gjennom mine tre perioder som Lesja-politiker har det vært sagt fra administrasjonen hvert eneste år ved budsjettbehandling at vi har alt for høyt driftsnivå. Lesja er på mange måter et mini-Norge som kan peke frem mot de utfordringer Norge som nasjon står overfor hvis vi ikke endrer kurs i tide. Lesja sine kraftinntekter har satt oss i en privilegert situasjon som dessverre også har blitt en sovepute. Folketallet har stupt til under 2000 og med det reduseres både statlig rammetilskudd (som gis per innbygger) og skatteinntektene. Sistnevnte påvirkes også av at andelen eldre i befolkningen øker.

Kommunereformen er ikke initiert for moro men av ren nødvendighet. For å sikre at mest mulig ressursbruk går til tjenesteproduksjon for folket og minst mulig til administrasjon. Tjenesteproduksjon og administrasjon av denne er snart på alle tjenesteområder underlagt interkommunalt samarbeid, slik at det blir rent kunstig å opprettholde – og betale for – egen administrasjon. Vi opererer uansett allerede som vi er «slått sammen» - men siden politisk nivå ikke er slått sammen har vi i Lesja ikke styring på tjenestene vi har ansvar for. Dette har man innsett i mange kommuner rundt i Norge men dessverre ingen steder der det trengtes aller mest – i Innlandets kommuner.

Lesja og Dovre er blant de kommuner som med hhv. 2000 og 2800 innbyggere har størst behov for endring slik at kommunegrense, administrasjon og politisk nivå blir i tråd med oppgaver og tjenesteproduksjon. Det ligger fortsatt en mulighet for å innhente statlige incentiver for sammenslåing med tilførsel av både engangsbeløp på 25 mill. kr. og opprettholdelse av dagens statlige overføringer i 15 år, hvoretter det over 5 år balanseres mot nye inntektskriterier, gjeldende for den nye kommunen. For Lesja Høyre er det viktig å fortsatt ha både skole og eldreinstitusjon på Lesja og Lesjaskog og mindre viktig hvor dette administreres fra. 

 Alternativet til å ta det mest nærliggende og fornuftige grep, å slå sammen kommunene på ordentlig, er å gå løs på store endringer i egen kommune. Eiendomsskatt vil først kunne innføres fra 2021 med 1 promille av takstverdi første året stigende med 1 promille pr. følgende år til 4 promille. Med utgifter til taksering og administrasjon første tiden vil det være lite å hente økonomisk i første omgang. Det er ikke nok å innføre eiendomsskatt for å løse utfordringene!

Lesja Høyre vil i tillegg til kommunesammenslåing, foreslå en gjennomgang av kommunale tjenester mtp. å legge ut på privat anbud. Vaktmester- og renholdstjenester er opplagte områder. Slik vil vi få mer forutsigbare kostnader på tjenesten og slippe personalansvar og pensjonsforpliktelser – noe som utgjør en vesentlig del av kommunens utgifter. Likeså vil vi kunne skalere etter behov. Det er ikke en kommunal primæroppgave å sitte på og forvalte så mye eiendom som Lesja kommune gjør. Vi bør vurdere salg på flere eiendommer, noe som i neste tur vil redusere behovet for vaktmester- og renholdstjenester og andre kostnader på drift og vedlikehold. Å vurdere alle ikke-lovpålagte tjenester og stillinger er en plikt, ikke lenger et valg vi har. Å redusere fra tre til to eller én sektorsjef, er også nødvendig. Og slik kan vi fortsette med innsparingstiltak år etter år som gjør Lesja kommune til en skygge av seg selv. I stedet for å gjøre fremtidsretta grep som vil sette oss i en situasjon der vi kan konsentrere oss om den utviklingen vi så sårt trenger!

Det viktigste vi som politikere i Lesja kommune kan bidra med, er å vise ansvarlighet, være nøkternt realistiske i saken, hvordan og hvor dette kommuniseres. Det er mange flere ubehagelige men dessverre helt nødvendige spørsmål å se i øynene for oss som bor i Lesja kommune. Realitetene kan ikke lenger feies under teppet, og det er og blir politikernes og kommuneadministrasjonens oppgave og ansvar å gi innbyggerne i Lesja den informasjonen vi har og å beskrive fakta. Likeså er det vår oppgave å gjøre noe nå mens vi selv kan bestemme hvilke grep som passer for oss, fremfor å sette oss i en ny håpløs situasjon der vi administreres av staten. Ikke minst bør vi kjenne på ansvaret for å skape positive holdninger til det nødvendige omstillingsarbeidet som ligger foran oss.
Det er ingen dyd å inngi folk urealistiske fremtidsutsikter og fortelle dem i ett sett at ”vi har så mye flott natur vi kan leve av og så mange flotte og dyktige mennesker her” og at «vi har tusen innsparingsmuligheter» – det siste er ikke riktig lenger, med mindre vi skal senke kvaliteten på tjenester drastisk og sentralisere tjenestene. Men vi har noen muligheter som monner – og dem bør vi benytte oss av nå mens muligheten fortsatt er der.

torsdag 17. januar 2019

Forventninger på en historisk viktig dag!


Det er snart et år siden jeg som landsmøtevalgt sentralstyremedlem var med på vedtaket av Jeløya-plattformen. I ettermiddag er jeg med på fremlegging av Granavollen-plattformen, og dersom alle 4 partier vil det, får vi Norges første borgerlige flertallsregjering på mange tiår. En journalist spurte meg i går hva jeg tenker og hva jeg har av forventninger. Jeg tenker mye og jeg er spent!

Jeg valgte meg Høyre for 12 år siden etter å ha lest de fleste partiers prinsipprogrammer. Oppveksten i en dansk provinsby med foreldre som drev en liten entreprenørvirksomhet, en far som kom fra et lite husmannssted og stemte på Mogens Glistrup's nyetablerte Fremskidtspartiet og en mor med oppvekst på en middelsstor gard og som i alle sine dager har stemt Venstre, har helt sikkert preget mitt politiske ståsted. De politiske diskusjoner i det Larsen-ske hjem kunne være tildels hissige! Fra jeg var 13 år har jeg selv tjent hver en krone jeg trengte ut over til mat og tak over hodet, for min far var ekstremt streng på at vi unger skulle lære å arbeide og at penger må tjenes før de kan brukes. Ingen av mine venninner, selv om de fleste av dem også hadde noe feriejobb, måtte jobbe hver dag sommerferie og høstferie fra 7-16 hos bøndene på Lammefjorden med opptak, pussing og pakking av tulipan-løk og gulerøtter slik jeg og søsteren min gjorde. Min far var glad i fine biler og mange trodde nok at vi barna fikk hva vi pekte på. Sannheten var en annen, og jeg var flau over det - fortalte aldri til noen at jeg måtte på jobb men fant på alskens forklaringer på hvorfor jeg ikke kunne bli med til stranden eller annen moro på hverdager i ferien. Selv om jeg ikke har videreført samme stramme line i oppdragelsen av egne barn, så har også de måtte jobbe og tjene egne penger i ungdommen. Å lære seg at verdier må skapes før de kan brukes er noe av det viktigste, grunnleggende vi kan lære våre ungdommer! 

Tilbake til dagen i dag. Siden 2013 har vi hatt en borgerlig mindretallsregjering. Det er alltid krevende å skulle til Stortinget med alle saker, eller i hvert fall å skulle hente støtte utenfor regjeringen. Mange vil kanskje tenke at det er sunt at regjeringen må ha runder i stortinget omkring sakene. Men mengden av anmodningsvedtak fra Stortinget til denne regjeringen, dvs. der regjeringen instrueres til å forholde seg på en bestemt måte, er det høyeste noen norsk regjering har måtte forholde seg til. Det sier seg selv at det koster enormt med ressurser fra regjeringsapparatet å skulle utrede saker i henhold til anmodningsvedtak fra Stortinget i slike mengder som har vært de siste årene. Som Erna Solberg sa for ikke lenge siden, så vil vi med en flertallskonstellasjon som regjering få tøffere forhandlinger internt i regjeringen men en enklere hverdag på Stortinget.

Den nye regjeringsplattformen som landsstyrene og stortingsgruppene i de fire partier presenteres for i dag, vil avgjort være en illustrasjon på at samarbeid handler om å gi og ta. Som partimedlem kan det være frustrerende å oppleve at man er med å støtte politikk som verken er eget partis primærstandpunkt eller enn si eget partis politikk i det hele tatt. Det blir i bunn og grunn et spørsmål om retning. Akkurat som en regjering utgått av partiene Ap, Sp, SV, Rødt og kanskje også MDG, ville hatt en retning, så forventer jeg også en tydelig retning i Granavollen-plattformen.

En bærekraftig velferdsstat krever verdiskaping i hele landet. For distriktenes del vil det i stor grad bety naturressursbasert verdiskaping. Derfor er Høyres målsetting om spredd makt og myndighet og dermed lokal råderett så viktig. Norge er langstrakt og mangfoldig og utfordringene er ulike, innbyggernes behov, ønsker og mål forskjellige og forutsetningene for bosetting og verdiskaping sterkt varierende.

Min forventning til ny regjeringsplattform er en tydelig retning som ivaretar potensialet for utvikling i alle deler av landet, distrikter som byer, økt innflytelse for enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og næringsliv - alt dette som grunnlag for en bærekraftig velferdsstat!

tirsdag 17. april 2018

Hjerkinn – Fylkesmannens skoleeksempel på «lokal aksept for og forankring vernet»

Involvering av lokalsamfunnet - et av mange møter!

I Nationen 17.april 2018 uttrykker seniorforskerne Dagmar Hagen og Bjørn Petter Kaltenborn i NINA, sin indignasjon over det de kaller «omkamper fra lokale særinteresser» i verneplanprosessen for nedlagte Hjerkinn skytefelt. Det er spesielt å oppleve forskingsinstitusjonens politiske prosedering, både i brevform og i media. NINA har bidratt i prosessen med sin naturfaglige kunnskap, hvilket er og blir deres oppgave og rolle. Politikernes rolle er å fatte beslutninger på et bredt kunnskapsgrunnlag – noe som også favner behovs- og konsekvensutredninger for andre samfunnsinteresser, f.eks. landbruk, reiseliv og turisme.  

Skytefeltet ble etablert i 1923 og etter nesten 100 år med massiv militær aktivitet i området – noe  både villrein og lokalsamfunn har tilpasset seg og sine behov etter – skal Kongen i statsråd vedta verneplanen for området. Det klinger dårlig fra et politisk ståsted – nesten uansett hvilket parti vi tilhører – å overkjøre et lokalsamfunn i den grad man ville gjort dersom man hadde fjernet absolutt all infrastruktur fra området.

Da Fylkesmannen i Oppland startet verneplanprosessen for snart 5 år siden, var det enorme sprik mellom synspunktene til fylkesmannen og lokalbefolkningen på hva innholdet i verneplanen skulle være. Fylkesmannen var pålagt å ta utgangspunkt i strengeste vernealternativet – dvs totalfjerning av all infrastruktur og etablering av nasjonalpark for hele området. Lokalbefolkningen i Dovre og Lesja på sin side ønsket landskapsvernområde og bevaring av alle veier. Etter 100 år der man har innrettet sitt liv og virke etter områdets fasiliteter, ville det være sterkt ødeleggende for særlig næringslivet, dersom man la helt området under strengeste vernet.

I 2015 meddelte statssekretær Lars Andreas Lunde i brev til fylkesmannen at regjeringen også ønsket et verneplanalternativ utredet der deler av veinettet var bevart. Dette etter innspill fra et samlet lokalmiljø – beitelag, reiselivsnæring og lokalpolitikere. Landbruket trenger adkomstmuligheter til området for tilsyn med beitedyra, ikke minst pga rovviltutfordringer – dyrevelferd og arbeidsmiljø vil i motsatt fall være truet. Reiselivet og turismen trenger bruksområder – om enn de innskrenkes kraftig til ytre deler av planområdet, lengst mot E6.  

Etter en mangeårig, svært ressurskrevende prosess med bred involvering av ulike interesser – og sterke følelser i sving – og utallige møter mellom ulike interesser, la Fylkesmannen frem sin innstilling til verneplan i juli 2017. Store deler er i denne omfattet av nasjonalpark – men Fylkesmannen har også tatt hensyn til lokale behov og på en forbilledlig måte imøtekommet disse med bevaring av noen få men svært viktige veier – ihht fagrapportene på landbruk og reiseliv. Det var spesielt å oppleve den lettelse og glede som hersket overalt – til tross for at ingen fikk i nærheten av det man i utgangspunktet hadde ytret behov for. Fylkesmannen har gjennom en grundig prosess klart kunststykket å skape «lokal forankring og aksept for vernet» - en drømmesituasjon for enhver politiker. Blott ved å vise respekt for lokalbefolkningen og forståelse for jobben sin med å balansere alle interesser - og ikke stemple alt annet enn naturverninteresser som «lokale særinteresser».  Vi opplever NINA’s begrepsbruk og politiske intervenering i saken som utidig og svekkende for troverdigheten som politisk uavhengig kunnskapsleverandør på sitt fagområde.

Fylkesmannen er regjeringens forlengede arm. I Jeløya-plattformen står det: (Regjeringen vil…» "vurdere supplering av nasjonalparkplanen. Lokal medvirkning og aksept er en forutsetning for opprettelse av nye nasjonalparker".  Man kan som fagperson gjerne mene at ens eget fagfelt ikke er tilstrekkelig vektlagt – vi synes dog det er spesielt at NINA fremholder dette, tatt i betraktning den store nasjonalparkutvidelsen. Fylkesmannens rolle er å balansere ulike behov i en verneplan og innhente bredt kunnskapsgrunnlag – det er gjort på en forbilledlig måte i innstillingen som kom i fjor.

Bengt Fasteraune, ordfører i Dovre (Sp)
Mariann Skotte, ordfører i Lesja (Sp)
Hanne Alstrup Velure, Leder i Utmarkskommunenes Landssammenslutning (USS) og Sentralstyremedlem i Høyre

fredag 15. desember 2017

Ansvarlige politikere kan å prioritere!

Kommunestyret i Lesja hadde sitt årlige økonomiplan- og budsjettmøte 14.12. For bare to år siden kom vi oss på rekordtid ut av Robek-lista der vi var havnet etter år med lite økonomisk styring og mangel på prioritering. Kanskje Lesja burde vært på lista lenger slik at politikerne faktisk hadde fått kjenne på hva det vil si å være under statlig administrasjon. Med vedtak av et ikke bærekraftig budsjett der lånegjelda allerede fra 2019 er oppi det røde feltet, tvinger politikere som postulerer å være imot eiendomsskatt kommunen til å måtte ta dette virkemidlet i bruk, i tillegg til at vi tvinges til å prioritere og kutte på drift i en slik grad, at jeg er redd det får konsekvenser som ingen faktisk har sett for seg. Man bruker penger i blinde fordi man ikke har vilje til å forestille seg hva det går på bekostning av i fremtiden og mot til å handle etter dette – det overlater vi heller til våre etterfølgere!

I løpet av året har kommunestyret mot Lesja Høyre sine stemmer vedtatt å bygge nytt sjukeheim med integrert nytt helsehus. Ny sjukeheim er tiltrengt og det genererer statlig medfinansiering i Lesja. Investering i nytt helsehus ble vedtatt på bekostning av bygging av omsorgsboliger som i utgangspunktet ble skutt ut på ubestemt tid – selv om felles helsehus med Dovre beliggende på Dombås 15 km unna, ville gitt en langt bedre løsning både faglig og økonomisk; helsehus gir ingen statlig medfinansiering. Dette til tross for at fagmiljøene vet, eller bør vite, at omsorgsboliger er svært viktig for fremtidens eldre. Man får bo lenger tid for seg selv, man får klare mer lenger men har samtidig tryggheten med tilknytning og nærhet til helsepersonell. En omsorgsboligplass genererer hele 45% statlig medfinansiering og koster 1/3 av en sjukeheimsplass. Man må spørre seg hvem man prioriterte slik for – de ansatte eller de eldre?

Lesja Høyre foreslo derfor flg. tillegg som heldigvis ble enstemmig vedtatt, til rådmannens innstilling til økonomiplanen:
«Økonomiplanen tas opp til ny vurdering innen første kvartal av 2018 med tanke på en vurdering av behovet for omsorgsboliger og en eventuell fremskynding av disse. Eldrerådet inviteres til formannskap og kommunestyre for informasjon og ønsker og behov, og involveres også i prosessen rundt planlegging og prosjektering av omsorgsboliger».   

Lesja kommunestyre gjorde også vedtak om å støtte bygging av kunstgrassbane på Lyftingsmo med hele 1,4 mill. kr. En bane som vil ligge 5-6 min. kjøring fra Lesja sentrum der skole, hall og annen infrastruktur ligger. I Lesja Høyre reagerer man på den måten denne saken er fremmet på. Ut av det blå kommer et millionprosjekt inn i økonomiplanen og foran prosjekter som har ligget i planen i årevis og er utsatt gang på gang – prosjekter som direkte eller indirekte vil gi næringsutvikling og inntekter til bygda. Det handler kun om at noen må bevege seg litt lenger enn man må når man smører X antall småanlegg tynt ut over bygda.
Med de økonomiske utsikter og den fremskrevne folketallsutvikling for Lesja som er, bør det være tydelig for enhver ansvarlig politiker at det for fremtiden må prioriteres ressursbruk på næringsutvikling og andre tiltak som stimulerer til folketallsvekst. Absolutt intet er viktigere enn å øke antall innbyggere i Lesja. Investeringen på Lyftingsmo er fullstendig feil prioritering av innbyggernes skattepenger. Vi har anlegg i Lesja, på Lesjaverk, Lesjaskog og på Bjorli – i en kommune med 2000 innbyggere kan vi ikke legge opp til små idrettsanlegg i hver eneste grend. Det bør i størst mulig grad prioriteres ressurser som bygger opp rundt skolene i tillegg til der det bidrar til næringsutvikling og kan gi inntekter til kommunen!
Lesja Høyre støttet derfor ikke rådmannens innstilling men foreslo:
«Søknaden om kommunal støtte til kunstgrassbane på Lyftingsmo innvilges ikke. Idrettslagene anmodes om å bruke og videreutvikle eksisterende anlegg på Lesja og Lesjaskog rundt skolene samt å i større grad samarbeide med hyttebefolkningen om tiltak slik at disse samtidig vil bidra til merbruk av hyttene i Lesja og generere næringsutvikling».


At idrettslagene i styrevedtak har prestert å sette opp denne saken mot tilskudd til fotballhall på Dombås gir bismak. Tilskuddet på kr. 500.000,- til hall på Dombås som rådmannen innstilte på i neste sak, er et minimalt tilskudd til styrking av den videregående skolen som man gikk i fakkeltog for i 2013 – en skole som må sies å i utgangspunktet være etablert på et fragilt grunnlag. Denne hallen er også viktig for voksenfotballen i Lesja, både for damer og herrer. Lesja Høyre støttet derfor helhjertet dette tiltaket.

Vedtaket av økonomiplan i gårsdagens kommunestyre er med Høyres tilleggspunkt reelt et utsettelsesforslag. På nyåret må vi som politikere ta ansvar, ta inn over oss realitetene og prioritere målrettet slik vi bestandig er enige om når det gjelder å prate overordnede handlingsregler - men som dessverre det mangler perspektiv og mot til å følge opp i praksis så snart man opplever press fra de som kjenner politikkens irrganger og vet å bruke dem til egen fordel.

mandag 20. november 2017

Fraværsgrensen funker!

Utdanningsdirektoratet publiserer de endelige fraværstallene for skoleåret 2016/2017. Fraværet har gått ned i alle fylker. Utdanningsdirektoratet publiserer samtidig den første delrapporten fra evalueringen av fraværsgrensen.

Tallene viser at det ikke er tvil om at fraværsgrensen har fungert etter hensikten. Fraværet stuper og fraværsgrensen har vært bra for elever som tidligere hadde høyt fravær.

Fakta om fraværsgrensen:
  • Fraværsgrensen i videregående skole ble innført fra skoleåret 2016-17.
  • Grensen innebærer at man ikke kan ha mer enn 10% fravær i ett fag, for å få karakter i faget. I spesielle tilfeller kan rektor bruke skjønn når det gjelder fravær opptil 15%.
  • Fraværsgrensen gjelder udokumentert fravær, ikke fravær som skyldes dokumentert sykdom, organisasjonsarbeid, politiske verv osv.

Det er en rekke momenter som Høyre vil fremheve – vi mener at:
  • Å stille krav til at elevene møter opp på skolen er å bry seg. Vi gjør elevene i videregående opplæring en stor bjørnetjeneste hvis vi ikke stiller tydelige krav til oppmøte. For at elevene skal lære må de være til stede i klasserommet.
  • Dagsfraværet har gått ned, timefraværet har gått ned, færre får strykkarakter og færre faller ut av skolen.
  • I Oppland har dagfraværet gått ned med hele 50% fra 6 til 3 dager og timefraværet har gått ned fra 9 til 7. De endelige tallene vi har fått nå, bekrefter tallene fra i sommer. Det er ikke lenger noen tvil om at fraværet faktisk har gått ned og derfor håper jeg det nå blir ro rundt fraværsreglene i hele forsøksperioden som varer i tre år.
  • Mange var bekymret for hvordan fraværsgrensen ville slå ut for de mest utsatte elevene. De endelige tallene viser at fraværsgrensen også har vært bra for elever med høyt fravær. Utsatte elever blir fanget opp tidlig og får mer hjelp fra skolene enn tidligere. Fraværsgrensen fungerer som et verktøy for å fange opp elever tidligere. Det er jeg glad for.

Hva viser de endelige fraværstallene:
  • Fraværet har totalt sett gått ned med 40% for dagsfraværet og 25% for timefraværet, målt i median.
  • Dagsfraværet til elevene som er mest borte fra skolen har gått ned med 30 prosent. Denne elevgruppen utgjør 17 000 elever, eller 10% av den totale elevmassen.
  • Dagsfraværet har gått ned i alle fylker, men nedgangen er størst i Oslo og Finnmark.
  • Også timefraværet har gått ned i alle fylkene. Finnmark har hatt størst nedgang her.
  • Fraværstallene presenteres med median. Median er et bedre mål enn gjennomsnitt fordi det viser det typiske fraværet og er mindre sårbart for ekstremverdier og feilregistreringer.
  • Fraværet har gått mest ned på yrkesfag. Her er dagsfraværet halvert, mens timefraværet er redusert med 40%.
  • Statistikken viser en nedgang i andelen elever som får karakteren én, som tilsvarer stryk. Det er også færre elever som slutter i løpet av skoleåret. Fra skoleåret 2015-16 til 2016-17 gikk andelen elever som sluttet ned fra 4,0 til 3,8%.
  • Når det gjelder andelen elever som har fått "ikke vurdert", er det større forskjeller mellom fylkene. Noen fylker, som Aust-Agder, Hedmark, Akershus, Vestfold og Telemark har hatt en økning i andel elever som ikke har vurderingsgrunnlag i minst ett fag, mens det har vært en nedgang i Østfold, Vest-Agder, Møre og Romsdal og Nordland.


Tabell 1: Median fravær i dager fordelt på fylker 2015-16 til 2016-17:

Tabell 2: Median fravær i timer fordelt på fylker 2015-16 til 2016-17:

Den første delrapporten viser:

  • Evalueringsrapporten som publiseres nå er den første av i alt tre evalueringsrapporter om fraværsgrensen. Delrapport 2 kommer høsten 2018, og sluttrapport kommer i 2019.
  • Skoleledere mener fraværsgrensen er hovedårsaken til at udokumentert fravær har sunket betydelig. Rektorene mener fraværsgrensen har vært bra for de aller fleste elevene.
  • Noen rektorer forteller også at utsatte elever blir fange topp tidligere og får mer hjelp av skolen.
  • Rapporten viser at innføringen av fraværsgrensen har ført til mer bevissthet rundt fraværsføring. Men det er fortsatt variasjoner i hvordan både skolene tolker og bruker regelverket.
  • Forskerne trekker fram en bekymring for at fraværsgrensen slår uheldig ut i små fag. Det er per nå ikke mulig å si noe om risikoen for å få ikke vurdert i små fag er større enn i store fag, kun at andelen som får ikke vurdert er stabil. 

fredag 29. september 2017

Gynekologi - ta kvinners følelser og virkeligheten på alvor!

Etter programvedtak på Høyres landsmøte 2017 om «at kvinner skal kunne bruke gynekologtjenester uten henvisning fra fastlege», gjennom valgkampen og i det seneste med flere medieoppslag, har ulike medisinske faggrupper engasjert seg i dette. Det er ikke uventet all den tid man har opplevd det samme flere ganger tidligere når tema har vært oppe. Fokus må imidlertid være på pasientene – kvinnene – hva disse sier, føler, uttrykker behov for og hvordan handlingsmønsteret til en rekke kvinner i virkeligheten er. 

Det bør være et mål for samtlige, uansett faggruppe, at alle kvinner føler seg bekvemme med å få og faktisk får foretatt de nødvendige gynekologiske undersøkelser som forebyggende tiltak for alvorlig sykdom; til beste ikke bare for kvinnen selv men også for andre som kunne være eller blir utsatt for smittefare. Det handler om pasientens helsetjeneste og valgfrihet!

Høyres vedtatte programpunkt er ment som et tiltak for de kvinner som av ene eller andre grunnen ikke ønsker å bruke sin fastlege ved underlivsundersøkelser. Dette handler ikke om å ta noe fra fastlegene – det er svært mange meget dyktige fastleger, også på dette fagområdet. Men med medisinsk utvikling følger også beredere og stadig større krav til fastlegens kompetanseområde. Det avdekkes faktisk mangel på gynekologisk kompetanse hos fastleger.

Det argumenteres for fastlegers "portvaktfunksjon" men en slik funksjon vil jo bare virke i de tilfeller kvinner faktisk går gjennom porten. At mange kvinner går direkte til gynekolog og tar hele kostnaden selv, er et tegn på at det er et reelt behov for valgfrihet. Grunnene for at kvinnen ikke ønsker å bruke sin fastlege kan være mange og sammensatte - bluferdighet, kultur, for mye nærhet til legen utenom legekontoret (særlig i distriktene der «alle kjenner alle»), mangel på tillit til at fastlegen har nødvendig kompetanse eller annet. At det også er kvinner som enten utsetter eller unngår gynekologiske undersøkelser av samme grunner, er hevet over tvil og er en enda mer alvorlig utfordring.

Tidligere og mangeårig leder i Norsk Gynekologisk Forening, Oddvar Sviggum, sier flg.:
«Mens jeg var leder tok man opp akkurat denne saken. Man nådde ikke frem, men det ble en slags konsensus med allmennlegene om at terskelen for henvisning skulle være lav. Og slik fungerer det oftest. MEN feks. kom to unge jenter til meg direkte. De hadde "vært på byen" og ønsket en undersøkelse blant annet for kjønnssykdommer. De ble informert om at det hadde vært billigere med henvisning. De jobbet imidlertid som legesekretærer hos sin fastlege. Han ville IKKE henvise dem, men gjøre undersøkelsen selv. De følte imidlertid at hva de gjorde på sin fritid etc. ikke var noe de ville fortelle sin fastlege/arbeidsgiver og aller minst «blotte seg for han».Populasjonen er forskjellig fra bygd og by. Legedekningen varierer fra sted til sted med ofte mange (utenlandske) vikarer. I en mindre bygd ferdes ofte legen og pasienten i mange felles fora. Det kan være fra skolemusikk til fotball, nabo eller venner. Dette handler ikke om at allmennlegens kompetanse dras i tvil, men om pasienter som av forskjellige grunner føler at de har et for nært forhold akkurat når det gjelder det mest intime. Dersom pasienten har et godt og fortrolig forhold og føler tiltro til sin fastlege, vil hun selvfølgelig bruke egen lege og ikke føle behov for å konsultere gynekolog. Det er selvfølgelig ikke snakk om at gynekologen ønsker å overta all screening mht. til celleprøver. Det er det ingen gynekolog som ønsker».

Det handler altså til syvende og sist om å legge til rette for at absolutt alle kvinner – til beste for seg selv og eventuelt seksualpartnere – føler seg bekvemme nok til at de får foretatt de gynekologiske kontroller som alle er enige om de bør få foretatt. Så er det naturligvis mange kvinner som er helt komfortable med å bruke sin fastlege og som vil og skal fortsette med det. 


fredag 8. september 2017

Innlandets næringsliv i sterk vekst med borgerlig regjering!

Faksmile fra Konjunktur Innlandet, 8.9.2017
Å påstå at regjeringen ikke har distriktspolitikk slik Håvard Teigen gjør i innlegg i GD 9.9.17, vil for andre enn de som har et fastlåst politisk syn og enten ikke kan eller vil se realitetene, være et både urimelig og lite interessant postulat. Regjeringen har valgt å stimulere til distriktsutvikling med mer direkte rettede tiltak mot enkeltmennesker og bedrifter fremfor å bygge ytterligere opp under et byråkratisk system av et virkemiddelapparat. Når resultatet etter 4 år med borgerlig regjering er at pilene peker i riktig retning for næringslivet og optimismen i distriktene så synes det merkelig at en forsker som er brukt i mange år av skiftende regjeringer, kan påstå at distriktspolitikken er ikke-eksisterende.

Håvard Teigen skriver ennå et sterkt politisk farget debattinnlegg i GD med en karakteristikk av meningsmotstanders ytringer og meningsmotstanderes politikk som ikke bygger opp under professorens troverdighet – i tillegg til å være med å dra det politiske debattklimaet ned på et nivå som Teigen med sin profesjon virkelig burde holde seg for god til å bidra til. Teigen kan mene hva han vil som person men burde ikke signere med profesjonen sin og samtidig stemple et politikkområde som fraværende fordi vi nå har en regjering som fører en annen politikk på dette området enn den Teigen liker og mener er riktig.

Det er riktig at regjeringen har skalert ned noe det offentlige virkemiddelapparat, mest på fylkeskommunale ordninger men også på midler til IN, der man over mange år har injisert oljemilliarder som stimulans til distriktsutvikling. Et kostbart og komplekst system med mye skjemavelde og byråkratisk styring som ikke alle finner like stimulerende å forholde seg til. Regjeringen har i stedet brukt midlene på veibygging med tidenes samferdselsløft, skatte- og avgiftslette til bedrifter, bedre sykepenge- og sikkerhetsordninger for selvstendige og andre rammevilkår for bedriftseiere og gründere slik jeg nevnte i forrige innlegget mitt.

Gjennom rødgrønn regjeringsperiode har mange etablererer og kommuner møtt veggen i form av et stadig mer kvelende statlig innsigelsesinstitutt og rigide ordninger som gjorde alt annet enn å motivere til å skape noe. Det hjelper lite med ene hånden å sprøyte oljepenger inn i distriktene samtidig som man med andre hånden fratar dem råderetten over sine ressurser og dermed utviklingsmuligheter. Hva som har gått av personlig og offentlig ressursbruk til søknadsprosesser, byråkratisk og faglig behandling av søknader – det være seg arealplaner eller tilskuddsøknader – er hinsides. Regjeringen har igangsatt arbeid for å omstille dette systemet – ikke har landet råd til dette lenger og ikke virker systemet.

Teigen kan gjerne mislike denne omstillingen der vi er opptatt av flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere som lever av statsbudsjettet. Det er dette som gir optimismen vi nå ser i næringslivet – trist hvis en forsker som skulle gitt basis for kunnskapsbasert politikkutvikling så til de grader neglisjerer fakta.


Vi får håpe at den borgerlige regjeringen får 4 nye år slik at den gode utviklingen og fremtidsoptimismen som dokumentert nylig fra annen forskerhold - bl.a.  Østlandsforskning - er bedre enn i 2013, får holde frem.  Borgerlig distriktspolitikk er det beste for utvikling av bygde-Norge; det er det ikke rent få fra den ikke-sosialistiske delen av Senterpartiet som også sier seg enig i!