Bønder og lokalsamfunn i fjellet er ansvarlige og tenker samfunnsnytte!

Forleden arrangerte MdG paneldebatt om norsk fjellandbruk. I ordskiftet om jordvern tok venstresiden til orde for at bønder og kommuner tenker kortsiktig egenvinning når det gjelder hytteutvikling, og at privat og lokal råderett derfor må ofres – altså at statlig styring må til for å begrense hytteutbyggingen. Oppland Sp’s Magnhild Strand sa seg da enig og at hennes parti på dette punkt ser behov for å tilsidesette bøndenes og kommunens råderett. Det er bekymringsverdig dobbeltkommunikasjon om lokaldemokratiet – og vitner om mangel på helhetlig forståelse for hvor viktig hytteutvikling er for å sikre bærekraft i mange utmarkskommuner.  

Fjell- og utmarkskommunene har de siste tiårene kjempet en seig kamp for selvråderetten og mot omfattende statlig vern og styring av alle slag. Det handler ikke om for og imot vern men om bedre balanse, bærekraft, forståelse av helheten og troen på lokal erfaringsbasert kunnskap. I mange konfliktsaker mellom kommune og stat, har den lokale erfaringskompetansen tidligere ikke blitt vektlagt. Dagens regjering med Jan Tore Sanner i spissen har gitt kommunene rett i de fleste konfliktsaker mellom stat og kommune. Fordi vårt grunnleggende standpunkt er at beslutninger skal tas nærmest den det gjelder.

Det har over år utviklet seg en nesten politisk sannhet om at hytteutbygging utelukkende er kortsiktig økonomisk vinning for grunneiere og hytteentreprenører! I arealplanprosesser sorterer hytteutbygging ofte under ”andre samfunnsinteresser” og som en motsats til ”viktige nasjonale føringer mot nedbygging av natur”. Men hyttebygging og hyttefolket er å regne som rene vitamintilskuddet for distriktene – uten det særnorske hyttefenomenet hadde mange fjellkommuner ikke hatt det næringsgrunnlaget de har i dag.

I Norge er det i dag 450.000 hytter – hvorav 190.000 eies av Oslo-innbyggere - og med en årlig tilvekst på 5-6000 hytter. Flere fjellkommuner har både 2 og 3 ganger så mange hytter som fastboliger. Oppland er største hyttefylke med 48.000 hytter, tett fulgt av Buskerud, Hedmark, Sør-Trøndelag, Hordaland og Telemark – alle disse er” distriktsfylker” med lav sysselsettingsvekst og nedgang i folketallet utenfor de større byene. Hyttene ligger gjennomsnittlig 1-4 timer unna eierens fastbolig i byen, har høy standard og brukes stadig mer som ”deltidsbolig”. Forskere snakker om ”flerhushjemmet” og ”deltidsinnbyggere” i distriktene.

Hyttefolket er aktive, ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet. For lokale håndverks- og anleggsbedrifter, for lokale gardbrukeres tilleggsnæring som brøyting, vedsalg, lokalmatsalg og annen serviceyting, for handel og service er hytteeierne avgjørende viktige som inntekts- og eksistensgrunnlag. Hyttefolket utgjør et svært viktig driftsgrunnlag for de tjenester som tilbys både norske og utenlandske turister som kun er kortvarig innom på besøk – paradoksalt nok er noen av disse de samme som stadig proklamerer at hytteutbygging ikke genererer annet enn ødelagt natur og raske penger.

Ved sin blotte tilstedeværelse som utabygds personer gir hyttefolket positive impulser lokalt og er også i så måte et viktig bidrag til levende bygder - de binder sammen land og by på en flott måte som gjør det attraktivt å bo på fjellet og bidrar til å fremme gjensidig forståelse og kunnskapsdeling mellom by og distrikt. Med tanke på at 33% av Oslos befolkning er innvandrere og stadig færre av de resterende Oslo-borgere har besteforeldre, onkel eller tante på landet, er fremmedgjøring en økende utfordring som kan motvirkes av hyttefenomenet.

Hva hytteutbygging og hyttefolket betyr for store deler av distrikts-Norge må mer på den politiske dagsorden - med positivt fortegn. Det vet bønder og lokalpolitikere i fjellkommunene det meste om.