Skolemat – «en merkelig valgkampsak»

Som fylkestingskandidat har jeg vært rundt i regionen på både stand og husbesøk. Enkeltsaker kupper dessverre oftere og oftere valgkampen. Den smale politikken uten øye for helheten er i fokus og vi politikere hiver oss på. Derfor er det betryggende å treffe på utsagn: «Hva jeg er opptatt av? Nei, jeg vet ikke - vi har det vel så godt i Norge at det er bare fillesaker i den store sammenheng som opptar oss». I den sammenhengen kom tema skolemat opp – og jeg fikk enda mer å tenke over omkring dette. For hva er det vi lærer våre barn og ungdommer om hvor maten kommer fra?

Økonomi handler om knapphet. Hadde vi hatt ubegrenset med ressurser trengte vi ingen økonomistyring. Dess strammere økonomiske handlingsrammer vi har dess bedre styring må vi ha. Og dess mere må vi prioritere – altså velge hva vi skal bruke de sparsomme midlene vi har til. Det er svært mye vi kunne tenkt oss å gjøre, mange gode tiltak – men vi har langt fra råd til alt. Innlandet Høyre er ikke imot skolemat men det er så mange andre helt nødvendige tiltak vi mener må prioriteres mye høyere.

Ei dame på Øyer sa: «Dette med skolemat er en merkelig valgkampsak. Man kan lure på hva det er som får politikere til å ha hovedfokus på en slik sak. Hvordan skal våre unger lære seg at maten ikke kommer fra lageret på Kiwi og matpakken eller varmtmåltidet kommer svevende fra en kafeteria? Hvordan skal ungene lære seg å lage mat når de ikke har rollemodeller i mor og far som smører matpakke og lager middag? Og så sier politikerne at vi må prioritere hardere fordi vi får dårligere råd!»

Mat er viktig for kropp og sjel. Det er et grunnleggende behov. Men er det riktig å frita foreldrene for ansvar for å lage mat til barna? Hvis det faktisk er mange barn som kommer på skolen uten mat – fordi de enten ikke vil ha med og heller kjøper usunn mat på kiosken eller fordi foreldrene ikke tar seg tid å lage mat til dem - er det da ikke heller et sykdomstegn i samfunnet? Hvis barnet ikke får mat med hjemmefra er det faktisk noe skolen burde ta opp med foreldrene og se på om ikke det er en årsak til det - eventuelt et dypereliggende problem som må gjøres noe med slik skolen har plikt til!

Å se foreldrene lage mat, å lære seg hvor maten kommer fra, hvordan man lager god og sunn mat selv er en basislærdom. Jeg er ikke lenger så sikker på at det for min del bare handler om prioritering av ressurser om jeg er for eller imot skolemat – det handler om noen grunnleggende verdier og hvor langt vi skal gå i å lære barna våre at alt kommer rekende på ei fjøl uten at vi trenger gjøre noe som helst selv?

Hjerkinn – sunn fornuft, lokaldemokrati og villreinvern!

Appell på Hjerkinn under aksjonen 19.8.19

Det store lokale – og nasjonale - engasjementet for å få stoppet sanering av setrene på Vesllie i forbindelse med tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til naturens tilstand, har ført frem. Regjeringen har stoppet rivingen som skulle begynne i dag. Det er en seier for fornuften, lokaldemokratiet – og for villreinvernet!

Lokalt har man riktig nok ønsket å bevare mest mulig av de 165 km2 som landskapsvernområde. Men man har akseptert Elvestuens beslutning om at størstedelen av det nedlagte skytefeltet skal innlemmes i Dovrefjell nasjonalpark som en utvidelse av denne. Til tross for at fylkesmannen etter en 5 år lang verneplanprosess med mange lokale møter la seg på et kompromiss i sin innstilling, der mer av området var landskapsvernområde. Miljødirektoratet som aldri var i nærheten av prosessen valgte imidlertid å innstille på betydelig mer nasjonalpark enn fylkesmannen, og Elvestuen valgte å legge seg på denne linjen.

Det som imidlertid har skapt det omfattende engasjementet er forståelsen av «tilbakeføring til naturens tilstand». De fleste vil ikke tolke dette som «tilbakeføring til steinaldernivå». For fjellfolket og mange andre er kulturminner, kulturarv og historie – det menneskeskapte – en viktig del av å leve i pakt med naturen.

Det beste for villreinvernet er å sikre lokal forståelse og aksept! Lokalt er alle svært opptatt av villreinvernet – men vernet må kombineres med sunn fornuft og ivaretaking av andre viktige samfunnsinteresser – både når det gjelder næring og kulturminner! I Hjerkinn-området har vi Snøheim turisthytte og Snøheimveien som eies av DNT – disse ligger i absolutt mest sårbare villreinområde og Snøheim er nylig utvidet til hele 80 sengeplasser og med 40.000 besøkende årlig. Det rimer dårlig at man gir DNT med sine 315.000 medlemmer som i stor grad kommer fra andre steder enn lokalt, lov til en slik massiv bruk mens man lokalt og i kulturminnekretser over hele landet med sine i sammenhengen svært ringe krav, ikke blir hørt. Den anerkjente villreinforsker fra NINA, Per Jordhøy, er nå pensjonert men er klinkende klar på at det har ingen negative implikasjoner for villreinen å bevare setrene og bruene i Vesllie.  

Mennesket har levd i og av Dovrefjellet i generasjoner med forsiktig bruk av fjellet. Villreinen har tålt storsamfunnets massive bruk av Hjerkinn-området til skytefelt i nesten hundre år. Vi er glade for at Forsvaret og storsamfunnet rydder opp etter seg og fjerner spor som skytefelt- og militæraktiviteten har etterlatt seg – men fornuften må brukes når det gjelder hva som fjernes!

I den vedtatte verneplanen for Hjerkinn-området åpnes det for etablering av tilsynsbuer. De lokale fjellstyrene har bedt om å få overta setrene i Vesllie som nettopp tilsynsbuer. Det vil være en god løsning å imøtekomme dette. Fjellstyrene vil kunne vedlikeholde og regulere bruken av setrene på en god måte som ivaretar både kulturminnevernet og villreinvernet.

Lokaldemokratiet ble grunnlovsfestet i 2016 – hvis man mener noe med folkestyre så lytter man til fjellfolket i Lesja-Dovre – den sunne fornuften er nemlig også til beste for villreinen. Jeg er helt sikker på at regjeringen vil la dette være førende i videre behandling av Hjerkinn-saken!

Verne- og forvaltningsplanen for Hjerkinn må vurderes på nytt!

I Lesja og Dovre opplever man det som ofte skjer i en valgkamp – én enkelt sak kupper hele valgkampen og tåkelegger alle andre politiske saker, også eventuelt positive sider i den aktuelle kuppsaken. Nasjonalt er bompenger og klima slike saker – i Lesja og Dovre er det fjerning av setre, broer og Einøvlingsdammen på Hjerkinn som er blitt en slik sak. Det kan være lurt å bruke valgkampen til å kjøre regjering eller opposisjon i egen kommune på saker man vil ha gjennomslag for. Man må bare huske to ting - å forholde seg til fakta hvilket jeg skal bidra til i dette innlegget, og at mange innbyggere i kommunen også er opptatt av hvordan vi skal løse andre utfordringer som de er opptatt av i hverdagen - og dem er det mange av i Lesja!

I 1999 og 2005 gjorde Stortinget vedtak om nedlegging av det 165 km2 store skytefelt på Hjerkinn. Man vedtok det i forbindelse med etablering av et 193 km2 stort, nytt skytefelt på Rena og ville kompensere bruken av mye verdifull natur på Rena med  «full tilbakeføring til naturens tilstand» på Hjerkinn. Dette stortingsvedtaket har ligget til grunn hele veien i verneplanprosessen. Sannheten er at ingen regjering har funnet det for godt å omgjøre stortingsvedtaket. Rødgrønn flertallsregjering fra 2005-2013 kunne med letthet ha reversert dette vedtaket dersom man lokalt hadde hatt gehør i egen regjering - begge kommuner satt med rødgrønne ordførere – de gjorde det ikke!

Undertegnede engasjerte meg først i politikk i 2007 og ante intet om hele saken før jeg som varaordfører kom inni kontaktutvalget for verneplanprosessen i 2013. Etter mye arbeid fikk vi «strukket» stortingsvedtaket. Det kom føring fra statssekretær Lars Andreas Lunde i Klima- og Miljødepartementet om at det i verneplanprosessen også skulle utredes et verneplanalternativ der de viktigste veiene i skytefeltet- etter innspill fra lokalbefolkningen - var bevart slik at området fortsatt kunne brukes av landbruks- og reiselivsnæring – vi var lokalt tydelige på at det var det viktigste av alt og hadde både daværende stortingspresident Olemic Thommessen og miljøstatsråd Vidar Helgesen på besøk. Flere miljøvernorganisasjoner var svært opprørte over denne snuoperasjon i regjeringen!

Fylkesmannens innstilling til verneplan kom sommeren 2017 etter en forbilledlig femårig prosess med involvering av et utall interessegrupper, som alle måtte gi og ta. Miljødirektoratet som ikke hadde vært i nærheten er den fem år lange prosessen som fylkesmannen i Oppland hadde kjørt, valgte imidlertid i sin innstilling januar 2018 å legge mindre vekt på fylkesmannens arbeid som hadde hensyntatt lokal kunnskap og erfaring, og innstilte på strengere vern - mer nasjonalpark og mindre landskapsvernområde enn fylkesmannen - men dog de nevnte veiene bevart.

Venstre og Elvestuen tok samtidig i januar 2018 over Klima- og Miljødepartementet. Ordførere i Lesja og Dovre og undertegnede reiste 28.februar 2018 til departementet og fremførte våre synspunkter, ønsker og krav. Departementet valgte likevel å i overveiende grad la direktoratets innstilling mer enn fylkesmannens være førende da man la frem endelig vedtak av verneplan ved kongelig resolusjon i april 2018.

Det at vi fikk til bevaring av viktige veier i området må tross alt sies å være en svært viktig seier for lokaldemokratiet og viktigste grepet for landbruk og reiseliv i området!

Så er vi her – over ett år etter vedtak ved kongelig resolusjon. Nå begynner folk å se og skjønne hva vedtaket i praksis betyr. Det er vanskelig å få øye på hvordan man med bruk av vanlig sunn fornuft kan forsvare det som skjer. En hinsides bruk av offentlige ressurser på å «rasere» et område der de fleste vil mene at kulturlandskapet og historien er like viktig som – og faktisk en viktig del av - det storslåtte naturlandskapet.

Alle politikere vet at det ikke er bare å knipse i fingrene å endre kongelig resolusjon. Det må sannsynligvis være et rettslig grunnlag for det. Akkurat det kunne man jo fra politisk ledelse i de to kommunene – som vel i rettferdighetens navn er de som over lang tid har mottatt utallige henvendelser om lokalt engasjement - ha brukt det siste året på å sondere fremfor nå å gi inntrykk av at det fortsatt er en kurant eller lettvint politisk sak å endre hvordan Hjerkinn skytefelt skal vernes og forvaltes fremover. Det er denne åpningen – et grunnlag for midlertidig utsettelse slik at vi får tatt enda en grundig og helhetlig vurdering av vedtaket – som i hvert fall jeg med flere har forsøkt og fortsatt forsøker å finne nå, langt på overtid – og som jeg mener kommunene må gripe tak i umiddelbart, og helst burde gjort for minst et år siden.

At vern av kulturminner og kulturlandskap er fullstendig tilsidesatt til fordel for vern av en villrein som har tålt bokstavelig talt bomber og granater i nærmere 100 år, er og blir uforståelig og bør gås etter om det faktisk er forsvarlig i forhold til andre politiske målsettinger og lovverk! 

Uten lokal forvaltning trenger vi ikke lokalpolitikere!

I medieoppslag 3.8.19 sier statsminister Erna Solberg at hun er lei av at statlige organer detaljstyrer kommunene og ber dem si mer «ja». Nå lover hun å vektlegge lokalpolitikernes syn sterkere i klagesaker. Det er musikk i mine ører. Lokal råderett – altså retten til å bestemme mer over egen utvikling lokalt, er hele grunnen for at jeg valgte å gå inni politikken i 2007. Dersom man lokalt ikke har noe å skulle sagt, trenger vi i realiteten ikke lokalpolitikere i det hele tatt. I 2016 ble lokaldemokratiet – folkestyret – grunnlovsfestet. Det kan synes som det med jevne mellomrom må strammes kraftig opp fra politisk ledelses side for at ikke den statlige overstyringen på nytt skal ta overhånd.

Det er flott som statsministeren nevner at den borgerlige regjeringen allerede har økt ja-prosenten i klagesaksbehandlingen sammenlignet med den rødgrønne regjeringen. Kommunene fikk helt eller delvis medhold i 42 prosent av de 281 klagesakene som ble behandlet av den rødgrønne regjeringen i perioden 2005–2013. Under Solberg-regjeringen i perioden 2013-2019, har kommunene fått medhold i 81 prosent av de 142 sakene som har havnet på kommunaldepartementets bord. Antall innsigelsessaker som går til departementet har gått merkbart ned. At kommunene oftere får medhold har nemlig hatt en «oppdragende» effekt på statlig embetsverk og man jobber hardere for å finne løsninger før saken ender i kommunaldepartementet. Det er en villet politikk og bidrar selvsagt til avbyråkratisering.

At det er det sektorovergripende Kommunal- og Moderniseringsdepartementet som nå behandler innsigelsessaker, fremfor som under rødgrønn regjering, Miljøverndepartementet med ensidig fokus og kompetanse på miljøvern, er et av de viktigste grepene borgerlig regjering har gjort for å motvirke at sektorinteresser styrer alt i forvaltningen. Vi har fortsatt utfordringer med at systemet ikke er endret tilsvarende hos fylkesmennene – her er det stadig miljøvernavdelingen som behandler plansaker. Det er derfor viktig at Erna Solberg enda en gang sender et tydelig signal til fylkesmennene og andre statlige organer om at det skal sterke nasjonale interesser til for å gripe inn overfor lokaldemokratiet, og at vi må vektlegge lokaldemokratiets egenverdi.

For å få en mer strømlineformet forvaltning som ivaretar helheten fremfor sektorinteresser er det nødvendig å endre organiseringen av systemet regional stat og forvaltning. Ideelt sett fra et Høyre-ståsted trenger vi bare to forvaltningsnivåer, og ikke den kostbare fylkeskommunen. Vi kunne med fordel overført flere oppgaver til større kommuner i distriktene og resten til en regional stat som også måtte inneha avdeling og kompetanse på nærings- og samfunnsutvikling og føringer fra næringsdepartementet, noe fylkesmennene ikke har i dag.

Kanskje vi på nytt burde se på forsøket med «Enhetsfylket» som pågikk i Møre og Romsdal 2004-08 der oppgavene til fylkesmann og fylkeskommune var slått sammen, og om det er noe å lære eller videreføre av dette.

Så er det helt nødvendig at man har stå-på-mennesker i lokalpolitikken, folk som tar kampen for den lokale utviklingen – ikke bare når det er valgkamp hvert annet år, men kontinuerlig har lokal utvikling for øye, og ikke gir seg overfor statlige myndigheter hvis man mener man får urimelige innsigelser eller innsigelsesvarsler. Dersom ikke lokalpolitikerne er tydelige og målbevisste og vet å stå opp for sine saker, er det lite hjelp i å rigge en forvaltning som ivaretar de lokale beslutninger mer enn noen gang i nyere tid. 

Hanne Alstrup Velure, ordførerkandidat i Lesja og 5.kandidat for Innlandet Høyre