Jeg stiller her som leder av Utmarkskommunenes
Sammenslutning USS – 97 utmarkskommuner som dekker ca 40% av Norges areal. USS
er en type søsterorganisasjon til LVK og en del av paraplyorganisasjonen
Naturressurskommunene.
Våre fremste mål er å jobbe for styrking av
lokaldemokratiet som grunnsteinen i et ekte demokrati – det betyr mer lokal
forvaltning av og lokal råderett over naturressursene. Disse som er
og blir grunnlaget for bærekraftig, klima- og miljøvennlig verdiskaping i Norge
som i resten av verden.
Vannkraftproduksjon er en av de eldste former for industriell
bruk av lokale naturressurser for verdiskapende virksomhet. Sammenhengen mellom
kraftproduksjon basert på lokale naturressurser og det at lokalsamfunnet får en
rettmessig andel av den verdiskapingen dette gir, er en suksessfaktor
som jeg finner det merkverdig at man gang på gang skal argumentere for og
legitimere.
Se på Norge – se på vårt fantastiske kulturlandskap
som en viktig del av naturlandskapet – det at det bor mennesker i hele landet
fordi det er attraktive lokalsamfunn å bo i. Fordi det i all moderne tid har
vært og er en omforent politisk målsetting at vi skal ha et levende Norge – også
utenom storbyene!
Jeg hadde forventet at et utvalg som
skulle se på samfunnsøkonomiske sammenhenger hadde gjort
akkurat det – tenkt samfunnsøkonomisk, helhetlig når man skulle
vurdere nytt rammeverk for å øke vannkraftproduksjonen. Jeg hadde forventet
at man hørte på «de som har skoene på». Kraftbransjen og vertskommunene var
ikke invitert med i kraftskatteutvalget men burde man ikke konsultert disse
miljøene i større grad – lyttet til dem?
Med jevne mellomrom opplever vi at spørsmål om fordeling av vannkraftinntekter dras frem – ikke minst av sentralpolitiske finansmiljøer. Den pensjonerte Ap-politikeren Gunnar Tore Stenseng fra Nord-Fron i Gudbrandsdalen skrev forleden i en Facebook-tråd:
«Satt i landsstyret og arbeidsutvalget til LVK i flere perioder, vi sloss med de samme angrepa da, - under ulike regjeringer. Husker vi hadde møte med ikke mindre enn 5 energiministre i tur og orden, og fikk stoppa det meste. Men de kommer igjen,- finansdepartementet gir seg aldri!»
Og akkurat dette har jeg hørt før – og jeg har tenkt
at «ingen som skjønner samfunnsøkonomiske sammenhenger vil noen
gang finne på å fjerne en ordning som er en lang suksesshistorie,
som har gjort at 200 norske kommuner har akseptert å legge
verdifulle naturressurser til grunn for vannkraftutbygging til beste for storsamfunnet,
som har gjort at norske distrikts-samfunn til forskjell fra f.eks
Sverige er attraktive å bo i eller besøke – if it ain’t broke why fix it»?
Det var derfor med vantro at jeg hørte på
pressekonferansen og Sanderuds fremlegg av rapporten på mandag!
En over 100 år lang tradisjon med konsesjonsordninger
som har vært og er et viktig element i
en suksessfull norsk distriktspolitikk, brytes dersom kraftskatteutvalgets
innstilling blir vedtatt politikk. Man bryter i så fall samfunnskontrakten
med rundt 200 norske kommuner som har akseptert å avstå
verdifulle naturressurser til kraftproduksjon mot kompensasjon i form av
langsiktige, forutsigbare inntekter til bruk på nærings- og
infrastrukturutvikling i lokalsamfunnet.
Når kraftbransjen ber om gjennomgang av
grunnrentebeskatningen svarer utvalget med å øke denne fra 37% til 39%. Så gyver
man løs på ordningene for lokale inntekter og vil nulle ut
konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt. Man vil frata lokalsamfunnene egne lovfestede
direkteinntekter. Og i stedet eventuelt «kompensere» med
naturressursskatt – noe som betyr at kommunene er underlagt den til enhver tid
sittende regjerings forgodtbefinnende. Hvordan dette skal skje og hvor mye
som tilfaller vertskommunene vil være tilfeldig og avhengig av politisk vilje
til enhver tid.
All juridisk, politisk og historisk forankring i vårt
vannkraftregime kastes over bord. Alle fagre ord og politiske
lovnader om «ivaretaking og styrking av lokaldemokratiet» og at «kommunene skal
få beholde mer av den lokale verdiskapingen» regner jeg med ingen i utvalget
har hørt eller sett.
Verden
trenger mer fornybar energi. Norge trenger mer fornybar energi. Råstoffet som
trengs for å få dette til ligger ute i distrikts-kommunene. Vår natur er like
hellig som den som ligger i Oslo-marka eller rundt Trondheimsfjorden. Hvorfor skal
vi naturressurskommuner avgi noen av våre lokale
herligheter dersom vi ikke har noe igjen for det?
Kraftbransjen
har forstått at uten lokal aksept for utbygging så blir det ingen utvikling av fornybar energi. Den overstrømmende lokale motstand mot vindkraft sier vel
sitt? Og slik vil det gå med bruken av alle nye typer lokale naturressurser som
måtte bli aktuelle i fremtiden – har vi ikke noe igjen lokalt for å avgi disse
– glem det!
Kraftskatteutvalget skulle bidra til å finne
skatteordninger som bidrar til mer vannkraftutbygging. De forslag som
foreligger her gjør det stikk motsatte. Ett er sikkert: Det blir ikke så
mye som én kilowattime mer vannkraft utbygget dersom Sanderud-utvalgets forslag
skulle bli vedtatt politikk!