torsdag 3. oktober 2019

Innlegg på Naturressurskommunenes kraftseminar 03.10.2019



Jeg stiller her som leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning USS – 97 utmarkskommuner som dekker ca 40% av Norges areal. USS er en type søsterorganisasjon til LVK og en del av paraplyorganisasjonen Naturressurskommunene.

Våre fremste mål er å jobbe for styrking av lokaldemokratiet som grunnsteinen i et ekte demokrati – det betyr mer lokal forvaltning av og lokal råderett over naturressursene. Disse som er og blir grunnlaget for bærekraftig, klima- og miljøvennlig verdiskaping i Norge som i resten av verden.

Vannkraftproduksjon er en av de eldste former for industriell bruk av lokale naturressurser for verdiskapende virksomhet. Sammenhengen mellom kraftproduksjon basert på lokale naturressurser og det at lokalsamfunnet får en rettmessig andel av den verdiskapingen dette gir, er en suksessfaktor som jeg finner det merkverdig at man gang på gang skal argumentere for og legitimere.

Se på Norge – se på vårt fantastiske kulturlandskap som en viktig del av naturlandskapet – det at det bor mennesker i hele landet fordi det er attraktive lokalsamfunn å bo i. Fordi det i all moderne tid har vært og er en omforent politisk målsetting at vi skal ha et levende Norge – også utenom storbyene!

Jeg hadde forventet at et utvalg som skulle se på samfunnsøkonomiske sammenhenger hadde gjort akkurat det – tenkt samfunnsøkonomisk, helhetlig når man skulle vurdere nytt rammeverk for å øke vannkraftproduksjonen. Jeg hadde forventet at man hørte på «de som har skoene på». Kraftbransjen og vertskommunene var ikke invitert med i kraftskatteutvalget men burde man ikke konsultert disse miljøene i større grad – lyttet til dem?

Med jevne mellomrom opplever vi at spørsmål om fordeling av vannkraftinntekter dras frem – ikke minst av sentralpolitiske finansmiljøer. Den pensjonerte Ap-politikeren Gunnar Tore Stenseng fra Nord-Fron i Gudbrandsdalen skrev forleden i en Facebook-tråd:

«Satt i landsstyret og arbeidsutvalget til LVK i flere perioder, vi sloss med de samme angrepa da, - under ulike regjeringer. Husker vi hadde møte med ikke mindre enn 5 energiministre i tur og orden, og fikk stoppa det meste. Men de kommer igjen,- finansdepartementet gir seg aldri!»

Og akkurat dette har jeg hørt før – og jeg har tenkt at «ingen som skjønner samfunnsøkonomiske sammenhenger vil noen gang finne på å fjerne en ordning som er en lang suksesshistorie, som har gjort at 200 norske kommuner har akseptert å legge verdifulle naturressurser til grunn for vannkraftutbygging til beste for storsamfunnet, som har gjort at norske distrikts-samfunn til forskjell fra f.eks Sverige er attraktive å bo i eller besøke – if it ain’t broke why fix it»?

Det var derfor med vantro at jeg hørte på pressekonferansen og Sanderuds fremlegg av rapporten på mandag! 

En over 100 år lang tradisjon med konsesjonsordninger som har vært og er et viktig element i en suksessfull norsk distriktspolitikk, brytes dersom kraftskatteutvalgets innstilling blir vedtatt politikk. Man bryter i så fall samfunnskontrakten med rundt 200 norske kommuner som har akseptert å avstå verdifulle naturressurser til kraftproduksjon mot kompensasjon i form av langsiktige, forutsigbare inntekter til bruk på nærings- og infrastrukturutvikling i lokalsamfunnet. 

Når kraftbransjen ber om gjennomgang av grunnrentebeskatningen svarer utvalget med å øke denne fra 37% til 39%. Så gyver man løs på ordningene for lokale inntekter og vil nulle ut konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt. Man vil frata lokalsamfunnene egne lovfestede direkteinntekter. Og i stedet eventuelt «kompensere» med naturressursskatt – noe som betyr at kommunene er underlagt den til enhver tid sittende regjerings forgodtbefinnende. Hvordan dette skal skje og hvor mye som tilfaller vertskommunene vil være tilfeldig og avhengig av politisk vilje til enhver tid.  

All juridisk, politisk og historisk forankring i vårt vannkraftregime kastes over bord. Alle fagre ord og politiske lovnader om «ivaretaking og styrking av lokaldemokratiet» og at «kommunene skal få beholde mer av den lokale verdiskapingen» regner jeg med ingen i utvalget har hørt eller sett.

Verden trenger mer fornybar energi. Norge trenger mer fornybar energi. Råstoffet som trengs for å få dette til ligger ute i distrikts-kommunene. Vår natur er like hellig som den som ligger i Oslo-marka eller rundt Trondheimsfjorden. Hvorfor skal vi naturressurskommuner avgi noen av våre lokale herligheter dersom vi ikke har noe igjen for det?

Kraftbransjen har forstått at uten lokal aksept for utbygging så blir det ingen utvikling av fornybar energi. Den overstrømmende lokale motstand mot vindkraft sier vel sitt? Og slik vil det gå med bruken av alle nye typer lokale naturressurser som måtte bli aktuelle i fremtiden – har vi ikke noe igjen lokalt for å avgi disse – glem det!

Kraftskatteutvalget skulle bidra til å finne skatteordninger som bidrar til mer vannkraftutbygging. De forslag som foreligger her gjør det stikk motsatte. Ett er sikkert: Det blir ikke så mye som én kilowattime mer vannkraft utbygget dersom Sanderud-utvalgets forslag skulle bli vedtatt politikk!