mandag 6. februar 2017

Hele folket skulle gått Innovasjonsskolen!


Alle kommunene i Gudbrandsdalen pluss fylkesmann og fylkeskommune i Oppland er representert på Innovasjonsskolen i regi av Høyskolen i Lillehammer og som en del av Byregionprogrammet. Som politiker har man med seg en balast inni vervet, men det er viktig å orientere og skolere seg for å forstå og danne seg en mening om helheten. Sjeldent har jeg vært med på noe som til de grader har opplyst meg og utfordret mine innarbeidede tankemønstre, som det Innovasjonsskolen gjør. Det er ikke fritt for at jeg etter få forelesinger tenker: Hele Norges befolkning skulle vært og lært om dette!

Forleden var innovasjonsskoleelevene på studietur til Danmark der vi traff noen av de ypperste forskere og entreprenører på innovasjon i offentlig sektor. Det vil si, hele ideen med denne innovasjonen er å flytte grenser mellom offentlig og frivillig, privat sektor. Slik sett er innovasjonsarbeidet et altomfattende arbeid for å snu den innarbeidede logikken i og organiseringen av dagens samfunn. Hvorfor? Fordi man er nødt – den nordiske velferdsmodellen er ikke på sikt bærekraftig – verken økonomisk eller kvalitetsmessig.

I Norge som i Skandinavia for øvrig, lever vi et gjennomregulert liv. Fra vugge til grav har vi en offentlig sektor rundt oss som ivaretar en rekke behov. En svært stor del av oppvekst, kultur, helse og omsorg, arbeidsledighet – for å nevne noe – er institusjonalisert. Vi er vant til å ha det offentlige å henvende seg til både for ivaretaking av barn, unge og gamle når alt går etter en snor – barnehage, skole, eldreinstitusjoner osv. Men ikke minst når utfordringene kommer – arbeidsledighet, «utenforskap», fysiske og psykiske problemer – har vi en innarbeidet refleks: Vi forventer at det alltid finnes hjelp å hente fra det offentlige. Det ligger etter hvert i ryggmargen på oss at slik er det.

I Danmark har man en ganske annen økonomi enn i Norge. Man hadde ikke oljemilliarder å bufre med da krisen satte inn i 2010. Der man i kommunene hadde vært vant til at man årlig ropte etter flere penger fra staten – og fikk dem – så opplevde man at det var stengt for pengekassen. Man fikk ikke mer – man fikk faktisk mindre enn man hadde fått før! «Nød lærer naken kvinne å spinne» – og ikke rent sjeldent er jo de hjemmelagde klær av en langt bedre kvalitet enn de som er masseprodusert av andre som vi har kjøpt på butikken. Egenproduksjon av klærne har gjort kvinnen både bedre rustet - selvhjulpen og sannsynligvis også gitt henne bedre selvtillit og livskvalitet. Knapphet på ressurser er ikke bestandig av det onde – knapphet øker kreativiteten og abiliteten!

Hva handler så innovasjon i samfunnet om? Digitalisering og bruk av teknologiske nyvinninger er det vi snakker mye om i Norge. Men innovasjon som berører organisasjon av, strukturer og arbeidsmetoder i samfunnet er ikke så mye oppi dagen – ennå. I Danmark er man kommet langt allerede – fordi man hadde ikke lengre råd til det enorme velferds- og forvaltningssystem med institusjonalisering, byråkratisk kontroll- og skjemavelde, overdiagnostisering osv. Destrukturering, deregulering, integrering og fjerning av silotenkingen, mindre kontroll- og skjemavelde - og ikke minst involvering, integrering, aktivering av borgerne som ressurs for å få utført de oppgaver som før bare det offentlige hadde ansvar for – man kaller det «samskabsel» (på norsk: «Samskapelse»)!


Når de norske oljeinntektene etter hvert reduseres betydelig, da har heller ikke Norge råd til å opprettholde den store offentlige sektoren vi har nå. Innovasjon – ny logikk, nytt tankesett, nye strukturer – må til. Å flytte på grensene mellom offentlig og frivillig sektor i måter å jobbe på, gir både store og helt nødvendige besparelser – og ikke minst gir det ny livskvalitet til både ansatte i offentlig sektor, privat og frivillig sektor og brukere; skillet mellom disse gruppene viskes ut liksom arbeid og fritid i mindre grad adskilles. Som en av entreprenørene sa: «Det vi gjør er egentlig rørende banalt – vi bare gjør mere sammen og tar tilbake mer styring og ansvar for eget og andres liv uten å tenke at vi skal ha betalt for alt – det i seg selv gir økt livskvalitet for oss alle». Det gir mening!