Lesja – eiendomsskatt, privatisering og sånt!

Det er tøffe tider om dagen i Lesja. Vi har nok en utfordring med at vi i mange år er blitt fortalt av administrasjonen at vi driver for dyrt og at driftsnivået må ned – det har blitt ropt «ulv, ulv» for mange ganger. Da det virkelig var nødvendig å lytte til administrasjonen, gjorde man det nemlig ikke. For Lesja er det ikke bare å fortsette som før med litt kutt her og der, denne gangen er det nødvendig å ta grep som monner og å tenke nytt når det gjelder bruken av både folks skattepenger og rammeinntektene fra staten. Sistnevnte er ikke slik noen ønsker å gi inntrykk av redusert pga. regjeringen, tvert imot – de er økt merkbart pr. innbygger men redusert pga folketallet har fallet i rekordfart til 1999 innbyggere.

Samfunnsforskerne fastslår at kommuner med under 3000 innbyggere ikke kan drive bærekraftig. Det skal være en sunn balanse mellom innbyggertall og ressursbruken på politisk og administrativ organisering. Naturligvis er det en nedre grense for hvor liten en kommune kan være for å ha råd å drifte et slikt apparat. Med under 2000 innbyggere i Lesja og i tillegg en stor andel eldre, er vi kommet godt under grensen for balanse mellom inntekter og utgifter til drift. Hadde det ikke vært for inntektene fra vannkraft, utbyggingsavtaler på hyttebygging og den anselige delen av verdiskapingen i privat næring som hyttefolket i Lesja står for, var vi for lengst kommet dit vi nå er. Investeringen i ny sjukeheim og eget helsehus var dråpen som fikk begeret til å flyte over nå – et beger som uansett hadde flytt over med tid og stund dersom vi ikke hadde tatt grep for å snu utviklingen.

De fleste skjønner at det må være en sunn balanse mellom privat og offentlig sektor. Uten skatteinntekter fra privat sektor blir det ikke ressurser til å drive offentlig sektor. Et litt enkelt bilde på dette: Når en offentlig ansatt betaler inn eksempelvis 30 av tjente 100 kr. i skatt, kan dette ikke i neste tur betale han/hennes egen lønn på 100 kr. Det må friske skattepenger fra privat næring inn for å dekke resten. I Lesja har vi – som i mange andre småkommuner – markant ubalanse mellom sektorene.

Eiendomsskatt kan på ingen måte løse utfordringene alene. Vi kan være tvunget til å innføre eiendomsskatt nå siden det etter hvert er blitt et «must» at eiendomsskatt må innføres i alle kommuner for å dekke et for høyt driftsnivå. Man må imidlertid aldri glemme at høyere skattetrykk gir mindre kjøpekraft og derfor i neste tur kan gå ut over verdiskapingen i privat sektor, og dermed skatteinntekter fra disse. Det er noe som heter «å sage greinen over man sitter på». I Lesja har vi de siste 12 årene hatt utbyggingsavtaler. Ved alt salg av hytte/hyttetomt inngår regulanten (utbyggeren) avtale med kommunen der det innbetales et betydelig engangsbeløp til kommunen som settes på «grønne fond» til bruk ved utbygging av annen infrastruktur enn vann, kloakk og veg. I tillegg skal alle hytteeiere være medlem av en velforening og innbetale årlig avgift til drifting av infrastruktur. Inntektene fra dette systemet er geografisk øremerkede. Utbyggingsavtalene ble innført som et alternativ til eiendomsskatt for å sikre at kommunen fikk inntekter til å utvikle infrastrukturen i hytteområdene i Lesja og slik at dette kom hyttefolket direkte til gode.

Privatisering av visse kommunale tjenester har noe for seg, jfr. balansen mellom privat og kommunal sektor som jeg skrev om over. Alle politikerne snakker om å selge ut av de kommunale eiendommer. Og det er på tide – det er ingen primæroppgave for en kommune å drifte en stor eiendomsportefølje. Det står sannsynligvis ikke kjøpere i kø på disse eiendommene, men dersom så var tilfelle ville det bety stor reduksjon i behovet for bl.a. vaktmester- og renholdstjenester. Ved kjøp av slike tjenester fra privat utbyder vil kommunen kunne skalere etter behov. Dessuten er lovverket etter hvert slik at det uansett må hentes inn sertifiserte fagfolk på alt som skal gjøres utenom tilsyn. Det er en grunn for at mange større kommuner for lengst har lagt en rekke tjenester ut på anbud. Lesja må tenke nytt!

I 2030 sier SSB at Lesja har 1882 innbyggere. De senere årene har folketallet gått enda raskere ned enn SSB fremskriver. Det bør være klart for en hver at det må tas grep raskt for å få arbeidsro og fokus på utvikling, fremfor evig fokus på innsparing og utrygghet for innbyggerne på hva som er det neste som må legges ned. Det er grunnen for at kommunesammenslåing er den mest nærliggende løsning. Da reduserer man to politiske og administrative apparater for 2000 og 2600 innbyggere til ett for 4600, fremfor å redusere i de operative tjenestene til barn og eldre – det er disse som betyr noe for folk. Tross alt er det for folket i kommunen vi skal drive kommune – og da skal vi få mest mulig ut av skattekronene som betales inn! 

LESJA – og den lammende unnfallenheten!

Kommunestyret i Lesja hadde 13.juni oppe sak om strukturendring. Intet møte har jeg grudd meg mer til i mine 12 år som politiker. Vel var jeg nervøs etter vedtaket vi gjorde i 2017 med investering basert på 110 mill. kr. kommunalt lån – uten å samtidig finne inndekning. Lesja gikk rett i luksusfellen. Jeg har vært sint mange ganger siste året fordi lokaldemokratiet og selvråderetten som jeg kjemper så hardt for og forsvarer, har spilt fallitt. Kommuneloven bør endres slik at så store investeringer vi har gjort uten å finne inndekning, ikke blir lov – rett og slett at det lages en kontrollordning som sikrer at politikerne ikke kan sette seg selv og ikke minst folket sjakkmatt slik vi faktisk er nå.

Torsdagens kommunestyremøte der vi skulle behandle sak om strukturendringer viste en lammende unnfallenhet i kommunestyret – realiteten er at man utsetter alt til etter valget. Ingen strukturendringer ble vedtatt, bare utredning av en rekke små enkelttiltak som ikke på noen måte får økonomien i balanse. Selv nå, fristes noen til å gi uttrykk for at «det ordner seg nok», «vi har jo frisk luft, fin natur og kjærleik». Og krydrer det med rørende omsorg for barna som kan bli sendt ut på en lang bussreise hver dag fordi vi må velge om en skole eller ungdomsskole skal legges ned. Eller en barnehage. Eller eldresenter. Jeg er skikkelig redd nå. Jeg har snakket med nok mennesker her, både foreldre til barn og med eldre til å skjønne hva det gjør med folk å være nervøse for fremtiden og nærtilbudet på skole og eldreomsorg. Det er frustrasjon. Forleden sa ei ung mor som for ikke lenge siden flyttet hit, til meg at aldri hadde hun trodd at hun skulle trenge å bekymre seg slik hun gjør nå for at skolen på Lesjaskog skal forsvinne.

Lesja Høyre har aldri vært imot å investere i ny sjukeheim. Men vi stemte imot å bygge dette og samtidig helsehus - samtidig som vi også trenger omsorgsboliger slik både de eldre og fagfolk sier vi trenger – uten å finne inndekning, utenom budsjett og økonomiplan. Har man ikke råd til å bygge/etablere/drifte noe alene, så må man søke samarbeid med andre om å bygge/etablere/drifte. Det trengtes ikke kalkulator for å regne ut at vi ville komme dit vi er nå i ettertid. De tøffe valgene har bare så vidt begynt. Eiendomsskatt er den store våte drømmen for noen og det har nærmest vært fremstilt som svaret på veien ut av alt økonomisk uføre. Slik er det ikke – økning med 1 promille/år til maks 4 promille gjør ingen sommer – det får ikke de svarte skyene til å forsvinne. Lesja Høgre mener eiendomsskatt er en usosial skatt som rammer uansett betalingsevne. Vi ønsker jo at folk skal ha egen bolig – da er det ikke lurt å straffe huseierne med å betale skatt på hus de har kjøpt for penger som de allerede har betalt skatt av en gang. Vi vil derfor dersom det innføres eiendomsskatt foreslå et bunnfradrag på 1 mill. kr – dvs man betaler ikke av første million på verditaksten – dette for å skjerme eldre, enslige og unge barnefamilier. 

Vi bor i en langstrakt bygd med 3 mil mellom våre to funksjonssentre, og ca. 45 km å reise for den som bor ytterst i bygda til det fjerneste senter. Skal vi mene noe med nærhet til tjenester for alle i bygda så er det ikke snakk om å legge ned skole eller eldresenter på Lesjaskog. Det kan ikke være automatikk i at ved en sammenslåing av det ene eller det andre, så skal Lesjaskog legges ned. Det er utviklingspotensial vest i bygda. Vi er heller ikke villige til å legge ned eller redusere eldreomsorgen på Lesjaskog. Her må vi lytte til både de eldre selv og de mange som har ytt dugnadsinnsats for å få til Eldres på Lesjaskog. Å fjerne det lille vi har igjen – barnehage, skole og eldresenter er å trekke pluggen ut av lokalsamfunnet!

Strukturendring betyr varig endring i lokalisering og organisering. Det kan man gjøre på ulike måter. Lesja Høyre mener en grunnleggende endring i administrasjon og politisk ledelse er der vi bør sette inn. Det er de dagligdagse tjenester som betyr noe, ikke administrative kontortjenester og andre tjenester vi trenger bare en gang iblant og som i stadig større grad digitaliseres.

Tanken på kommunesammenslåing tror jeg har modnet hos mange. I forrige eierskapsmelding skrives det at vi har 45 formelle interkommunale samarbeidsavtaler, 60 med de uformelle, og flere er det blitt siden. Stadig legger vi flere tjenester sammen med nabokommunen(e) – det blir rent kunstig å være egen kommune. Ikke minst har vi ikke lenger styring på de tjenester vi har ansvar for, verken kvalitet eller økonomi. Kommunereformen fortsetter og senest i nå i juni var kommunalministeren i media og ytret at kommuner med under 3000 innbyggere ikke er bærekraftige. Det fastslår forskerne. De kan ikke yte den tjenesteproduksjonen alene som de plikter. Lesja er et lysende eksempel! Samarbeid kan jo være bra til en viss grense. Men når vi stort sett jobber sammen om nesten alle tjenester men fortsatt har to kommunehus, to administrasjoner, to kommunestyrer, to formannskap og to sett med hovedutvalg osv osv – da er det på tide å gjøre noe slik at det blir samsvar mellom tjenesteproduksjon og politisk-administrativ organisering.     

Det vil bli satt i gang en ny runde på kommunereform nå. 120 kommuner i Norge har under 3000 innbyggere. Staten yter fortsatt incentiver ved frivillig sammenslåing. 25 millioner i engangsbeløp + 15 år med samme rammetilskudd slik de to kommuner har til sammen i dag. Med kraftig reduserte kostnader på administrasjon og politisk nivå vil pengene kunne gå til de varme tjenester som folk trenger nær seg. De som betyr noe for folk. Å bare etablere enda mer samarbeid med Dovre uten å foreta reel sammenslåing slik det i praksis er, er bare å legge til rette for enda mer maskespill og å miste muligheten for å få de statlige incentiver.  

Jeg oppfatter at stadig flere er krystallklare på at hvor kommunehus og kommunegrense går, er ikke viktig – det er hvor barnehage, skole og eldreboliger er som betyr noe. Vedtaket i torsdagens kommunestyremøte viser at politikerne fortsatt ikke har forstått alvoret og i beste fall tror at man kan fortsette på den skakkjørte kursen vi nå er og med enkle kutt a la ostehøvelprinsippet skal klare skjærene. Men vi er ikke lenger der at det monner på sikt. Det eneste vi oppnår er å utsette våre innbyggere og ansatte for nye stadig kraftigere sparerunder hvert år – med den utrygghet og mangel på bostedsattraktivitet det gir – og langsomt pine frem nedlegging av primære tjenestetilbud!

Lesja Ap initierte i 2011 et enormt ressurskrevende arbeid for å danne grunnlag for sammenslåing med Dovre men valgte etterpå å stemme imot resultatet av all arbeidet og motarbeide kommunesammenslåing da man kom i opposisjon. Det ligger fortsatt en bare tre år gammel intensjonsavtale. Av de som stemte nei til kommunesammenslåing, sa 66% at dersom sammenslåing allikevel, så ville de velge Lesja-Dovre. Lesja Høgre sitt primære forslag i kommunestyremøte 13.juni var derfor:
Lesja kommune inviterer Dovre kommune til ny dialog om kommunesammenslåing. Avtale for sammenslåing må foreligge til politisk behandling innen 1.desember 2019.   

Dette forslaget trakk vi siden det med stor sikkerhet ikke ville få flertall.

I stedet fremmet vi et forslag til handlingsregel for å forplikte politikerne.

Det skal være barnehagetilbud, skole og eldreinstitusjon med mindre enn 25 km reiseavstand for alle i Lesja kommune. Dersom økonomi i kommende valgperiode gjør at dette ikke kan oppfylles skal Lesja umiddelbart søke kommunesammenslåing.

Jeg håpet alle i kommunestyret ville være enige i at 45 km busstur to ganger om dagen, skal vi ikke by ungene våre. Likeså at vi skal lytte til de eldre og hvilke behov de har – de har jobbet et langt liv og fortjener respekt og å bli hørt! Jeg håpet at vi kunne bli enige om at før vi setter oss i en slik situasjon at vi tvinges til å legge ned en barnehage/skole/ungdomsskole eller eldreinstitusjon, så skal kommunesammenslåing gjennomføres!

Lesja Høyre vil ikke ha kommunesammenslåing fordi det er noe verken ene eller andre regjeringen vil ha – eller fordi vi tror det redder absolutt alle utfordringer vi har. Det handler ikke om partipolitikk eller om treer som vokser inni himmelen. Det handler om prioritering av ressurser – det er grenser for hvor små administrasjonsenheter vi kan ha, og hvor store tjenestebygg vi kan bygge alene i en kommune med under 2000 innbyggere!

Lesja Høyre er ikke "høy på pæra" og skadefro og ytrer at "Høyre er de eneste som har forstått og tatt ansvar" eller "hva sa vi", slik jeg hører fra noen - de som måtte ha slikt perspektiv skjønner ikke hvor alvorlig situasjonen vi er i, faktisk er og hvorfor det er helt nødvendig å kalle en spade for en spade. Jeg trenger vel ikke si hvor kjipe Høyres tre representanter i kommunestyret følte seg da vedtaket ble gjort, og en fullsatt kommunestyresal  sprang rundt og jubla uhemmet, ga high-fives og så skeivt til oss "bakstreverske" som stemte imot. Det var fattet et uansvarlig vedtak da investeringen i ny sjukeheim og nytt eget helsehus ble gjort. Den uansvarligheten kan vi rette opp med å gjøre grep som sikrer at konsekvensene for folk flest blir minst mulig.  

Alle partier i Lesja går til valg på et program. Ikke ved noe valg tidligere har programmet vært viktigere enn nå. Folk må vite hva politikerne de stemmer på har tenkt seg å gjøre – hva de vil prioritere når de må prioritere.

LESJA - de tøffe valgene!

Lesja kommune er kommet i et skikkelig økonomisk uføre. Allerede i årets budsjett må vi redusere pengebruken på drift så mye at det vil gå ut over både tjenestestruktur og kvalitet på tjenestene – dersom vi ikke foretar grep på annen vis som virker over tid. Samme øvelsen vil vi måtte gjøre i flere år fremover. Innføring av eiendomsskatt er uunngåelig men dette alene er slett ikke nok til å dekke våre økonomiske forpliktelser. Hovedårsaken til uføret er alt for stort låneopptak til bygging av ny sjukeheim og helsehus, uten at man samtidig fant inndekning – altså hvordan skal vi betale pengene tilbake. Målet må være å finne løsninger som i størst mulig grad skjermer barn og eldre og sikrer nærhet til barnehage, skole og eldreomsorg, samtidig som plan- og næringsutviklingsarbeidet må fortsette. Hvordan vi for øvrig organiserer kommunen vår bør være underordnet.

Nå må det foretas tøffe prioriteringer og valg som de færreste har sett for seg. Både forhenværende og nåværende rådmann og økonomisjef i Lesja kommune skal ha ros for at de på alle måter forsøkte å synliggjøre for politikerne, konsekvensene av de enorme låneopptakene – men til ingen nytte. Lesja Høyre stemte imot vedtaket om bygging av sjukeheim og helsehus. Ikke fordi vi var og er imot ny sjukeheim – den trengs - men fordi vedtaket ble gjort uten å se det i budsjettsammenheng slik at vi fikk foreta de tøffe valgene vi nå står overfor som en del av vedtaket. Vi var imot pengebruk på eget helsehus som vi mener burde etableres i samarbeid med Dovre, slik at det også innen overskuelig fremtid ville bli rom for bygging av omsorgsboliger i tråd med eldrerådets ønske – og ikke minst i tråd med nasjonale føringer.

Gjennom mine tre perioder som Lesja-politiker har det vært sagt fra administrasjonen hvert eneste år ved budsjettbehandling at vi har alt for høyt driftsnivå. Lesja er på mange måter et mini-Norge som kan peke frem mot de utfordringer Norge som nasjon står overfor hvis vi ikke endrer kurs i tide. Lesja sine kraftinntekter har satt oss i en privilegert situasjon som dessverre også har blitt en sovepute. Folketallet har stupt til under 2000 og med det reduseres både statlig rammetilskudd (som gis per innbygger) og skatteinntektene. Sistnevnte påvirkes også av at andelen eldre i befolkningen øker.

Kommunereformen er ikke initiert for moro men av ren nødvendighet. For å sikre at mest mulig ressursbruk går til tjenesteproduksjon for folket og minst mulig til administrasjon. Tjenesteproduksjon og administrasjon av denne er snart på alle tjenesteområder underlagt interkommunalt samarbeid, slik at det blir rent kunstig å opprettholde – og betale for – egen administrasjon. Vi opererer uansett allerede som vi er «slått sammen» - men siden politisk nivå ikke er slått sammen har vi i Lesja ikke styring på tjenestene vi har ansvar for. Dette har man innsett i mange kommuner rundt i Norge men dessverre ingen steder der det trengtes aller mest – i Innlandets kommuner.

Lesja og Dovre er blant de kommuner som med hhv. 2000 og 2800 innbyggere har størst behov for endring slik at kommunegrense, administrasjon og politisk nivå blir i tråd med oppgaver og tjenesteproduksjon. Det ligger fortsatt en mulighet for å innhente statlige incentiver for sammenslåing med tilførsel av både engangsbeløp på 25 mill. kr. og opprettholdelse av dagens statlige overføringer i 15 år, hvoretter det over 5 år balanseres mot nye inntektskriterier, gjeldende for den nye kommunen. For Lesja Høyre er det viktig å fortsatt ha både skole og eldreinstitusjon på Lesja og Lesjaskog og mindre viktig hvor dette administreres fra. 

 Alternativet til å ta det mest nærliggende og fornuftige grep, å slå sammen kommunene på ordentlig, er å gå løs på store endringer i egen kommune. Eiendomsskatt vil først kunne innføres fra 2021 med 1 promille av takstverdi første året stigende med 1 promille pr. følgende år til 4 promille. Med utgifter til taksering og administrasjon første tiden vil det være lite å hente økonomisk i første omgang. Det er ikke nok å innføre eiendomsskatt for å løse utfordringene!

Lesja Høyre vil i tillegg til kommunesammenslåing, foreslå en gjennomgang av kommunale tjenester mtp. å legge ut på privat anbud. Vaktmester- og renholdstjenester er opplagte områder. Slik vil vi få mer forutsigbare kostnader på tjenesten og slippe personalansvar og pensjonsforpliktelser – noe som utgjør en vesentlig del av kommunens utgifter. Likeså vil vi kunne skalere etter behov. Det er ikke en kommunal primæroppgave å sitte på og forvalte så mye eiendom som Lesja kommune gjør. Vi bør vurdere salg på flere eiendommer, noe som i neste tur vil redusere behovet for vaktmester- og renholdstjenester og andre kostnader på drift og vedlikehold. Å vurdere alle ikke-lovpålagte tjenester og stillinger er en plikt, ikke lenger et valg vi har. Å redusere fra tre til to eller én sektorsjef, er også nødvendig. Og slik kan vi fortsette med innsparingstiltak år etter år som gjør Lesja kommune til en skygge av seg selv. I stedet for å gjøre fremtidsretta grep som vil sette oss i en situasjon der vi kan konsentrere oss om den utviklingen vi så sårt trenger!

Det viktigste vi som politikere i Lesja kommune kan bidra med, er å vise ansvarlighet, være nøkternt realistiske i saken, hvordan og hvor dette kommuniseres. Det er mange flere ubehagelige men dessverre helt nødvendige spørsmål å se i øynene for oss som bor i Lesja kommune. Realitetene kan ikke lenger feies under teppet, og det er og blir politikernes og kommuneadministrasjonens oppgave og ansvar å gi innbyggerne i Lesja den informasjonen vi har og å beskrive fakta. Likeså er det vår oppgave å gjøre noe nå mens vi selv kan bestemme hvilke grep som passer for oss, fremfor å sette oss i en ny håpløs situasjon der vi administreres av staten. Ikke minst bør vi kjenne på ansvaret for å skape positive holdninger til det nødvendige omstillingsarbeidet som ligger foran oss.

Det er ingen dyd å inngi folk urealistiske fremtidsutsikter og fortelle dem i ett sett at ”vi har så mye flott natur vi kan leve av og så mange flotte og dyktige mennesker her” og at «vi har tusen innsparingsmuligheter» – det siste er ikke riktig lenger, med mindre vi skal senke kvaliteten på tjenester drastisk og sentralisere tjenestene. Men vi har noen muligheter som monner – og dem bør vi benytte oss av nå mens muligheten fortsatt er der.