Kort tid før sin
avgang sendte miljøvernminister, Helen Bjørnøy (SV), 12.april 2007 ut et
bestillingsbrev til de av landets fylkeskommuner som har villrein i sin fauna.
Det skulle innen 2012 – altså 5 år - foreligge ”regionale planer for villrein
og samfunn” for tilsammen 10 nasjonale villreinområder. Nå 10 år senere ligger
den siste planen i departementet for behandling. Planprosessene har vært meget krevende,
konfliktfylte og er en svært alvorlig utfordring for lokaldemokratiet. Verst av
alt er at mange lokalpolitikere ikke skjønner hvilken bremsekloss disse
overordnede planene er før det er for sent – i fremtiden vil disse nemlig være
et omfattende innsigelsesverktøy mot all kommunal planlegging og lokal
utvikling. Snakk om «reform»! Det er blitt moderne å snakke om reversering av
reformer og politiske tiltak – jeg sier
ikke mer …….!
Regionalplanene er
hjemlet i plan- og bygningsloven og skal avgrense nasjonale
villreinområder og fastsette en langsiktig arealforvaltning som balanserer bruk
og vern for de aktuelle fjellområdene. Planene har med andre ord en tosidig målsetning om vern og bruk - å ivareta både villreinvernet
og øvrige samfunnsinteresser – så som næringsliv, bosetning og friluftsliv.
Prosessene har vært
og er svært krevende, noe som organiseringen av planarbeidet er medvirkende
til. Flere av planene omfatter flere fylker og kommuner. F.eks omfatter
regionalplanen for Dovrefjellområdet hele fire fylker og ti kommuner. Da har den
ene fylkeskommunen, i dette tilfelle Oppland, ansvaret for gjennomføring av
planprosessen. Politikerne som sitter i styringsgruppene for planarbeidet
kommer fra et arealmessig så vidtrekkende område at mange vet alt for lite,
eller intet, om hvilke konsekvenser planen får for de mange lokalsamfunn som
berøres av planen. Fylkespolitikerne i berørte fylker skal gjøre likelydende
planvedtak, noe som i seg selv er krevende – ikke minst når planprosessen
strekker seg over flere valgperioder slik at nye politikere kommer inni alle
fylker.
Kommunepolitikere
og interessenter, særlig lokale, av ulike slag har bidratt sterkt inn i
arbeidet med disse planene. Høringsrunder med utallige møter og like utallige
lange uttalelser og saksbehandlinger med viktige innspill, ligger til grunn for
de endelige planene. Det er imidlertid ingen tvil om at lokale interesser og
høringssvar som ivaretar nærings- og samfunnsinteresser har fått lite gehør.
Flere planer er endt opp i Miljøverndepartementet for endelig avgjørelse.
Totalt sett er en svært omfattende bruk av ressurser, såvel økonomiske som
menneskelige, lagt inni regionalplanarbeidet.
Lokalsamfunn/kommuner
og lokale høringsinstanser mener de i liten grad er hørt, dvs de føler seg i
høy grad overhørt, i prosessene. Det oppleves som det i realiteten er
embetsverket som styrer hva som blir utfallet i planarbeidet. Regionalplanene
dekker i tillegg i stor grad områder som allerede er underlagt en eller annen
form for vernestatus. I de tilfeller der det er snakk om mildeste verneform,
nemlig landskapsvernområde, bevirker regionalplanen ofte betydelige og
ytterligere innskrenkinger av det lokale handlingsrommet og muligheter
for utvikling og verdiskapning. Retningslinjene for nasjonalt villreinområde er svært restriktive.
At
fylkespolitikerne i ett fylke kan nedlegge veto mot både styringsgruppevedtak
og vedtak i andre berørte fylker, er en alvorlig utfordring for
lokaldemokratiet. I et land der lokaldemokratiet nettopp er grunnlovsfestet,
hører ikke politiske prosesser som dette hjemme. I april 2106 ble planen for Dovrefjellområdet
behandlet i fire fylker. To av fylkene stemte for styringsgruppevedtaket og mot
innstillingen der fylkesadministrasjonene hadde underkjent styringsgruppas
vedtak. I to fylker ble samme forslaget fremmet men nedstemt av et splittet
fylkesting. Dette har utviklet seg til en farse men
med betydelige og alvorlige konsekvenser for utviklingsmuligheter i berørte
lokalsamfunn, og ikke minst med desillusjonerte lokalpolitikere som er lei av å
kjempe mot systemet.
Høyre i
regjering har en jobb å gjøre, også her. Disse, for mange kommuner nesten
altomfattende regionalplanene, har lagt en klam hånd over lokaldemokratiet –
det er i sannhet en av de største utfordringer for utmarkskommunene.
