Ansvarlige politikere kan å prioritere!

Kommunestyret i Lesja hadde sitt årlige økonomiplan- og budsjettmøte 14.12. For bare to år siden kom vi oss på rekordtid ut av Robek-lista der vi var havnet etter år med lite økonomisk styring og mangel på prioritering. Kanskje Lesja burde vært på lista lenger slik at politikerne faktisk hadde fått kjenne på hva det vil si å være under statlig administrasjon. Med vedtak av et ikke bærekraftig budsjett der lånegjelda allerede fra 2019 er oppi det røde feltet, tvinger politikere som postulerer å være imot eiendomsskatt kommunen til å måtte ta dette virkemidlet i bruk, i tillegg til at vi tvinges til å prioritere og kutte på drift i en slik grad, at jeg er redd det får konsekvenser som ingen faktisk har sett for seg. Man bruker penger i blinde fordi man ikke har vilje til å forestille seg hva det går på bekostning av i fremtiden og mot til å handle etter dette – det overlater vi heller til våre etterfølgere!

I løpet av året har kommunestyret mot Lesja Høyre sine stemmer vedtatt å bygge nytt sjukeheim med integrert nytt helsehus. Ny sjukeheim er tiltrengt og det genererer statlig medfinansiering i Lesja. Investering i nytt helsehus ble vedtatt på bekostning av bygging av omsorgsboliger som i utgangspunktet ble skutt ut på ubestemt tid – selv om felles helsehus med Dovre beliggende på Dombås 15 km unna, ville gitt en langt bedre løsning både faglig og økonomisk; helsehus gir ingen statlig medfinansiering. Dette til tross for at fagmiljøene vet, eller bør vite, at omsorgsboliger er svært viktig for fremtidens eldre. Man får bo lenger tid for seg selv, man får klare mer lenger men har samtidig tryggheten med tilknytning og nærhet til helsepersonell. En omsorgsboligplass genererer hele 45% statlig medfinansiering og koster 1/3 av en sjukeheimsplass. Man må spørre seg hvem man prioriterte slik for – de ansatte eller de eldre?

Lesja Høyre foreslo derfor flg. tillegg som heldigvis ble enstemmig vedtatt, til rådmannens innstilling til økonomiplanen:
«Økonomiplanen tas opp til ny vurdering innen første kvartal av 2018 med tanke på en vurdering av behovet for omsorgsboliger og en eventuell fremskynding av disse. Eldrerådet inviteres til formannskap og kommunestyre for informasjon og ønsker og behov, og involveres også i prosessen rundt planlegging og prosjektering av omsorgsboliger».   

Lesja kommunestyre gjorde også vedtak om å støtte bygging av kunstgrassbane på Lyftingsmo med hele 1,4 mill. kr. En bane som vil ligge 5-6 min. kjøring fra Lesja sentrum der skole, hall og annen infrastruktur ligger. I Lesja Høyre reagerer man på den måten denne saken er fremmet på. Ut av det blå kommer et millionprosjekt inn i økonomiplanen og foran prosjekter som har ligget i planen i årevis og er utsatt gang på gang – prosjekter som direkte eller indirekte vil gi næringsutvikling og inntekter til bygda. Det handler kun om at noen må bevege seg litt lenger enn man må når man smører X antall småanlegg tynt ut over bygda.

Med de økonomiske utsikter og den fremskrevne folketallsutvikling for Lesja som er, bør det være tydelig for enhver ansvarlig politiker at det for fremtiden må prioriteres ressursbruk på næringsutvikling og andre tiltak som stimulerer til folketallsvekst. Absolutt intet er viktigere enn å øke antall innbyggere i Lesja. Investeringen på Lyftingsmo er fullstendig feil prioritering av innbyggernes skattepenger. Vi har anlegg i Lesja, på Lesjaverk, Lesjaskog og på Bjorli – i en kommune med 2000 innbyggere kan vi ikke legge opp til små idrettsanlegg i hver eneste grend. Det bør i størst mulig grad prioriteres ressurser som bygger opp rundt skolene i tillegg til der det bidrar til næringsutvikling og kan gi inntekter til kommunen!

Lesja Høyre støttet derfor ikke rådmannens innstilling men foreslo:

«Søknaden om kommunal støtte til kunstgrassbane på Lyftingsmo innvilges ikke. Idrettslagene anmodes om å bruke og videreutvikle eksisterende anlegg på Lesja og Lesjaskog rundt skolene samt å i større grad samarbeide med hyttebefolkningen om tiltak slik at disse samtidig vil bidra til merbruk av hyttene i Lesja og generere næringsutvikling».

At idrettslagene i styrevedtak har prestert å sette opp denne saken mot tilskudd til fotballhall på Dombås gir bismak. Tilskuddet på kr. 500.000,- til hall på Dombås som rådmannen innstilte på i neste sak, er et minimalt tilskudd til styrking av den videregående skolen som man gikk i fakkeltog for i 2013 – en skole som må sies å i utgangspunktet være etablert på et fragilt grunnlag. Denne hallen er også viktig for voksenfotballen i Lesja, både for damer og herrer. Lesja Høyre støttet derfor helhjertet dette tiltaket.

Vedtaket av økonomiplan i gårsdagens kommunestyre er med Høyres tilleggspunkt reelt et utsettelsesforslag. På nyåret må vi som politikere ta ansvar, ta inn over oss realitetene og prioritere målrettet slik vi bestandig er enige om når det gjelder å prate overordnede handlingsregler - men som dessverre det mangler perspektiv og mot til å følge opp i praksis så snart man opplever press fra de som kjenner politikkens irrganger og vet å bruke dem til egen fordel.

Fraværsgrensen funker!

Utdanningsdirektoratet publiserer de endelige fraværstallene for skoleåret 2016/2017. Fraværet har gått ned i alle fylker. Utdanningsdirektoratet publiserer samtidig den første delrapporten fra evalueringen av fraværsgrensen.

Tallene viser at det ikke er tvil om at fraværsgrensen har fungert etter hensikten. Fraværet stuper og fraværsgrensen har vært bra for elever som tidligere hadde høyt fravær.

Fakta om fraværsgrensen:

• Fraværsgrensen i videregående skole ble innført fra skoleåret 2016-17.
• Grensen innebærer at man ikke kan ha mer enn 10% fravær i ett fag, for å få karakter i faget. I spesielle tilfeller kan rektor bruke skjønn når det gjelder fravær opptil 15%.
• Fraværsgrensen gjelder udokumentert fravær, ikke fravær som skyldes dokumentert sykdom, organisasjonsarbeid, politiske verv osv.

Det er en rekke momenter som Høyre vil fremheve – vi mener at:

• Å stille krav til at elevene møter opp på skolen er å bry seg. Vi gjør elevene i videregående opplæring en stor bjørnetjeneste hvis vi ikke stiller tydelige krav til oppmøte. For at elevene skal lære må de være til stede i klasserommet.
• Dagsfraværet har gått ned, timefraværet har gått ned, færre får strykkarakter og færre faller ut av skolen.

• I Oppland har dagfraværet gått ned med hele 50% fra 6 til 3 dager og timefraværet har gått ned fra 9 til 7. De endelige tallene vi har fått nå, bekrefter tallene fra i sommer. Det er ikke lenger noen tvil om at fraværet faktisk har gått ned og derfor håper jeg det nå blir ro rundt fraværsreglene i hele forsøksperioden som varer i tre år.

• Mange var bekymret for hvordan fraværsgrensen ville slå ut for de mest utsatte elevene. De endelige tallene viser at fraværsgrensen også har vært bra for elever med høyt fravær. Utsatte elever blir fanget opp tidlig og får mer hjelp fra skolene enn tidligere. Fraværsgrensen fungerer som et verktøy for å fange opp elever tidligere. Det er jeg glad for.

Hva viser de endelige fraværstallene:

• Fraværet har totalt sett gått ned med 40% for dagsfraværet og 25% for timefraværet, målt i median.
• Dagsfraværet til elevene som er mest borte fra skolen har gått ned med 30 prosent. Denne elevgruppen utgjør 17 000 elever, eller 10% av den totale elevmassen.
• Dagsfraværet har gått ned i alle fylker, men nedgangen er størst i Oslo og Finnmark.
• Også timefraværet har gått ned i alle fylkene. Finnmark har hatt størst nedgang her.
• Fraværstallene presenteres med median. Median er et bedre mål enn gjennomsnitt fordi det viser det typiske fraværet og er mindre sårbart for ekstremverdier og feilregistreringer.
• Fraværet har gått mest ned på yrkesfag. Her er dagsfraværet halvert, mens timefraværet er redusert med 40%.
• Statistikken viser en nedgang i andelen elever som får karakteren én, som tilsvarer stryk. Det er også færre elever som slutter i løpet av skoleåret. Fra skoleåret 2015-16 til 2016-17 gikk andelen elever som sluttet ned fra 4,0 til 3,8%.
• Når det gjelder andelen elever som har fått "ikke vurdert", er det større forskjeller mellom fylkene. Noen fylker, som Aust-Agder, Hedmark, Akershus, Vestfold og Telemark har hatt en økning i andel elever som ikke har vurderingsgrunnlag i minst ett fag, mens det har vært en nedgang i Østfold, Vest-Agder, Møre og Romsdal og Nordland.

Tabell 1: Median fravær i dager fordelt på fylker 2015-16 til 2016-17:

Tabell 2: Median fravær i timer fordelt på fylker 2015-16 til 2016-17:

Den første delrapporten viser:

• Evalueringsrapporten som publiseres nå er den første av i alt tre evalueringsrapporter om fraværsgrensen. Delrapport 2 kommer høsten 2018, og sluttrapport kommer i 2019.
• Skoleledere mener fraværsgrensen er hovedårsaken til at udokumentert fravær har sunket betydelig. Rektorene mener fraværsgrensen har vært bra for de aller fleste elevene.
• Noen rektorer forteller også at utsatte elever blir fange topp tidligere og får mer hjelp av skolen.
• Rapporten viser at innføringen av fraværsgrensen har ført til mer bevissthet rundt fraværsføring. Men det er fortsatt variasjoner i hvordan både skolene tolker og bruker regelverket.
• Forskerne trekker fram en bekymring for at fraværsgrensen slår uheldig ut i små fag. Det er per nå ikke mulig å si noe om risikoen for å få ikke vurdert i små fag er større enn i store fag, kun at andelen som får ikke vurdert er stabil. 

Gynekologi - ta kvinners følelser og virkeligheten på alvor!

Etter programvedtak på Høyres landsmøte 2017 om «at kvinner skal kunne bruke gynekologtjenester uten henvisning fra fastlege», gjennom valgkampen og i det seneste med flere medieoppslag, har ulike medisinske faggrupper engasjert seg i dette. Det er ikke uventet all den tid man har opplevd det samme flere ganger tidligere når tema har vært oppe. Fokus må imidlertid være på pasientene – kvinnene – hva disse sier, føler, uttrykker behov for og hvordan handlingsmønsteret til en rekke kvinner i virkeligheten er. 

Det bør være et mål for samtlige, uansett faggruppe, at alle kvinner føler seg bekvemme med å få og faktisk får foretatt de nødvendige gynekologiske undersøkelser som forebyggende tiltak for alvorlig sykdom; til beste ikke bare for kvinnen selv men også for andre som kunne være eller blir utsatt for smittefare. Det handler om pasientens helsetjeneste og valgfrihet!

Høyres vedtatte programpunkt er ment som et tiltak for de kvinner som av ene eller andre grunnen ikke ønsker å bruke sin fastlege ved underlivsundersøkelser. Dette handler ikke om å ta noe fra fastlegene – det er svært mange meget dyktige fastleger, også på dette fagområdet. Men med medisinsk utvikling følger også beredere og stadig større krav til fastlegens kompetanseområde. Det avdekkes faktisk mangel på gynekologisk kompetanse hos fastleger.

Det argumenteres for fastlegers "portvaktfunksjon" men en slik funksjon vil jo bare virke i de tilfeller kvinner faktisk går gjennom porten. At mange kvinner går direkte til gynekolog og tar hele kostnaden selv, er et tegn på at det er et reelt behov for valgfrihet. Grunnene for at kvinnen ikke ønsker å bruke sin fastlege kan være mange og sammensatte - bluferdighet, kultur, for mye nærhet til legen utenom legekontoret (særlig i distriktene der «alle kjenner alle»), mangel på tillit til at fastlegen har nødvendig kompetanse eller annet. At det også er kvinner som enten utsetter eller unngår gynekologiske undersøkelser av samme grunner, er hevet over tvil og er en enda mer alvorlig utfordring.

Tidligere og mangeårig leder i Norsk Gynekologisk Forening, Oddvar Sviggum, sier flg.:
«Mens jeg var leder tok man opp akkurat denne saken. Man nådde ikke frem, men det ble en slags konsensus med allmennlegene om at terskelen for henvisning skulle være lav. Og slik fungerer det oftest. MEN feks. kom to unge jenter til meg direkte. De hadde "vært på byen" og ønsket en undersøkelse blant annet for kjønnssykdommer. De ble informert om at det hadde vært billigere med henvisning. De jobbet imidlertid som legesekretærer hos sin fastlege. Han ville IKKE henvise dem, men gjøre undersøkelsen selv. De følte imidlertid at hva de gjorde på sin fritid etc. ikke var noe de ville fortelle sin fastlege/arbeidsgiver og aller minst «blotte seg for han».Populasjonen er forskjellig fra bygd og by. Legedekningen varierer fra sted til sted med ofte mange (utenlandske) vikarer. I en mindre bygd ferdes ofte legen og pasienten i mange felles fora. Det kan være fra skolemusikk til fotball, nabo eller venner. Dette handler ikke om at allmennlegens kompetanse dras i tvil, men om pasienter som av forskjellige grunner føler at de har et for nært forhold akkurat når det gjelder det mest intime. Dersom pasienten har et godt og fortrolig forhold og føler tiltro til sin fastlege, vil hun selvfølgelig bruke egen lege og ikke føle behov for å konsultere gynekolog. Det er selvfølgelig ikke snakk om at gynekologen ønsker å overta all screening mht. til celleprøver. Det er det ingen gynekolog som ønsker».

Det handler altså til syvende og sist om å legge til rette for at absolutt alle kvinner – til beste for seg selv og eventuelt seksualpartnere – føler seg bekvemme nok til at de får foretatt de gynekologiske kontroller som alle er enige om de bør få foretatt. Så er det naturligvis mange kvinner som er helt komfortable med å bruke sin fastlege og som vil og skal fortsette med det. 

Innlandets næringsliv i sterk vekst med borgerlig regjering!

Faksmile fra Konjunktur Innlandet, 8.9.2017

Å påstå at regjeringen ikke har distriktspolitikk slik Håvard Teigen gjør i innlegg i GD 9.9.17, vil for andre enn de som har et fastlåst politisk syn og enten ikke kan eller vil se realitetene, være et både urimelig og lite interessant postulat. Regjeringen har valgt å stimulere til distriktsutvikling med mer direkte rettede tiltak mot enkeltmennesker og bedrifter fremfor å bygge ytterligere opp under et byråkratisk system av et virkemiddelapparat. Når resultatet etter 4 år med borgerlig regjering er at pilene peker i riktig retning for næringslivet og optimismen i distriktene så synes det merkelig at en forsker som er brukt i mange år av skiftende regjeringer, kan påstå at distriktspolitikken er ikke-eksisterende.

Håvard Teigen skriver ennå et sterkt politisk farget debattinnlegg i GD med en karakteristikk av meningsmotstanders ytringer og meningsmotstanderes politikk som ikke bygger opp under professorens troverdighet – i tillegg til å være med å dra det politiske debattklimaet ned på et nivå som Teigen med sin profesjon virkelig burde holde seg for god til å bidra til. Teigen kan mene hva han vil som person men burde ikke signere med profesjonen sin og samtidig stemple et politikkområde som fraværende fordi vi nå har en regjering som fører en annen politikk på dette området enn den Teigen liker og mener er riktig.

Det er riktig at regjeringen har skalert ned noe det offentlige virkemiddelapparat, mest på fylkeskommunale ordninger men også på midler til IN, der man over mange år har injisert oljemilliarder som stimulans til distriktsutvikling. Et kostbart og komplekst system med mye skjemavelde og byråkratisk styring som ikke alle finner like stimulerende å forholde seg til. Regjeringen har i stedet brukt midlene på veibygging med tidenes samferdselsløft, skatte- og avgiftslette til bedrifter, bedre sykepenge- og sikkerhetsordninger for selvstendige og andre rammevilkår for bedriftseiere og gründere slik jeg nevnte i forrige innlegget mitt.

Gjennom rødgrønn regjeringsperiode har mange etablererer og kommuner møtt veggen i form av et stadig mer kvelende statlig innsigelsesinstitutt og rigide ordninger som gjorde alt annet enn å motivere til å skape noe. Det hjelper lite med ene hånden å sprøyte oljepenger inn i distriktene samtidig som man med andre hånden fratar dem råderetten over sine ressurser og dermed utviklingsmuligheter. Hva som har gått av personlig og offentlig ressursbruk til søknadsprosesser, byråkratisk og faglig behandling av søknader – det være seg arealplaner eller tilskuddsøknader – er hinsides. Regjeringen har igangsatt arbeid for å omstille dette systemet – ikke har landet råd til dette lenger og ikke virker systemet.

Teigen kan gjerne mislike denne omstillingen der vi er opptatt av flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere som lever av statsbudsjettet. Det er dette som gir optimismen vi nå ser i næringslivet – trist hvis en forsker som skulle gitt basis for kunnskapsbasert politikkutvikling så til de grader neglisjerer fakta.

Vi får håpe at den borgerlige regjeringen får 4 nye år slik at den gode utviklingen og fremtidsoptimismen som dokumentert nylig fra annen forskerhold - bl.a.  Østlandsforskning - er bedre enn i 2013, får holde frem.  Borgerlig distriktspolitikk er det beste for utvikling av bygde-Norge; det er det ikke rent få fra den ikke-sosialistiske delen av Senterpartiet som også sier seg enig i!  

Rød distriktspolitikk er ingen dans på roser – stem Høyre!

Fjell- og utmarkspolitikk er spesielt viktig for Oppland. Her ligger potensialet for næringsutvikling, vekst og nye arbeidsplasser – ikke minst når olje- og gassnæringen over tid fases ut. Men det krever at vi får ta i bruk naturressursene på en bærekraftig måte – det er det de som bor nærmest disse som er de beste til å forvalte.

Forrige regjeringsperiode var et inferno av statlige innsigelser på lokale planer – det ble bare verre og verre i de 8 regjeringsårene med SV i Miljøverndepartementet. Rødgrønne ordførere var i harnisk over at deres kommune og innbyggere ble overkjørt gang på gang. Daværende fylkesmann i Oppland, Kristin Hille Valla, slo da fast at bruken av arealene i fjellkommunene er et politisk spørsmål. «Fylkesmannen skal følge opp regjeringens politikk. Endres politikken, så endrer vi vår praksis. Misfornøyde ordførere må derfor klage til sine sentrale partier. Men for egen del har jeg aldri opplevd strammere styring enn under den nåværende regjering», sa Hille Valla i GD 2.10.2007.

Dagens regjering med Jan Tore Sanner i spissen har gitt råderetten tilbake til lokalsamfunnene. I 7 av 10 konfliktsaker mellom kommune og stat får kommunen nå medhold og i resten av sakene delvis medhold. Under rødgrønn regjering var situasjonen omvendt – i over halvparten av konfliktene fikk staten det som de ville og i ¼-del av sakene fikk kommunen kun delvis medhold. At vår regjering har flyttet plandelen i plan- og bygningsloven fra miljøverndepartementet over i det sektorovergripende kommunal- og moderniseringsdepartementet er helt nødvendig for å få til en balansert forvaltning som også fokuserer på samfunns- og næringsutvikling i et bredt perspektiv, fremfor miljøvern i et snevert, bruksrestriktivt perspektiv.

Regjeringen har også igangsatt et omfattende og langsiktig arbeid for å forenkle utmarksforvaltningen. Målet er å styrke lokaldemokratiet og øke lokal verdiskapning basert på naturressursene. Dette arbeidet foregår på flere plan, bl.a. med lovendringsarbeid, gjennomgang av departements- og direktoratstrukturen, roller og oppgaver på ulike forvaltningsnivåer – og er selvsagt ikke unnagjort på 4 år.

Min personlige hjertesak har i 10 år vært å styrke lokal forvaltning, lokal råderett og privat eiendomsrett – og slik øke den lokale verdiskapningen i distriktene og dermed sikre arbeidsplasser og bosetning. Vi kan ikke leve av å omforme distrikts-Norge til et naturreservat og nekte lokalsamfunnene å bruke naturressursene på en måte som disse har vist seg tillitsverdige til i generasjoner. Kulturlandskapet dannes av menneskelig bruk og aktivitet – alternativet er attgroing, næringsfattigdom og fraflytting. Det handler selvsagt om balanse. Det er og skal være nasjonale føringer for utmarksforvaltning som for all annen politikk – men gjennom rødgrønn regjeringsperiode etablerte det seg en sterk ubalanse i forvaltningssystemet, noe som etterhvert utviklet seg til en alvorlig krise for lokaldemokratiet. Liv Signe Navarsete uttalte våren 2016 at dagens regjering skal ha skryt for det de har fått til på utmarksforvaltning – hun sa samtidig at Sp i forrige regjering i stor grad ble nøytralisert av SV.   

Det er ingen grunn for å tro at Sp i samarbeid med et svekket Ap skal bli mindre nøytralisert enn man ble i forrige regjeringsperiode. Tvert imot – man vil være enda mer avhengig av SV i regjering og samarbeid med MDG. En borgerlig regjering med Erna som statsminister som har vist at vi leverer på lokal forvaltning og har tro på oss som bor i distriktene, er det beste vi kan gjøre for distrikts-Norge – stem Høyre – og godt valg!

Høyres bedriftsrettede distriktspolitikk virker!

«Kvifor har regjeringa nesten avvikla den bedriftsretta distriktspolitikken?», spør Håvard Teigen, professor i regional økonomi og politikk i en kronikk i GD 5.9.17. En kronikk med en sjeldent sett politisk slagside, tatt i betraktning den er skrevet av en fagperson man må forvente i det minste holder seg til fakta – også og kanskje særlig i en valgkamp. Er takknemlig for at vi lever i en digital tid slik at noen rask kan korrigere Teigen.

La meg først slå fast at i Høyre er det ingen jeg vet om som driver med «organisert artikkelskriving» - men vi får ta det som en kompliment dersom Teigen føler seg så grundig møtt på sine politiske påstander at også en professor føler seg satt til veggs – et lavmål i debatt er uttalelsen uansett, tatt i betraktning Teigens profesjon og rolle. Jeg skal i det følgende kun møte Teigens påstander med fakta.

Jeg er enig med Teigen i én ting – det er arbeidsplasser som skaper vekst. Oppland har selv gjennom 8 rødgrønne år med en ufattelig oljerikdom som basis for et offentlig virkemiddelapparat, på ingen måte greid å komme seg ut av næringsfattigdom og fraflytting, tvert imot.

Det er derfor viktig å få med seg at pr. 1.8. har det i Oppland blitt startet 926 nye virksomheter, en vekst på hele 10% fra samme tidsrom i 2016. Det har aldri vært en så sterk vekst i nyetableringer siden SSB begynte å samle inn tallene. Arbeidsledigheten i Oppland fortsetter å falle. Andelen helt ledige i fylket er nå 1,6%, dette er lavere enn før stortingsvalget for fire år siden da ledigheten var 2,4%.

Høyre har «trygge arbeidsplasser» som en av sine 4 viktigste valgkampsaker og har bl.a. lansert en pakke som vil bidra til at flere starter og investerer i nye bedrifter. I Høyres stortingsprogram for 2017-2021 er det flere tiltak som skal hjelpe nyetablerte bedrifter og gründere - både innen skatt, entreprenørskap i skolen og sosiale velferdsordninger:

• Skattefradrag for investeringer i oppstartselskaper

• Styrke ordningen med gunstig skattemessig behandling av kjøp av aksjer i ens egen bedrift.

• Legge til rette for at flere kan bli medeiere i egen bedrift blant annet ved å endre reglene for opsjonsbeskatning.

• Fjerne den særnorske skatten på norsk eierskap (formuesskatten på arbeidende kapital)

• Styrke den offentlige, næringsrettede forskningsinnsatsen slik at veien fra idé til bedrift blir kortere.

• Styrke entreprenørskapsprogrammer og integrere entreprenørskap bedre i hele utdanningsløpet.

• Gjennomgå rettighetene for selvstendig næringsdrivende og frilansere for å gjøre det enklere å starte egen virksomhet.

• Gi selvstendig næringsdrivende betydelig bedre muligheter til pensjonssparing på linje med arbeidstagere.

• Utvide aksjeprogrammet for ansatte.

Med fallende oljepriser er vi avhengige av nye næringer for verdiskaping. Når oljesektoren ikke lenger er den samme vekstmotoren må vi legge til rette for at det skapes nye jobber. Det skal være jobber som bidrar til statsbudsjettet i stedet for å leve av statsbudsjettet. 

Norsk senter for Bygdeforskning slår i en rapport høsten 2016 fast at det i distriktene er mer fremtidsoptimisme og satsingsvilje enn i 2013 – det kan verken tilskrives godt vær eller forrige regjerings politikk. Høyre har en annen måte å drive bedriftsretta distriktspolitikk på enn Teigen liker, men den virker.

"Bønder er ikke bønder"!

Leder av Oppland Bondelag, Trond Ellingsbø, mener han ikke fikk svar på sitt forrige innlegg. Der erkjente han som også forskerne i Senter for Bygdeforskning kan dokumentere at det er mer optimisme og satsingsvilje i landbruket nå enn i 2013. Mitt svar på hva Høyre har gjort og vil gjøre for norsk matproduksjon, var at vi vil føre mer av samme politikk som vi har gjort i 4 år – fordi den tydeligvis virker. Nå har det de siste dagene dukket opp flere spørsmål i leserspaltene som kan være greit å kommentere og som tydelig underbygger det svar som Ellingsbø ikke mener han fikk. Ett er sikkert – bønder er ikke bønder, og bra er det; det er heldigvis ulike meninger innen bransjen og langt fra alle er enige med organisasjonene.

På Nationens forside lørdag 2.9.17 står det «Rødgrønn strid om bondestøtte». Sp ønsker nå ikke å gjeninnføre produksjonstaket som dagens regjering fjernet i 2014 og som nettopp bidrar til økt matproduksjon – et av de tiltak som man særlig var imot i demonstrasjonsparolene under jordbruksoppgjøret samme året. Ikke uventet er fremtidig regjeringspartner, SV, i en rødgrønn regjering igjen rake motpolen og vil gjeninnføre taket.

Leder av Bonde og Småbrukarlaget i Oppland, Svein Arne Lie, vil heve prisen på kraftfor for å tvinge frem mer bruk av grovforbruk. Andre innen næringen, representert ved Marthe Lang-Ree (Sp) ber i leserinnlegg Svein Arne Lie vurdere konsekvensene – helt i tråd med det undertegnede hører fra flere bønder. Høyre sier i sitt program: «Et aktivt landbruk og skogbruk, med beitebruk, avvirkning og tilrettelegging for turisme kan opprettholde åpne landskap og tradisjonsrike kulturlandskap. En stor andel av norsk artsmangfold avhenger av beitebruk, og er unikt for Norge….Høyre vil ivareta kulturlandskapet ved å stimulere til mer beitebruk og andre tiltak for å hindre gjengroing». Her er Høyre enig med Lang-Ree – vi må også forholde oss til hva som er realistisk å få ut av forbrukeren.

Ellingsbø spør hva Høyre mener om tollvernet. I Høyres program er ikke tollvern spesifikt nevnt men vi sier bl.a. flg.: «Med gode politiske rammebetingelser og en skrittvis omstilling kan lønnsomheten i norsk matproduksjon styrkes. Høyres politikk er å ruste norsk jordbruk best mulig for økt konkurranse med internasjonale aktører. Høyre vil sikre norsk matproduksjon også ved nye internasjonale handelsvilkår».

Jeg synes det er svært bra at det nå fremkommer meningsbrytninger bønder imellom – dette har vært et savn tidligere der det kunne synes som alle var enige og der organisasjonene erklærte seg uenige i omtrent alt regjeringen kom med av endringstiltak.

Ikke en gang det omfattende arbeidet med forenkling av utmarksforvaltningen som regjeringen har igangsatt finner bondeorganisasjonene det for godt å gi ros for. Et arbeid i regi av Kommunal- og Moderniseringsdepartementet, Landbruks- og Matdepartementet og Klima- og Miljødepartementet der undertegnede selv har hatt og har sentrale roller og føler tett – der målsettingen er å styrke lokaldemokratiet og øke den lokale verdiskapningen basert på naturressurser. Gjennomgang og forenkling av komplekse og rigide lovverk som kun har én konsekvens – mer statlig styring og mindre selvråderett til bøndene og lokalbefolkningen – er målet og mandatet. Med andre ord en reversering av den politikken som i 8 år var styrt av SV i Miljøverndepartementet.  

Likeså har Høyre programfestet at vi vil "føre en næringsvennlig politikk som gir grunneierne større råderett over egen eiendom, og som bidrar til verdiskaping og flere jobber. Høyre vil styrke de lokale fjellstyrene og deres oppgaver med naturoppsyn, skjøtsel og veiledning og utvide ordningen med grunneierstyrt forvaltning av vernede og foreslått vernede områder. Og vi vil revidere eksisterende verneforskrifter og forvaltningsplaner for å se hvordan næringslivsperspektivet eventuelt kan inkluderes bedre». Dette er helt i tråd med de behovene utallige bønder melder inn sterkt behov for fokus og endring på!

Mange bønder har et borgerlig hjerte. Etter 4 år med borgerlig regjering er det derfor ikke så overraskende at det er mye optimisme i landbruket – noe bl.a. friheten til å satse med stor sannsynlighet er grunn for. Alternativet til 4 nye år med Erna og borgerlig politikk, er en regjering der et svekket Ap og Sp må ha med SV i regjering og MDG som støtteparti – det er neppe positivt for landbruket!

FAKTA: Mer optimisme i distrikt og landbruk enn i 2013!

I en lengre kronikk stiller leder av Oppland Bondelag, Trond Ellingsbø, en rekke spørsmål til oss om Høyres landbrukspolitikk. Ellingsbø erkjenner at det går bra i norsk landbruk, og det er mye satsing og optimisme - han att på til refererer mer detaljert til alt som går bra. Det er fint – men det hadde vært raust om han også kunne erkjenne at det har med politikken som har vært ført de siste fire årene å gjøre, ikke bare fordi det har vært bedre vær eller att på til på grunn av politikken som ble ført i forrige regjeringsperiode. Det er noe som heter æres den som æres bør – i første omgang bøndene selv som har grepet det muligheter dagens regjering har gitt dem!

Jordbruksoppgjøret i 2014 utgjorde et lite taktskifte i en landbrukspolitikk som på en rekke områder var stivnet. Bondeorganisasjonene forlot i rekordfart forhandlingsbordet under jordbruksforhandlingen og igangsatte et velregissert og tydelig lenge planlagt «opprør».  Retorikken og formen synes for meg spesiell for en næring som er eneste med det privilegium at man forhandler med staten om fremtidige rammebetingelser, fremfor at Stortinget vedtar disse i nasjonalbudsjettet - Høyre har for øvrig programfestet å bevare forhandlingsinstituttet. Man opponerte sterkt mot bl.a. 29 foreslåtte tiltak som gikk på strukturendringer og forenklinger. Allerede dagen etter bruddet var jeg på et langt foredrag i Gambit med mangeårig departementsråd i Landbruks- og matdepartementet, Per Harald Grue. Han var tydelig på at i hvert fall ¾ av de foreslåtte tiltakene var helt nødvendige. 26 av tiltakene ble til slutt gjennomført - det er et tankekors at ved neste års jordbruksforhandlinger ble ikke ett eneste av disse foreslått reversert av bondeorganisasjonene!    

For et par uker siden under et møte i Valdres om fremtiden for norsk fjellandbruk, merket jeg meg et utsagn fra Svenn Arne Lie, statsviter, bonde og leder av Oppland bonde og småbrukarlag. Han sa at norsk landbrukspolitikk er fullstendig forfeilet – det har det vært i mange tiår uavhengig av regjering. «Jordbruk handler om å ta jorden i bruk», sa han – og kritiserte bl.a. det evige fokus på tilskudd. Jeg vil også referere til Arne Brimi som under et besøk av landbruksminister Listhaug i 2014 sa flg.: «Hugs at du ikkje berre er landbruksminister – du e au matminister»!

Høyre og regjeringen har hele tiden vært opptatt av å bruke jorden – det er også dette som er grunntonen i stortingsmelding 31 «Garden som ressurs- marknaden som mål». Innledningsvis kan man i denne lese: «Denne meldinga handlar om korleis potensialet for auka verdiskaping innan dei landbruksbaserte næringane utanom tradisjonelt jord- og skogbruk kan utløysast. Menneskelege ressursar og skaparlyst er avgjerande. Ein liten eigedom kan vere utgangspunktet for ein like god forretningsidé som ein større eigedom. Politikken skal difor leggje til rette for vekst og utvikling uavhengig av storleiken på gardsbruket». Ellingsbø mener vi i regjering bare har vært opptatt av store bruk. Regjeringen er opptatt av å ikke legge så strenge band på de bønder som har lyst å satse – det finnes vel knapt noe mer drepende enn å få vite at garden din dessverre ikke kan få utvikle seg mer, du har nådd taket for produksjon. Og det for en næring der man alltid har vært opptatt av å levere garden i bedre stand enn da man tok over garden.

Som i alle andre næringer gir teknologisk utvikling både gleder og utfordringer. Omstilling er helt nødvendig, også i landbruket. Bøndene har vært flinke på dette. Regjeringen ønsker å legge til rette for at de små og mellomstore brukene som ønsker å bo og drive videre, skal få rammevilkår for å kunne utvikle landbruksbasert tilleggsnæring på de brukene som ikke lenger er drivverdige for rent landbruk. Hadde man foretatt endringer tidligere kunne kanskje antall tomme, nedlagte gardsbruk som er rundt i Norge – hele 35000 – vært redusert.

Senter for bygdeforskning spør jevnlig bønder om hvordan de økonomiske sidene ved gårdsdriften har utviklet seg. Den siste rapporten fra 2016 viste at det da var flere bønder som var positive enn negative til utviklingen. Forskerne har stilt bøndene flere spørsmål om fremtidstroen, og de viser alle en positiv trend – det er flere som mener utviklingen på hjemstedet går i riktig retning nå enn i 2013.

Svaret på hva Høyre i regjering vil gjøre for landbruket er enkelt:
4 nye år med borgerlig regjering vil gi mer av den politikken vi har ført i 4 år og som virker. Alternativet er 4 år med en politikk der Ap og Sp minimum må ha med SV, evt. MDG også – det er disse to alternativer valget står om – godt valg!

Bønder og lokalsamfunn i fjellet er ansvarlige og tenker samfunnsnytte!

Forleden arrangerte MdG paneldebatt om norsk fjellandbruk. I ordskiftet om jordvern tok venstresiden til orde for at bønder og kommuner tenker kortsiktig egenvinning når det gjelder hytteutvikling, og at privat og lokal råderett derfor må ofres – altså at statlig styring må til for å begrense hytteutbyggingen. Oppland Sp’s Magnhild Strand sa seg da enig og at hennes parti på dette punkt ser behov for å tilsidesette bøndenes og kommunens råderett. Det er bekymringsverdig dobbeltkommunikasjon om lokaldemokratiet – og vitner om mangel på helhetlig forståelse for hvor viktig hytteutvikling er for å sikre bærekraft i mange utmarkskommuner.  

Fjell- og utmarkskommunene har de siste tiårene kjempet en seig kamp for selvråderetten og mot omfattende statlig vern og styring av alle slag. Det handler ikke om for og imot vern men om bedre balanse, bærekraft, forståelse av helheten og troen på lokal erfaringsbasert kunnskap. I mange konfliktsaker mellom kommune og stat, har den lokale erfaringskompetansen tidligere ikke blitt vektlagt. Dagens regjering med Jan Tore Sanner i spissen har gitt kommunene rett i de fleste konfliktsaker mellom stat og kommune. Fordi vårt grunnleggende standpunkt er at beslutninger skal tas nærmest den det gjelder.

Det har over år utviklet seg en nesten politisk sannhet om at hytteutbygging utelukkende er kortsiktig økonomisk vinning for grunneiere og hytteentreprenører! I arealplanprosesser sorterer hytteutbygging ofte under ”andre samfunnsinteresser” og som en motsats til ”viktige nasjonale føringer mot nedbygging av natur”. Men hyttebygging og hyttefolket er å regne som rene vitamintilskuddet for distriktene – uten det særnorske hyttefenomenet hadde mange fjellkommuner ikke hatt det næringsgrunnlaget de har i dag.

I Norge er det i dag 450.000 hytter – hvorav 190.000 eies av Oslo-innbyggere - og med en årlig tilvekst på 5-6000 hytter. Flere fjellkommuner har både 2 og 3 ganger så mange hytter som fastboliger. Oppland er største hyttefylke med 48.000 hytter, tett fulgt av Buskerud, Hedmark, Sør-Trøndelag, Hordaland og Telemark – alle disse er” distriktsfylker” med lav sysselsettingsvekst og nedgang i folketallet utenfor de større byene. Hyttene ligger gjennomsnittlig 1-4 timer unna eierens fastbolig i byen, har høy standard og brukes stadig mer som ”deltidsbolig”. Forskere snakker om ”flerhushjemmet” og ”deltidsinnbyggere” i distriktene.

Hyttefolket er aktive, ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet. For lokale håndverks- og anleggsbedrifter, for lokale gardbrukeres tilleggsnæring som brøyting, vedsalg, lokalmatsalg og annen serviceyting, for handel og service er hytteeierne avgjørende viktige som inntekts- og eksistensgrunnlag. Hyttefolket utgjør et svært viktig driftsgrunnlag for de tjenester som tilbys både norske og utenlandske turister som kun er kortvarig innom på besøk – paradoksalt nok er noen av disse de samme som stadig proklamerer at hytteutbygging ikke genererer annet enn ødelagt natur og raske penger.

Ved sin blotte tilstedeværelse som utabygds personer gir hyttefolket positive impulser lokalt og er også i så måte et viktig bidrag til levende bygder - de binder sammen land og by på en flott måte som gjør det attraktivt å bo på fjellet og bidrar til å fremme gjensidig forståelse og kunnskapsdeling mellom by og distrikt. Med tanke på at 33% av Oslos befolkning er innvandrere og stadig færre av de resterende Oslo-borgere har besteforeldre, onkel eller tante på landet, er fremmedgjøring en økende utfordring som kan motvirkes av hyttefenomenet.

Hva hytteutbygging og hyttefolket betyr for store deler av distrikts-Norge må mer på den politiske dagsorden - med positivt fortegn. Det vet bønder og lokalpolitikere i fjellkommunene det meste om. 

Høyre - bærekraft i distriktene og egen fjellpolitikk

Store deler av etterkrigstiden har Norge levd med en hinsides tilgang på oljepenger. At en stat tjener så mye fra en uttømmelig kilde at det oppstår en kraftig ubalanse mellom hva som skapes av verdier utenom oljeøkonomien, og hva som brukes i samfunnet, er ikke bærekraftig. Vi har gjort oss dypt avhengige av oljeøkonomien. Arbeiderpartiets oppskrift på distriktspolitikk har vært omfattende poster på nasjonalbudsjettet til offentlige sysselsettings- og bolystprosjekter. Kortsiktig bruk av offentlige midler. Man har gjort distriktene en bjørnetjeneste med å gi dem kunstig stimuli vi i lengden ikke har råd til, fremfor å i større grad bygge et politisk rammeverk som gjør distriktssamfunnene mer selvdrevne. Viktigste virkemiddel er flere arbeidsplasser i privat sektor som kan bidra med skattepenger til en sterk offentlig sektor – uten oljepengene er vi ellers nødt å skjære kraftig ned på velferdstjenestene våre. 

Samme dag som undertegnede har innlegg i OA der jeg tar til orde for mer helhet i samfunnsdebatten – har Jan Sandal (Ap) innlegg der han forsøker å tilbakevise min påstand om at Arbeiderpartiet mangler distriktspolitikk. Sandal ramser opp en rekke hovedmål for sitt partis distriktspolitikk – fagre ord som for det meste verken Høyre eller andre partier er uenige i. Men praktisk politikk handler om tiltak og virkemidler for å nå målene. Med en oljeøkonomi som etterhvert fases ut, trenger vi mer enn noen gang en distriktspolitikk som bygger på grunnleggende prinsipper for et bærekraftig samfunn.

Etter hvert som oljeressursene fases ut vil innlandets naturressurser danne grunnlag for verdiskapning. Min politiske karriere begynte for 10 år siden og det var rødgrønn vernepolitikk og eklatant mangel på samfunnsutviklings- og næringsutviklingsperspektivet i forvaltningen av naturressursene som fikk meg inni politikken. De selvsamme naturressursene som er grunnlaget for distriktsnæringene - landbruk, skogbruk, bioøkonomi, reiseliv, havrettede næringer og energi. Svulmende ord om bruk og vern hånd i hånd, lokal forvaltning og tro på distriktssamfunnene har ingen troverdighet når man i realiteten bygget opp et sterkt sektorisert forvaltningssystem, et stigma av overordnede planer som styrer all lokal utvikling, og et system av overordnede planinstanser som kommuneadministrasjoner og lokalpolitikere må bruke alle krefter på å kjempe imot for overhodet å skape seg handlingsrom. Det er en grunn for at et av Høyres hovedmantra er «enkeltmennesket foran systemet»!   

Fjellpolitikk er det faktuelt Høyre som har tatt tak i. Ap-folk i Innlandet har i årevis – som oss andre og forskerne - snakket om behovet for en egen fjellpolitikk. «Fjell» er ikke nevnt med et ord i Ap sitt partiprogram for 2017-21 – ikke utmark heller, til tross for at 95% av Norges areal er utmark. For store deler av Norge er fjellpolitikk lik distriktspolitikk – «fjell» er et samlende og positivt ladet begrep som også byfolket føler eierskap til. Ca. 45% av Norges landareal betegnes som fjell og vidde og hele 89 norske kommuner har mer enn halvparten av arealet sitt liggende mer enn 700 moh, og betegnes av forskere som fjellkommuner. Legger vi sosioøkonomiske forhold til grunn er det snakk om enda mer. ”Fjellteksten” som i 2003 ble vedtatt av Bondevik-II-regjeringen med Børge Brende i spissen, innebar et politisk taktskifte i forvaltningen av norske verneområder. Det ble åpnet for større grad av lokal verdiskaping etter ideen om bruk og vern. Men SV i Miljøverndepartement 2005-2013 som forvalter av både Naturmangfoldloven og plandelen av Plan- og Bygningsloven, og altså reelt det departement som styrte næringsutviklingen i fjellet, gjorde det stikk motsatte. Menneskelig aktivitet, kreativitet og lokaldemokrati i fjellregionen hadde trange kår i denne perioden.

Det har skjedd mye de siste 4 årene. Noe av det viktigste nåværende regjeringen gjorde, var å flytte forvaltningen av Plan- og Bygningsloven til Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. I langt de fleste konfliktsaker som havner i departementet for vedtak, får nå kommunen medhold - på kort tid gjort det meningsfullt igjen å være lokalpolitiker fremfor å møte en vegg av umulighet.

Sluttelig vil jeg minne om at vår regjering fikk oljeprisfall og innvandringskrise midt i fanget – faktorer vi ikke har noen innvirkning på. Allikevel fremstår distrikts-Norge sunnere enn på mange tiår – landbruk og reiseliv er i vekst og med det også andre næringer innen bygg, anlegg, handel og service; næringer som genererer skatteinntekter til staten og offentlig tjenesteproduksjon slik at vi fortsatt kan være et av verdens beste land å bo i. 

Som Erna sa forleden:
«Det som virker, må få virke» - derfor trenger vi 4 nye år med Høyre i regjering.

Samfunnet er helt, ikke stykkevis og delt!

Høyre tar seg mål av å føre en ansvarlig og helhetlig politikk som henger sammen. Da må ulike målkonflikter løses med en balansert politisk tilnærming – det kan være en utfordring i dette svart-hvite mediesamfunnet der raske og enkle svar er trenden. Politikk for energi, miljø, økonomi og velferd henger ubønnhørlig sammen – akkurat som bygd og by er en del av samme helhet.

Det er enkelt å være enig i målet om mindre miljøskadelig bruk av fossile energikilder. Det er også enkelt å være enig i at vi skal beholde den gode velferden vi har på skole, helse og omsorg og andre sosiale goder. Det er også god norsk mentalitet at vi vil ha minst mulig forskjeller i samfunnet og like muligheter for alle. Allikevel handler den politiske retorikken i stor grad om å innta enten-eller-holdning innen disse politikkområder.

Når man snakker om utfasing av oljeutvinning er det mer enn bare miljøhensyn å fokusere på, selv om man også på miljø må erkjenne at det ikke kun er argumenter imot norsk utvinning – den globale etterspørselen etter olje reduseres jo ikke fordi man reduserer produksjonen i Norge; da utvinnes det sannsynligvis bare mer i andre land som ikke nødvendigvis har de samme miljøkravene rundt utvinning som Norge har, i tillegg til at disse kan ta ut en høyere pris.

Den økonomiske siden av saken er det ikke alle som har et like edruelig forhold til heller. Rask nedgang i oljesektoren vil nødvendigvis avstedkomme arbeidsledighet og generell nedgang i de lokalsamfunn der oljeindustrien er bærebjelken. Derfor trenger vi i tillegg til ansvarlig utfasing av oljesektoren, de omstillingstiltak som Høyre i regjering jobber for, slik at det skapes nye arbeidsplasser i andre sektorer.

At vi bruker for mye penger i Norge, er en lettvint ytring – men straks vi skal til å skjære ned på offentlig pengebruk er det ingen som er villige til å bidra. Tvert imot vil alle ha mer til skole, helse, omsorg og annet som gjør det trygt og godt å bo i Norge. Høyre har lenge vært tydelig på at vi må øke inntektene til staten fra privat næring for å kompensere for de reduserte oljeinntektene som innen relativt kort tid kommer, uansett om vi vil det eller ikke – fordi oljen er en ressurs som snart tar slutt. Å få flere til å satse på egen bedrift - styrke eksisterende bedrifter og stimulere til nyetableringer – og slik skape flere arbeidsplasser, er viktigste tiltak for å øke inntektene til opprettholdelse av gode offentlige velferdstjenester.

Det er forstemmende når politisk debatt om skatter og avgifter reduseres til en Robin Hood-retorikk – «å ta fra de fattige og gi til de rike». Å senke formueskatten handler om å redusere skatten på arbeidende kapital (maskiner og produksjonsutstyr) – en skatt som ikke betales av utenlandske selskaper i Norge og derfor er konkurranse

vridende, og som norske bedriftseiere må betale uansett om de har overskudd på driften eller ikke.

Verden er ikke svart-hvit eller oppdelt i fragmenter og sektorer. Derfor må vi også ha en politikk som henger sammen og der ulike målsettinger – som naturligvis ofte er i konflikt med hverandre – behandles og balanseres samtidig.

Høyre er garanten for å føre en politikk som ivaretar helheten og balansen – så er det lov å håpe at også valgkampen vil handle om dette fremfor raske, lettvinte ytringer om fragmenter av helheten.

Høyre er stolte av distriktspolitikken vår – hvor er Ap sin?

I Høyre er vi stolte av distriktspolitikken vår. JanSandal(Ap) bruker forleden nesten en helside i OA på å nedsnakke Høyres distriktspolitikk, fremfor å si noe om Ap sin egen distriktspolitikk. Kanskje ikke så rart - distriktspolitikk er nemlig omtrent fraværende i stortingsprogrammet for Ap 2017-21, både retorisk og substansielt.

Ja - Høyre skryter av hva vi har fått til i distriktene de siste 4 årene – men vi er også tydelige på at vi har mye ugjort og trenger nye 4 år med borgerlig regjering for å få gjennomført de mange langsiktige tiltak vi har igangsatt for å styrke rammene for vekst i distriktene.  Både Høyre og Ap er store partier som tar seg mål av å ha en helhetlig politikk der omfatter både by og land. Så langt er vi enige – det er langsiktig å løse utfordringer innen ett og samme parti fremfor å drive med den form for sær- og motpolitikk som Sp gjør distriktspolitikken til. Samtidig har vi noen spesifikke utfordringer – og muligheter - som krever særlig fokus; det er grunnen for at Høyre har eget distriktsnettverk, akkurat som vi har eget storbynettverk. Utfordringene med sentralisering velger vi å møte med en annen type tiltak enn rødgrønn regjering stod for i 8 år – en politikk som verken ga satsingsmot eller mindre avfolkning i distriktene. Høyre velger å fokusere på de muligheter som er i distriktet for å skape arbeidsplasser – vi bygger politisk rammeverk rundt disse - for at flere, både de som allerede bor her og tilflyttere skal utnytte potensialet som er her.

Vår regjering jobber ekstremt hardt og målrettet. Våre statsråder er kontinuerlig rundt i landet for å ha nærkontakt med lokalsamfunnene og deres behov. Vi bygger mer vei og bane for å binde landet sammen. Vi satser på skole og forsking som ingen andre. Vi moderniserer og forbedrer helse og omsorgssektoren. Vi har styrket kommuneøkonomien slik at den er bedre enn på tiår. Vi fører en skatte- og avgiftspolitikk som skal styrke små og mellomstore bedrifter og stimulere til etablering av flere arbeidsplasser. Det samme er målet med å redusere skjemaveldet og kompleksiteten i offentlig forvaltning. Vi har igangsatt reformering av kommunestrukturen for å bygge sterkere regionsentre – slik at desentralisering av tjenester og samtidig utvikling av bymessige kvaliteter flere steder i landet, skal styrke bostedskvaliteten og -attraktiviteten.

Høyre har programfestet egen kunnskapsbasert fjellpolitikk. I et land der 95% er utmark, er arbeidet med forenkling av utmarksforvaltningen som regjeringen har igangsatt, noe av det mest krevende – men også noe av det viktigste for distriktene å få gjennomført. Det er man uavhengig av partitilhørighet enige om i utmarkskommunene. Men det er Høyre i regjering som faktisk gjør noe med det systemet som har utviklet seg over mange tiår og som er største bremseklossen for utvikling i distrikts-Norge. Mandatet for arbeidet er å forenkle og redusere byråkratiet i utmarksforvaltningen, å styrke lokaldemokratiet og å øke den lokale verdiskapningen basert på naturressursene. En del av dette arbeidet er fornyelse av statsallmenningslovverket med de helt samme målene for øye. Svært viktig arbeid for å styrke den lokale råderetten i distriktene; det trengs! 

Ja - Høyre tegner et vakkert bilde av distriktene. Fordi det er det sanne bildet. Vi er flere som ikke kjenner oss igjen i de negative beskrivelser av bygda. Avfolkning i distriktene er faktisk vår største utfordring – og denne blir definitivt ikke motvirket av rødgrønne «ambassadører» der bare forteller hvor stusselig alt er, hvor mye verre man er stelt på bygda enn i byen – og ikke minst snakker ned en regjering som jobber knallhardt for hele Norge, fremfor å  fortelle hva man selv tenker seg å gjøre de neste 4 årene. 

Vi har det svinaktig bra i distriktene, Nordstoga!

Jeg sier det med en gang: Jeg er et ekstremt fornøyd og stolt distriktsmenneske. Og jeg har valgt helt bevisst å bo i distriktet. Hvis du ikke tåler å høre mer positivt om hvordan det er å bo i norske distrikter – og hvor innmari harm det gjør meg når noen snakker ned disse og dermed ødelegger for den veksten jeg vet det er potensial for her - så kan du stoppe å lese med det samme!

Aftenposten 23.7.17 har intervju med Aasmund Norstoga med overskriften «Det er liksom ikkje så nøye med oss på bygda, for vi har sjølv valt å bu her». Jeg har alltid likt så godt den flotte fremtoning som både Aasmund Norstoga og broren hans, gjør som artister med dype røtter i folkemusikken. Derfor skuffer innholdet i intervjuet med en massiv stakkarsliggjøring av distriktene  også noe dugelig. Idylliseringen av det velregisserte «bondeopprøret» i 2014 der man demonstrerte mot den nye regjeringens foreslåtte endringer i jordbruksoppgjøret er underlig. 26 av 29 forslag i statens tilbud endte opp med å bli vedtatt – og ikke ett eneste av disse ble av bondeorganisasjonene foreslått reversert i neste års jordbruksoppgjør – antagelig fordi det var nødvendige endringer som slett ikke fikk de negative konsekvenser Sp i kjent stil proklamerte. Tvert imot - det er mange år siden det oppleves en slik satsingsvilje, særlig blant yngre bønder, som etter 2013.

La meg med det samme fastslå - det er ett punkt i intervjuet der jeg er enig med Norstoga. På spørsmål om hva valgkampen bør handle om, svarer han: «Distriktspolitikk og å skapa optimisme for Distrikts-Noreg. På den måten dempar ein også presset på byane». Som medlem av Høyres distriktsnettverk har jeg helt samme mål for valgkampen – og ellers!

Det er knapp noe som opprører meg mer enn når mennesker som har det som plommen i egget sutrer og fremstiller seg selv og andre rundt seg som ofre – spesielt når de med sin blotte væremåte blir ansvarlige for å forsterke de utfordringer distriktene faktisk har med for lite satsingsvilje og -mot, avfolkning og attraktivitet som bosted. Hvem er det vel som lar seg friste til å bo og satse på et sted med «ambassadører» der bare forteller hvor stusselig alt er og hvor mye verre man er stelt på bygda?

Jeg har alltid sagt at jeg helt frivillig velger å bo i distriktet – fordi det er et fantastisk privilegium å bo her. Og fordi jeg alt for ofte hører politisk retorikk som får distriktsbefolkningen til å fremstå som særinger i offerrollen. 

Som innvandrer med oppvekst i en halvstor dansk by har jeg de siste 30 årene vært bosatt på en liten reiselivsdestinasjon på fjellet med bare 120 fastboende. Nei, jeg er ikke bonde – men jeg håper jeg likevel kan få lov å kalle meg et arbeidsomt distriktsmenneske med en jobb som også er en livsstil. Slik er det nemlig også med oss som jobber i reiselivet, handels- og servicenæringen, bygg- og anleggsbransjen– de som må jobbe når andre har ferie og fri. Det er ikke rent få andre yrker enn bondeyrket, der jobben er en livsstil – også de som jobber i helsevesen og er skifteholdsarbeidere på fabrikk – for å nevne noen få. De fleste som jobber selvstendig regner ikke timelønn eller sammenlikner lønn med timelønnede arbeidstagere. Mange av oss som driver en liten eller mellomstor bedrift er også til tider alene, og noen ganger ensomme, i jobben vår. Men det er da artig og spennende å skape og drive sin egen bedrift? Det gir da frihet og eierskap og god selvfølelse når man får det til? Jeg tillater meg å si at det er svinaktig bra å bo på bygda!

Siden det nå er så «populært» å snakke ned distriktene – kanskje vi skulle forsøke å gjøre det samme med byene….og da kan man jo att på til bruke fakta – som ofte er en mangelvare i nedsnakkingen av distriktene. Kostnadsnivået på f.eks. bolig i byen er svimlende og man kan «bo seg i hjel» - det handler tross alt om hva man sitter igjen med på bunnlinjen, ikke bare hva inntekten er. Prøv å kjøre 20 km til eller fra jobb på E18 morgen og kveld, og du vil forstå hvilket privilegium det er å ha forutsigbarheten det er å vite at det tar akkurat 35 min. å kjøre 40 km på en utmerket Europa-vei i distriktet. 2 mil på E18 i rushtiden kan ta alt fra 30 min til det 4- og 5-dobbelte. Vi trenger ikke bekymre oss for om vi får barnehageplass og helst med våre barn i samme barnehage slik at vi ikke skal stresse til flere barnehager…. i rushtiden. Jeg har aldri der jeg bor sittet 3 timer på legevakten med en 2-åring som spyr pga hjernerystelse – det har jeg gjort i Oslo. Jeg kan fortsette med flere eksempler – men det byr meg imot å drive med syting og svartmaling av et samfunn der de fleste av oss – både i bygd og by - lever et ekstremt privilegert liv. Hører forresten få klager fra de som bor i byen, faktisk – men de har jo også selv valgt å bo der - ikke sant?

Regionalplaner - en klam SV-hånd om lokaldemokratiet

Kort tid før sin avgang sendte miljøvernminister, Helen Bjørnøy (SV), 12.april 2007 ut et bestillingsbrev til de av landets fylkeskommuner som har villrein i sin fauna. Det skulle innen 2012 – altså 5 år - foreligge ”regionale planer for villrein og samfunn” for tilsammen 10 nasjonale villreinområder. Nå 10 år senere ligger den siste planen i departementet for behandling.  Planprosessene har vært meget krevende, konfliktfylte og er en svært alvorlig utfordring for lokaldemokratiet. Verst av alt er at mange lokalpolitikere ikke skjønner hvilken bremsekloss disse overordnede planene er før det er for sent – i fremtiden vil disse nemlig være et omfattende innsigelsesverktøy mot all kommunal planlegging og lokal utvikling. Snakk om «reform»! Det er blitt moderne å snakke om reversering av reformer og politiske tiltak –  jeg sier ikke mer …….!

Regionalplanene er hjemlet i plan- og bygningsloven og skal avgrense nasjonale villreinområder og fastsette en langsiktig arealforvaltning som balanserer bruk og vern for de aktuelle fjellområdene. Planene har med andre ord en tosidig målsetning om vern og bruk - å ivareta både villreinvernet og øvrige samfunnsinteresser – så som næringsliv, bosetning og friluftsliv.

Prosessene har vært og er svært krevende, noe som organiseringen av planarbeidet er medvirkende til. Flere av planene omfatter flere fylker og kommuner. F.eks omfatter regionalplanen for Dovrefjellområdet hele fire fylker og ti kommuner. Da har den ene fylkeskommunen, i dette tilfelle Oppland, ansvaret for gjennomføring av planprosessen. Politikerne som sitter i styringsgruppene for planarbeidet kommer fra et arealmessig så vidtrekkende område at mange vet alt for lite, eller intet, om hvilke konsekvenser planen får for de mange lokalsamfunn som berøres av planen. Fylkespolitikerne i berørte fylker skal gjøre likelydende planvedtak, noe som i seg selv er krevende – ikke minst når planprosessen strekker seg over flere valgperioder slik at nye politikere kommer inni alle fylker.

Kommunepolitikere og interessenter, særlig lokale, av ulike slag har bidratt sterkt inn i arbeidet med disse planene. Høringsrunder med utallige møter og like utallige lange uttalelser og saksbehandlinger med viktige innspill, ligger til grunn for de endelige planene. Det er imidlertid ingen tvil om at lokale interesser og høringssvar som ivaretar nærings- og samfunnsinteresser har fått lite gehør. Flere planer er endt opp i Miljøverndepartementet for endelig avgjørelse. Totalt sett er en svært omfattende bruk av ressurser, såvel økonomiske som menneskelige, lagt inni regionalplanarbeidet.

Lokalsamfunn/kommuner og lokale høringsinstanser mener de i liten grad er hørt, dvs de føler seg i høy grad overhørt, i prosessene. Det oppleves som det i realiteten er embetsverket som styrer hva som blir utfallet i planarbeidet. Regionalplanene dekker i tillegg i stor grad områder som allerede er underlagt en eller annen form for vernestatus. I de tilfeller der det er snakk om mildeste verneform, nemlig landskapsvernområde, bevirker regionalplanen ofte betydelige og ytterligere innskrenkinger av det lokale handlingsrommet og muligheter for utvikling og verdiskapning. Retningslinjene for nasjonalt villreinområde er svært restriktive.

At fylkespolitikerne i ett fylke kan nedlegge veto mot både styringsgruppevedtak og vedtak i andre berørte fylker, er en alvorlig utfordring for lokaldemokratiet. I et land der lokaldemokratiet nettopp er grunnlovsfestet, hører ikke politiske prosesser som dette hjemme. I april 2106 ble planen for Dovrefjellområdet behandlet i fire fylker. To av fylkene stemte for styringsgruppevedtaket og mot innstillingen der fylkesadministrasjonene hadde underkjent styringsgruppas vedtak. I to fylker ble samme forslaget fremmet men nedstemt av et splittet fylkesting. Dette har utviklet seg til en farse men med betydelige og alvorlige konsekvenser for utviklingsmuligheter i berørte lokalsamfunn, og ikke minst med desillusjonerte lokalpolitikere som er lei av å kjempe mot systemet.

Høyre i regjering har en jobb å gjøre, også her. Disse, for mange kommuner nesten altomfattende regionalplanene, har lagt en klam hånd over lokaldemokratiet – det er i sannhet en av de største utfordringer for utmarkskommunene.

TILLYKKE med dagen - mine tanker på kvinnesaksdagen!

Jeg tenker dette er en dag for å hedre kvinnene – og mennene - som har stått på barrikadene for kvinners rettigheter og gjør at norske kvinner er der vi er i dag. Jeg tenker at vi trenger samling om alt vi kan samles om fremfor segregering og motpolitikk der det ikke lenger er nødvendig å prioritere det. Jeg tenker at det er så utrolig mange andre kamper å kjempe sammen, uavhengig av kjønn - også for kvinner som lever under andre forhold der kultur og religion fortsatt undertrykker kvinner. Jeg tenker at det i min kommune er overtall av kvinner i både politiske styrer og stell og i kommunens næringsliv – men det er ikke en utfordring? Jeg tenker at jeg nødig vil kjønnskvoteres inn i noe som helst – det er for meg nedgjørende å bli plassert i et verv for hva jeg er ikke hva jeg gjør og kan. Jeg tenker at det fortsatt er utstrakt bruk av hersketeknikker i politikken, i arbeidslivet og ellers – fra menn, men så sannelig ikke minst fra kvinner – og at slike mennesker snur jeg meg helst bort fra og bruker ikke energi på. Jeg tenker at kvinner og menn er skapt forskjellig og ikke skal være like, og at det er saker der man må differensiere i det politiske rammeverket, men flere saker der det ikke lenger trengs - og att på til kan være på sin plass å av og til spørre seg om det er betimelig med «mannesak» og «mannekamp». Jeg tenker at ….kjempe, kjempe, kjempe – kamp tar krefter og ressurser og at det er viktig å bruke kreftene sine rett….

Jeg tenker at alt har sin tid og at man må velge sine kamper ut fra dagens situasjon – det gjør jeg!

TILLYKKE med dagen, kvinner, menn og det som måtte være eller komme av andre kjønn! 

Hele folket skulle gått Innovasjonsskolen!

Alle kommunene i Gudbrandsdalen pluss fylkesmann og fylkeskommune i Oppland er representert på Innovasjonsskolen i regi av Høyskolen i Lillehammer og som en del av Byregionprogrammet. Som politiker har man med seg en balast inni vervet, men det er viktig å orientere og skolere seg for å forstå og danne seg en mening om helheten. Sjeldent har jeg vært med på noe som til de grader har opplyst meg og utfordret mine innarbeidede tankemønstre, som det Innovasjonsskolen gjør. Det er ikke fritt for at jeg etter få forelesinger tenker: Hele Norges befolkning skulle vært og lært om dette!

Forleden var innovasjonsskoleelevene på studietur til Danmark der vi traff noen av de ypperste forskere og entreprenører på innovasjon i offentlig sektor. Det vil si, hele ideen med denne innovasjonen er å flytte grenser mellom offentlig og frivillig, privat sektor. Slik sett er innovasjonsarbeidet et altomfattende arbeid for å snu den innarbeidede logikken i og organiseringen av dagens samfunn. Hvorfor? Fordi man er nødt – den nordiske velferdsmodellen er ikke på sikt bærekraftig – verken økonomisk eller kvalitetsmessig.

I Norge som i Skandinavia for øvrig, lever vi et gjennomregulert liv. Fra vugge til grav har vi en offentlig sektor rundt oss som ivaretar en rekke behov. En svært stor del av oppvekst, kultur, helse og omsorg, arbeidsledighet – for å nevne noe – er institusjonalisert. Vi er vant til å ha det offentlige å henvende seg til både for ivaretaking av barn, unge og gamle når alt går etter en snor – barnehage, skole, eldreinstitusjoner osv. Men ikke minst når utfordringene kommer – arbeidsledighet, «utenforskap», fysiske og psykiske problemer – har vi en innarbeidet refleks: Vi forventer at det alltid finnes hjelp å hente fra det offentlige. Det ligger etter hvert i ryggmargen på oss at slik er det.

I Danmark har man en ganske annen økonomi enn i Norge. Man hadde ikke oljemilliarder å bufre med da krisen satte inn i 2010. Der man i kommunene hadde vært vant til at man årlig ropte etter flere penger fra staten – og fikk dem – så opplevde man at det var stengt for pengekassen. Man fikk ikke mer – man fikk faktisk mindre enn man hadde fått før! «Nød lærer naken kvinne å spinne» – og ikke rent sjeldent er jo de hjemmelagde klær av en langt bedre kvalitet enn de som er masseprodusert av andre som vi har kjøpt på butikken. Egenproduksjon av klærne har gjort kvinnen både bedre rustet - selvhjulpen og sannsynligvis også gitt henne bedre selvtillit og livskvalitet. Knapphet på ressurser er ikke bestandig av det onde – knapphet øker kreativiteten og abiliteten!

Hva handler så innovasjon i samfunnet om? Digitalisering og bruk av teknologiske nyvinninger er det vi snakker mye om i Norge. Men innovasjon som berører organisasjon av, strukturer og arbeidsmetoder i samfunnet er ikke så mye oppi dagen – ennå. I Danmark er man kommet langt allerede – fordi man hadde ikke lengre råd til det enorme velferds- og forvaltningssystem med institusjonalisering, byråkratisk kontroll- og skjemavelde, overdiagnostisering osv. Destrukturering, deregulering, integrering og fjerning av silotenkingen, mindre kontroll- og skjemavelde - og ikke minst involvering, integrering, aktivering av borgerne som ressurs for å få utført de oppgaver som før bare det offentlige hadde ansvar for – man kaller det «samskabsel» (på norsk: «Samskapelse»)!

Når de norske oljeinntektene etter hvert reduseres betydelig, da har heller ikke Norge råd til å opprettholde den store offentlige sektoren vi har nå. Innovasjon – ny logikk, nytt tankesett, nye strukturer – må til. Å flytte på grensene mellom offentlig og frivillig sektor i måter å jobbe på, gir både store og helt nødvendige besparelser – og ikke minst gir det ny livskvalitet til både ansatte i offentlig sektor, privat og frivillig sektor og brukere; skillet mellom disse gruppene viskes ut liksom arbeid og fritid i mindre grad adskilles. Som en av entreprenørene sa: «Det vi gjør er egentlig rørende banalt – vi bare gjør mere sammen og tar tilbake mer styring og ansvar for eget og andres liv uten å tenke at vi skal ha betalt for alt – det i seg selv gir økt livskvalitet for oss alle». Det gir mening!