FAKTA: Mer optimisme i distrikt og landbruk enn i 2013!

I en lengre kronikk stiller leder av Oppland Bondelag, Trond Ellingsbø, en rekke spørsmål til oss om Høyres landbrukspolitikk. Ellingsbø erkjenner at det går bra i norsk landbruk, og det er mye satsing og optimisme - han att på til refererer mer detaljert til alt som går bra. Det er fint – men det hadde vært raust om han også kunne erkjenne at det har med politikken som har vært ført de siste fire årene å gjøre, ikke bare fordi det har vært bedre vær eller att på til på grunn av politikken som ble ført i forrige regjeringsperiode. Det er noe som heter æres den som æres bør – i første omgang bøndene selv som har grepet det muligheter dagens regjering har gitt dem!

Jordbruksoppgjøret i 2014 utgjorde et lite taktskifte i en landbrukspolitikk som på en rekke områder var stivnet. Bondeorganisasjonene forlot i rekordfart forhandlingsbordet under jordbruksforhandlingen og igangsatte et velregissert og tydelig lenge planlagt «opprør».  Retorikken og formen synes for meg spesiell for en næring som er eneste med det privilegium at man forhandler med staten om fremtidige rammebetingelser, fremfor at Stortinget vedtar disse i nasjonalbudsjettet - Høyre har for øvrig programfestet å bevare forhandlingsinstituttet. Man opponerte sterkt mot bl.a. 29 foreslåtte tiltak som gikk på strukturendringer og forenklinger. Allerede dagen etter bruddet var jeg på et langt foredrag i Gambit med mangeårig departementsråd i Landbruks- og matdepartementet, Per Harald Grue. Han var tydelig på at i hvert fall ¾ av de foreslåtte tiltakene var helt nødvendige. 26 av tiltakene ble til slutt gjennomført - det er et tankekors at ved neste års jordbruksforhandlinger ble ikke ett eneste av disse foreslått reversert av bondeorganisasjonene!    

For et par uker siden under et møte i Valdres om fremtiden for norsk fjellandbruk, merket jeg meg et utsagn fra Svenn Arne Lie, statsviter, bonde og leder av Oppland bonde og småbrukarlag. Han sa at norsk landbrukspolitikk er fullstendig forfeilet – det har det vært i mange tiår uavhengig av regjering. «Jordbruk handler om å ta jorden i bruk», sa han – og kritiserte bl.a. det evige fokus på tilskudd. Jeg vil også referere til Arne Brimi som under et besøk av landbruksminister Listhaug i 2014 sa flg.: «Hugs at du ikkje berre er landbruksminister – du e au matminister»!

Høyre og regjeringen har hele tiden vært opptatt av å bruke jorden – det er også dette som er grunntonen i stortingsmelding 31 «Garden som ressurs- marknaden som mål». Innledningsvis kan man i denne lese: «Denne meldinga handlar om korleis potensialet for auka verdiskaping innan dei landbruksbaserte næringane utanom tradisjonelt jord- og skogbruk kan utløysast. Menneskelege ressursar og skaparlyst er avgjerande. Ein liten eigedom kan vere utgangspunktet for ein like god forretningsidé som ein større eigedom. Politikken skal difor leggje til rette for vekst og utvikling uavhengig av storleiken på gardsbruket». Ellingsbø mener vi i regjering bare har vært opptatt av store bruk. Regjeringen er opptatt av å ikke legge så strenge band på de bønder som har lyst å satse – det finnes vel knapt noe mer drepende enn å få vite at garden din dessverre ikke kan få utvikle seg mer, du har nådd taket for produksjon. Og det for en næring der man alltid har vært opptatt av å levere garden i bedre stand enn da man tok over garden.

Som i alle andre næringer gir teknologisk utvikling både gleder og utfordringer. Omstilling er helt nødvendig, også i landbruket. Bøndene har vært flinke på dette. Regjeringen ønsker å legge til rette for at de små og mellomstore brukene som ønsker å bo og drive videre, skal få rammevilkår for å kunne utvikle landbruksbasert tilleggsnæring på de brukene som ikke lenger er drivverdige for rent landbruk. Hadde man foretatt endringer tidligere kunne kanskje antall tomme, nedlagte gardsbruk som er rundt i Norge – hele 35000 – vært redusert.

Senter for bygdeforskning spør jevnlig bønder om hvordan de økonomiske sidene ved gårdsdriften har utviklet seg. Den siste rapporten fra 2016 viste at det da var flere bønder som var positive enn negative til utviklingen. Forskerne har stilt bøndene flere spørsmål om fremtidstroen, og de viser alle en positiv trend – det er flere som mener utviklingen på hjemstedet går i riktig retning nå enn i 2013.

Svaret på hva Høyre i regjering vil gjøre for landbruket er enkelt:
4 nye år med borgerlig regjering vil gi mer av den politikken vi har ført i 4 år og som virker. Alternativet er 4 år med en politikk der Ap og Sp minimum må ha med SV, evt. MDG også – det er disse to alternativer valget står om – godt valg!

Bønder og lokalsamfunn i fjellet er ansvarlige og tenker samfunnsnytte!

Forleden arrangerte MdG paneldebatt om norsk fjellandbruk. I ordskiftet om jordvern tok venstresiden til orde for at bønder og kommuner tenker kortsiktig egenvinning når det gjelder hytteutvikling, og at privat og lokal råderett derfor må ofres – altså at statlig styring må til for å begrense hytteutbyggingen. Oppland Sp’s Magnhild Strand sa seg da enig og at hennes parti på dette punkt ser behov for å tilsidesette bøndenes og kommunens råderett. Det er bekymringsverdig dobbeltkommunikasjon om lokaldemokratiet – og vitner om mangel på helhetlig forståelse for hvor viktig hytteutvikling er for å sikre bærekraft i mange utmarkskommuner.  

Fjell- og utmarkskommunene har de siste tiårene kjempet en seig kamp for selvråderetten og mot omfattende statlig vern og styring av alle slag. Det handler ikke om for og imot vern men om bedre balanse, bærekraft, forståelse av helheten og troen på lokal erfaringsbasert kunnskap. I mange konfliktsaker mellom kommune og stat, har den lokale erfaringskompetansen tidligere ikke blitt vektlagt. Dagens regjering med Jan Tore Sanner i spissen har gitt kommunene rett i de fleste konfliktsaker mellom stat og kommune. Fordi vårt grunnleggende standpunkt er at beslutninger skal tas nærmest den det gjelder.

Det har over år utviklet seg en nesten politisk sannhet om at hytteutbygging utelukkende er kortsiktig økonomisk vinning for grunneiere og hytteentreprenører! I arealplanprosesser sorterer hytteutbygging ofte under ”andre samfunnsinteresser” og som en motsats til ”viktige nasjonale føringer mot nedbygging av natur”. Men hyttebygging og hyttefolket er å regne som rene vitamintilskuddet for distriktene – uten det særnorske hyttefenomenet hadde mange fjellkommuner ikke hatt det næringsgrunnlaget de har i dag.

I Norge er det i dag 450.000 hytter – hvorav 190.000 eies av Oslo-innbyggere - og med en årlig tilvekst på 5-6000 hytter. Flere fjellkommuner har både 2 og 3 ganger så mange hytter som fastboliger. Oppland er største hyttefylke med 48.000 hytter, tett fulgt av Buskerud, Hedmark, Sør-Trøndelag, Hordaland og Telemark – alle disse er” distriktsfylker” med lav sysselsettingsvekst og nedgang i folketallet utenfor de større byene. Hyttene ligger gjennomsnittlig 1-4 timer unna eierens fastbolig i byen, har høy standard og brukes stadig mer som ”deltidsbolig”. Forskere snakker om ”flerhushjemmet” og ”deltidsinnbyggere” i distriktene.

Hyttefolket er aktive, ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet. For lokale håndverks- og anleggsbedrifter, for lokale gardbrukeres tilleggsnæring som brøyting, vedsalg, lokalmatsalg og annen serviceyting, for handel og service er hytteeierne avgjørende viktige som inntekts- og eksistensgrunnlag. Hyttefolket utgjør et svært viktig driftsgrunnlag for de tjenester som tilbys både norske og utenlandske turister som kun er kortvarig innom på besøk – paradoksalt nok er noen av disse de samme som stadig proklamerer at hytteutbygging ikke genererer annet enn ødelagt natur og raske penger.

Ved sin blotte tilstedeværelse som utabygds personer gir hyttefolket positive impulser lokalt og er også i så måte et viktig bidrag til levende bygder - de binder sammen land og by på en flott måte som gjør det attraktivt å bo på fjellet og bidrar til å fremme gjensidig forståelse og kunnskapsdeling mellom by og distrikt. Med tanke på at 33% av Oslos befolkning er innvandrere og stadig færre av de resterende Oslo-borgere har besteforeldre, onkel eller tante på landet, er fremmedgjøring en økende utfordring som kan motvirkes av hyttefenomenet.

Hva hytteutbygging og hyttefolket betyr for store deler av distrikts-Norge må mer på den politiske dagsorden - med positivt fortegn. Det vet bønder og lokalpolitikere i fjellkommunene det meste om. 

Høyre - bærekraft i distriktene og egen fjellpolitikk

Store deler av etterkrigstiden har Norge levd med en hinsides tilgang på oljepenger. At en stat tjener så mye fra en uttømmelig kilde at det oppstår en kraftig ubalanse mellom hva som skapes av verdier utenom oljeøkonomien, og hva som brukes i samfunnet, er ikke bærekraftig. Vi har gjort oss dypt avhengige av oljeøkonomien. Arbeiderpartiets oppskrift på distriktspolitikk har vært omfattende poster på nasjonalbudsjettet til offentlige sysselsettings- og bolystprosjekter. Kortsiktig bruk av offentlige midler. Man har gjort distriktene en bjørnetjeneste med å gi dem kunstig stimuli vi i lengden ikke har råd til, fremfor å i større grad bygge et politisk rammeverk som gjør distriktssamfunnene mer selvdrevne. Viktigste virkemiddel er flere arbeidsplasser i privat sektor som kan bidra med skattepenger til en sterk offentlig sektor – uten oljepengene er vi ellers nødt å skjære kraftig ned på velferdstjenestene våre. 

Samme dag som undertegnede har innlegg i OA der jeg tar til orde for mer helhet i samfunnsdebatten – har Jan Sandal (Ap) innlegg der han forsøker å tilbakevise min påstand om at Arbeiderpartiet mangler distriktspolitikk. Sandal ramser opp en rekke hovedmål for sitt partis distriktspolitikk – fagre ord som for det meste verken Høyre eller andre partier er uenige i. Men praktisk politikk handler om tiltak og virkemidler for å nå målene. Med en oljeøkonomi som etterhvert fases ut, trenger vi mer enn noen gang en distriktspolitikk som bygger på grunnleggende prinsipper for et bærekraftig samfunn.

Etter hvert som oljeressursene fases ut vil innlandets naturressurser danne grunnlag for verdiskapning. Min politiske karriere begynte for 10 år siden og det var rødgrønn vernepolitikk og eklatant mangel på samfunnsutviklings- og næringsutviklingsperspektivet i forvaltningen av naturressursene som fikk meg inni politikken. De selvsamme naturressursene som er grunnlaget for distriktsnæringene - landbruk, skogbruk, bioøkonomi, reiseliv, havrettede næringer og energi. Svulmende ord om bruk og vern hånd i hånd, lokal forvaltning og tro på distriktssamfunnene har ingen troverdighet når man i realiteten bygget opp et sterkt sektorisert forvaltningssystem, et stigma av overordnede planer som styrer all lokal utvikling, og et system av overordnede planinstanser som kommuneadministrasjoner og lokalpolitikere må bruke alle krefter på å kjempe imot for overhodet å skape seg handlingsrom. Det er en grunn for at et av Høyres hovedmantra er «enkeltmennesket foran systemet»!   

Fjellpolitikk er det faktuelt Høyre som har tatt tak i. Ap-folk i Innlandet har i årevis – som oss andre og forskerne - snakket om behovet for en egen fjellpolitikk. «Fjell» er ikke nevnt med et ord i Ap sitt partiprogram for 2017-21 – ikke utmark heller, til tross for at 95% av Norges areal er utmark. For store deler av Norge er fjellpolitikk lik distriktspolitikk – «fjell» er et samlende og positivt ladet begrep som også byfolket føler eierskap til. Ca. 45% av Norges landareal betegnes som fjell og vidde og hele 89 norske kommuner har mer enn halvparten av arealet sitt liggende mer enn 700 moh, og betegnes av forskere som fjellkommuner. Legger vi sosioøkonomiske forhold til grunn er det snakk om enda mer. ”Fjellteksten” som i 2003 ble vedtatt av Bondevik-II-regjeringen med Børge Brende i spissen, innebar et politisk taktskifte i forvaltningen av norske verneområder. Det ble åpnet for større grad av lokal verdiskaping etter ideen om bruk og vern. Men SV i Miljøverndepartement 2005-2013 som forvalter av både Naturmangfoldloven og plandelen av Plan- og Bygningsloven, og altså reelt det departement som styrte næringsutviklingen i fjellet, gjorde det stikk motsatte. Menneskelig aktivitet, kreativitet og lokaldemokrati i fjellregionen hadde trange kår i denne perioden.

Det har skjedd mye de siste 4 årene. Noe av det viktigste nåværende regjeringen gjorde, var å flytte forvaltningen av Plan- og Bygningsloven til Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. I langt de fleste konfliktsaker som havner i departementet for vedtak, får nå kommunen medhold - på kort tid gjort det meningsfullt igjen å være lokalpolitiker fremfor å møte en vegg av umulighet.

Sluttelig vil jeg minne om at vår regjering fikk oljeprisfall og innvandringskrise midt i fanget – faktorer vi ikke har noen innvirkning på. Allikevel fremstår distrikts-Norge sunnere enn på mange tiår – landbruk og reiseliv er i vekst og med det også andre næringer innen bygg, anlegg, handel og service; næringer som genererer skatteinntekter til staten og offentlig tjenesteproduksjon slik at vi fortsatt kan være et av verdens beste land å bo i. 

Som Erna sa forleden:
«Det som virker, må få virke» - derfor trenger vi 4 nye år med Høyre i regjering.

Samfunnet er helt, ikke stykkevis og delt!

Høyre tar seg mål av å føre en ansvarlig og helhetlig politikk som henger sammen. Da må ulike målkonflikter løses med en balansert politisk tilnærming – det kan være en utfordring i dette svart-hvite mediesamfunnet der raske og enkle svar er trenden. Politikk for energi, miljø, økonomi og velferd henger ubønnhørlig sammen – akkurat som bygd og by er en del av samme helhet.

Det er enkelt å være enig i målet om mindre miljøskadelig bruk av fossile energikilder. Det er også enkelt å være enig i at vi skal beholde den gode velferden vi har på skole, helse og omsorg og andre sosiale goder. Det er også god norsk mentalitet at vi vil ha minst mulig forskjeller i samfunnet og like muligheter for alle. Allikevel handler den politiske retorikken i stor grad om å innta enten-eller-holdning innen disse politikkområder.

Når man snakker om utfasing av oljeutvinning er det mer enn bare miljøhensyn å fokusere på, selv om man også på miljø må erkjenne at det ikke kun er argumenter imot norsk utvinning – den globale etterspørselen etter olje reduseres jo ikke fordi man reduserer produksjonen i Norge; da utvinnes det sannsynligvis bare mer i andre land som ikke nødvendigvis har de samme miljøkravene rundt utvinning som Norge har, i tillegg til at disse kan ta ut en høyere pris.

Den økonomiske siden av saken er det ikke alle som har et like edruelig forhold til heller. Rask nedgang i oljesektoren vil nødvendigvis avstedkomme arbeidsledighet og generell nedgang i de lokalsamfunn der oljeindustrien er bærebjelken. Derfor trenger vi i tillegg til ansvarlig utfasing av oljesektoren, de omstillingstiltak som Høyre i regjering jobber for, slik at det skapes nye arbeidsplasser i andre sektorer.

At vi bruker for mye penger i Norge, er en lettvint ytring – men straks vi skal til å skjære ned på offentlig pengebruk er det ingen som er villige til å bidra. Tvert imot vil alle ha mer til skole, helse, omsorg og annet som gjør det trygt og godt å bo i Norge. Høyre har lenge vært tydelig på at vi må øke inntektene til staten fra privat næring for å kompensere for de reduserte oljeinntektene som innen relativt kort tid kommer, uansett om vi vil det eller ikke – fordi oljen er en ressurs som snart tar slutt. Å få flere til å satse på egen bedrift - styrke eksisterende bedrifter og stimulere til nyetableringer – og slik skape flere arbeidsplasser, er viktigste tiltak for å øke inntektene til opprettholdelse av gode offentlige velferdstjenester.

Det er forstemmende når politisk debatt om skatter og avgifter reduseres til en Robin Hood-retorikk – «å ta fra de fattige og gi til de rike». Å senke formueskatten handler om å redusere skatten på arbeidende kapital (maskiner og produksjonsutstyr) – en skatt som ikke betales av utenlandske selskaper i Norge og derfor er konkurranse

vridende, og som norske bedriftseiere må betale uansett om de har overskudd på driften eller ikke.

Verden er ikke svart-hvit eller oppdelt i fragmenter og sektorer. Derfor må vi også ha en politikk som henger sammen og der ulike målsettinger – som naturligvis ofte er i konflikt med hverandre – behandles og balanseres samtidig.

Høyre er garanten for å føre en politikk som ivaretar helheten og balansen – så er det lov å håpe at også valgkampen vil handle om dette fremfor raske, lettvinte ytringer om fragmenter av helheten.