Hvor langt skal det lokale selvstyret og den personlige
råderetten og friheten virke i en nasjonal krisesituasjon?I en krig eller nasjonal krise der ledelsen har lagt en strategi må man følge ledelsen - hver enkelt soldat eller bataljon kan ikke gjøre alt på sin måte fordi man tilfeldigvis står der man står og derfor kan unngå å krige på samme måten som resten av nasjonen!Hytteforbudet har vist seg å være en stor sak å svelge for noen – absolutt ikke alle – hytteeiere. Det er en innskrenking av den personlige friheten og den private eiendomsretten når man forbys å bo i sin sekundærbolig når man måtte ønske det. Ut fra rent smittevernfaglige argumenter kan det synes riktig å spre folk utover på hyttene i Norge fremfor å løpe i kø rundt Sognsvannet og i Oslo-marka.
Men dette handler i første omgang om kapasitet på beredskaps- og helsetjenester i en ekstrem nasjonal krisesituasjon - kall det gjerne force majeure.
I mange hyttekommuner er det 2, 3, 4, 5 og 6 ganger flere hytter enn fastboliger. Vi vet at helse- og beredskapsapparatet i disse hyttekommunene er strekt til det ytterste i høysesongene for ferie- og fritidsfolket. Nå har vi en krisesituasjon der samme apparatet er mer enn nok belastet med koronakrisen. Da er det ikke mulig å betjene hyttefolket i tillegg - uansett om de blir syke av korona eller slik de pleier - blir "vanlig" syke og skadde på hytta. Det er sistnevnte som alltid i jul, påske og store utfartshelger setter hyttekommunene i ytterste beredskap. Dessuten – de som måtte bli syke eller skadde av annet enn koronavirus og som må søke hjelp, kan ha med seg smitte uten å vite det og slik bidra til smittespredning, ikke minst blant lokale helsearbeidere.
Gjennom siste uken har det blitt et voksende problem at noen kommuner lager egne regler for krisehåndtering som strekker seg videre enn de nasjonale retningslinjer og råd for krisehåndtering! En rekke kommuners stenging av kommunegrenser for annet enn folk med livsviktige funksjoner, har avstedkommet sterke bekymringsmeldinger fra bl.a. bygg- og anleggsbedrifter som er redde for å bli stengt ute fra sine arbeidsplasser fordi de ansatte jobber og bor på brakke i en annen kommune enn de bor i. Lokale hjørnesteinsbedrifter i distriktene står i fare for konkurs og å måtte avskjedige sine ansatte.At kommuner lager smittevernregler lokalt som er mye strengere enn de nasjonale føringer, kan bli et eskalerende problem – det kan avstedkomme enorme omkostninger for lokal- og storsamfunnet - som i ettertid kreves inndekket av staten.
Den nasjonale strategien er å forsinke - ikke utrydde – viruset. Fordi det på nasjonal basis er omtrent helt umulig og vil gi uhorvelige omkostninger på annen måte. Flere byer vil måtte ha livsviktige funksjoner i gang og kan ikke bare stenge bygrensa – lokalsamfunn i hele landet er helt avhengige av funksjonene i byen under krisen all den tid det må være livsviktige funksjoner – bl.a. demokratiske - i gang som tjener hele landet når det trengs.
Vi er alle bedt om å jobbe nasjonal dugnad – det er nordmenn verdens beste på; da har vi det store «vi» for øye, lytter og handler etter hva regjering og stortinget anbefaler, eventuelt befaler oss med loven i hånden, å gjøre. I en nasjonal og global krisesituasjon er tiden ikke inne for å bruke ressurser – hverken egne eller nasjonale politikeres – på å opponere mot tiltak man fra nasjonal ledelse finner nødvendige. Evaluering og tiltak for å komme i forkant av en liknende krise – for dette er nok ikke siste gang vi opplever dette – får vi ta i etterkant!
