mandag 31. juli 2017

Høyre er stolte av distriktspolitikken vår – hvor er Ap sin?

I Høyre er vi stolte av distriktspolitikken vår. JanSandal(Ap) bruker forleden nesten en helside i OA på å nedsnakke Høyres distriktspolitikk, fremfor å si noe om Ap sin egen distriktspolitikk. Kanskje ikke så rart - distriktspolitikk er nemlig omtrent fraværende i stortingsprogrammet for Ap 2017-21, både retorisk og substansielt.

Ja - Høyre skryter av hva vi har fått til i distriktene de siste 4 årene – men vi er også tydelige på at vi har mye ugjort og trenger nye 4 år med borgerlig regjering for å få gjennomført de mange langsiktige tiltak vi har igangsatt for å styrke rammene for vekst i distriktene.  Både Høyre og Ap er store partier som tar seg mål av å ha en helhetlig politikk der omfatter både by og land. Så langt er vi enige – det er langsiktig å løse utfordringer innen ett og samme parti fremfor å drive med den form for sær- og motpolitikk som Sp gjør distriktspolitikken til. Samtidig har vi noen spesifikke utfordringer – og muligheter - som krever særlig fokus; det er grunnen for at Høyre har eget distriktsnettverk, akkurat som vi har eget storbynettverk. Utfordringene med sentralisering velger vi å møte med en annen type tiltak enn rødgrønn regjering stod for i 8 år – en politikk som verken ga satsingsmot eller mindre avfolkning i distriktene. Høyre velger å fokusere på de muligheter som er i distriktet for å skape arbeidsplasser – vi bygger politisk rammeverk rundt disse - for at flere, både de som allerede bor her og tilflyttere skal utnytte potensialet som er her.

Vår regjering jobber ekstremt hardt og målrettet. Våre statsråder er kontinuerlig rundt i landet for å ha nærkontakt med lokalsamfunnene og deres behov. Vi bygger mer vei og bane for å binde landet sammen. Vi satser på skole og forsking som ingen andre. Vi moderniserer og forbedrer helse og omsorgssektoren. Vi har styrket kommuneøkonomien slik at den er bedre enn på tiår. Vi fører en skatte- og avgiftspolitikk som skal styrke små og mellomstore bedrifter og stimulere til etablering av flere arbeidsplasser. Det samme er målet med å redusere skjemaveldet og kompleksiteten i offentlig forvaltning. Vi har igangsatt reformering av kommunestrukturen for å bygge sterkere regionsentre – slik at desentralisering av tjenester og samtidig utvikling av bymessige kvaliteter flere steder i landet, skal styrke bostedskvaliteten og -attraktiviteten.

Høyre har programfestet egen kunnskapsbasert fjellpolitikk. I et land der 95% er utmark, er arbeidet med forenkling av utmarksforvaltningen som regjeringen har igangsatt, noe av det mest krevende – men også noe av det viktigste for distriktene å få gjennomført. Det er man uavhengig av partitilhørighet enige om i utmarkskommunene. Men det er Høyre i regjering som faktisk gjør noe med det systemet som har utviklet seg over mange tiår og som er største bremseklossen for utvikling i distrikts-Norge. Mandatet for arbeidet er å forenkle og redusere byråkratiet i utmarksforvaltningen, å styrke lokaldemokratiet og å øke den lokale verdiskapningen basert på naturressursene. En del av dette arbeidet er fornyelse av statsallmenningslovverket med de helt samme målene for øye. Svært viktig arbeid for å styrke den lokale råderetten i distriktene; det trengs! 

Ja - Høyre tegner et vakkert bilde av distriktene. Fordi det er det sanne bildet. Vi er flere som ikke kjenner oss igjen i de negative beskrivelser av bygda. Avfolkning i distriktene er faktisk vår største utfordring – og denne blir definitivt ikke motvirket av rødgrønne «ambassadører» der bare forteller hvor stusselig alt er, hvor mye verre man er stelt på bygda enn i byen – og ikke minst snakker ned en regjering som jobber knallhardt for hele Norge, fremfor å  fortelle hva man selv tenker seg å gjøre de neste 4 årene. 

Vi har det svinaktig bra i distriktene, Nordstoga!

Jeg sier det med en gang: Jeg er et ekstremt fornøyd og stolt distriktsmenneske. Og jeg har valgt helt bevisst å bo i distriktet. Hvis du ikke tåler å høre mer positivt om hvordan det er å bo i norske distrikter – og hvor innmari harm det gjør meg når noen snakker ned disse og dermed ødelegger for den veksten jeg vet det er potensial for her - så kan du stoppe å lese med det samme!

Aftenposten 23.7.17 har intervju med Aasmund Norstoga med overskriften «Det er liksom ikkje så nøye med oss på bygda, for vi har sjølv valt å bu her». Jeg har alltid likt så godt den flotte fremtoning som både Aasmund Norstoga og broren hans, gjør som artister med dype røtter i folkemusikken. Derfor skuffer innholdet i intervjuet med en massiv stakkarsliggjøring av distriktene  også noe dugelig. Idylliseringen av det velregisserte «bondeopprøret» i 2014 der man demonstrerte mot den nye regjeringens foreslåtte endringer i jordbruksoppgjøret er underlig. 26 av 29 forslag i statens tilbud endte opp med å bli vedtatt – og ikke ett eneste av disse ble av bondeorganisasjonene foreslått reversert i neste års jordbruksoppgjør – antagelig fordi det var nødvendige endringer som slett ikke fikk de negative konsekvenser Sp i kjent stil proklamerte. Tvert imot - det er mange år siden det oppleves en slik satsingsvilje, særlig blant yngre bønder, som etter 2013.

La meg med det samme fastslå - det er ett punkt i intervjuet der jeg er enig med Norstoga. På spørsmål om hva valgkampen bør handle om, svarer han: «Distriktspolitikk og å skapa optimisme for Distrikts-Noreg. På den måten dempar ein også presset på byane». Som medlem av Høyres distriktsnettverk har jeg helt samme mål for valgkampen – og ellers!

Det er knapp noe som opprører meg mer enn når mennesker som har det som plommen i egget sutrer og fremstiller seg selv og andre rundt seg som ofre – spesielt når de med sin blotte væremåte blir ansvarlige for å forsterke de utfordringer distriktene faktisk har med for lite satsingsvilje og -mot, avfolkning og attraktivitet som bosted. Hvem er det vel som lar seg friste til å bo og satse på et sted med «ambassadører» der bare forteller hvor stusselig alt er og hvor mye verre man er stelt på bygda?
Jeg har alltid sagt at jeg helt frivillig velger å bo i distriktet – fordi det er et fantastisk privilegium å bo her. Og fordi jeg alt for ofte hører politisk retorikk som får distriktsbefolkningen til å fremstå som særinger i offerrollen. 

Som innvandrer med oppvekst i en halvstor dansk by har jeg de siste 30 årene vært bosatt på en liten reiselivsdestinasjon på fjellet med bare 120 fastboende. Nei, jeg er ikke bonde – men jeg håper jeg likevel kan få lov å kalle meg et arbeidsomt distriktsmenneske med en jobb som også er en livsstil. Slik er det nemlig også med oss som jobber i reiselivet, handels- og servicenæringen, bygg- og anleggsbransjen– de som må jobbe når andre har ferie og fri. Det er ikke rent få andre yrker enn bondeyrket, der jobben er en livsstil – også de som jobber i helsevesen og er skifteholdsarbeidere på fabrikk – for å nevne noen få. De fleste som jobber selvstendig regner ikke timelønn eller sammenlikner lønn med timelønnede arbeidstagere. Mange av oss som driver en liten eller mellomstor bedrift er også til tider alene, og noen ganger ensomme, i jobben vår. Men det er da artig og spennende å skape og drive sin egen bedrift? Det gir da frihet og eierskap og god selvfølelse når man får det til? Jeg tillater meg å si at det er svinaktig bra å bo på bygda!


Siden det nå er så «populært» å snakke ned distriktene – kanskje vi skulle forsøke å gjøre det samme med byene….og da kan man jo att på til bruke fakta – som ofte er en mangelvare i nedsnakkingen av distriktene. Kostnadsnivået på f.eks. bolig i byen er svimlende og man kan «bo seg i hjel» - det handler tross alt om hva man sitter igjen med på bunnlinjen, ikke bare hva inntekten er. Prøv å kjøre 20 km til eller fra jobb på E18 morgen og kveld, og du vil forstå hvilket privilegium det er å ha forutsigbarheten det er å vite at det tar akkurat 35 min. å kjøre 40 km på en utmerket Europa-vei i distriktet. 2 mil på E18 i rushtiden kan ta alt fra 30 min til det 4- og 5-dobbelte. Vi trenger ikke bekymre oss for om vi får barnehageplass og helst med våre barn i samme barnehage slik at vi ikke skal stresse til flere barnehager…. i rushtiden. Jeg har aldri der jeg bor sittet 3 timer på legevakten med en 2-åring som spyr pga hjernerystelse – det har jeg gjort i Oslo. Jeg kan fortsette med flere eksempler – men det byr meg imot å drive med syting og svartmaling av et samfunn der de fleste av oss – både i bygd og by - lever et ekstremt privilegert liv. Hører forresten få klager fra de som bor i byen, faktisk – men de har jo også selv valgt å bo der - ikke sant?