Skolemat – «en merkelig valgkampsak»

Som fylkestingskandidat har jeg vært rundt i regionen på både stand og husbesøk. Enkeltsaker kupper dessverre oftere og oftere valgkampen. Den smale politikken uten øye for helheten er i fokus og vi politikere hiver oss på. Derfor er det betryggende å treffe på utsagn: «Hva jeg er opptatt av? Nei, jeg vet ikke - vi har det vel så godt i Norge at det er bare fillesaker i den store sammenheng som opptar oss». I den sammenhengen kom tema skolemat opp – og jeg fikk enda mer å tenke over omkring dette. For hva er det vi lærer våre barn og ungdommer om hvor maten kommer fra?

Økonomi handler om knapphet. Hadde vi hatt ubegrenset med ressurser trengte vi ingen økonomistyring. Dess strammere økonomiske handlingsrammer vi har dess bedre styring må vi ha. Og dess mere må vi prioritere – altså velge hva vi skal bruke de sparsomme midlene vi har til. Det er svært mye vi kunne tenkt oss å gjøre, mange gode tiltak – men vi har langt fra råd til alt. Innlandet Høyre er ikke imot skolemat men det er så mange andre helt nødvendige tiltak vi mener må prioriteres mye høyere.

Ei dame på Øyer sa: «Dette med skolemat er en merkelig valgkampsak. Man kan lure på hva det er som får politikere til å ha hovedfokus på en slik sak. Hvordan skal våre unger lære seg at maten ikke kommer fra lageret på Kiwi og matpakken eller varmtmåltidet kommer svevende fra en kafeteria? Hvordan skal ungene lære seg å lage mat når de ikke har rollemodeller i mor og far som smører matpakke og lager middag? Og så sier politikerne at vi må prioritere hardere fordi vi får dårligere råd!»

Mat er viktig for kropp og sjel. Det er et grunnleggende behov. Men er det riktig å frita foreldrene for ansvar for å lage mat til barna? Hvis det faktisk er mange barn som kommer på skolen uten mat – fordi de enten ikke vil ha med og heller kjøper usunn mat på kiosken eller fordi foreldrene ikke tar seg tid å lage mat til dem - er det da ikke heller et sykdomstegn i samfunnet? Hvis barnet ikke får mat med hjemmefra er det faktisk noe skolen burde ta opp med foreldrene og se på om ikke det er en årsak til det - eventuelt et dypereliggende problem som må gjøres noe med slik skolen har plikt til!

Å se foreldrene lage mat, å lære seg hvor maten kommer fra, hvordan man lager god og sunn mat selv er en basislærdom. Jeg er ikke lenger så sikker på at det for min del bare handler om prioritering av ressurser om jeg er for eller imot skolemat – det handler om noen grunnleggende verdier og hvor langt vi skal gå i å lære barna våre at alt kommer rekende på ei fjøl uten at vi trenger gjøre noe som helst selv?