fredag 29. september 2017

Gynekologi - ta kvinners følelser og virkeligheten på alvor!

Etter programvedtak på Høyres landsmøte 2017 om «at kvinner skal kunne bruke gynekologtjenester uten henvisning fra fastlege», gjennom valgkampen og i det seneste med flere medieoppslag, har ulike medisinske faggrupper engasjert seg i dette. Det er ikke uventet all den tid man har opplevd det samme flere ganger tidligere når tema har vært oppe. Fokus må imidlertid være på pasientene – kvinnene – hva disse sier, føler, uttrykker behov for og hvordan handlingsmønsteret til en rekke kvinner i virkeligheten er. 

Det bør være et mål for samtlige, uansett faggruppe, at alle kvinner føler seg bekvemme med å få og faktisk får foretatt de nødvendige gynekologiske undersøkelser som forebyggende tiltak for alvorlig sykdom; til beste ikke bare for kvinnen selv men også for andre som kunne være eller blir utsatt for smittefare. Det handler om pasientens helsetjeneste og valgfrihet!

Høyres vedtatte programpunkt er ment som et tiltak for de kvinner som av ene eller andre grunnen ikke ønsker å bruke sin fastlege ved underlivsundersøkelser. Dette handler ikke om å ta noe fra fastlegene – det er svært mange meget dyktige fastleger, også på dette fagområdet. Men med medisinsk utvikling følger også beredere og stadig større krav til fastlegens kompetanseområde. Det avdekkes faktisk mangel på gynekologisk kompetanse hos fastleger.

Det argumenteres for fastlegers "portvaktfunksjon" men en slik funksjon vil jo bare virke i de tilfeller kvinner faktisk går gjennom porten. At mange kvinner går direkte til gynekolog og tar hele kostnaden selv, er et tegn på at det er et reelt behov for valgfrihet. Grunnene for at kvinnen ikke ønsker å bruke sin fastlege kan være mange og sammensatte - bluferdighet, kultur, for mye nærhet til legen utenom legekontoret (særlig i distriktene der «alle kjenner alle»), mangel på tillit til at fastlegen har nødvendig kompetanse eller annet. At det også er kvinner som enten utsetter eller unngår gynekologiske undersøkelser av samme grunner, er hevet over tvil og er en enda mer alvorlig utfordring.

Tidligere og mangeårig leder i Norsk Gynekologisk Forening, Oddvar Sviggum, sier flg.:
«Mens jeg var leder tok man opp akkurat denne saken. Man nådde ikke frem, men det ble en slags konsensus med allmennlegene om at terskelen for henvisning skulle være lav. Og slik fungerer det oftest. MEN feks. kom to unge jenter til meg direkte. De hadde "vært på byen" og ønsket en undersøkelse blant annet for kjønnssykdommer. De ble informert om at det hadde vært billigere med henvisning. De jobbet imidlertid som legesekretærer hos sin fastlege. Han ville IKKE henvise dem, men gjøre undersøkelsen selv. De følte imidlertid at hva de gjorde på sin fritid etc. ikke var noe de ville fortelle sin fastlege/arbeidsgiver og aller minst «blotte seg for han».Populasjonen er forskjellig fra bygd og by. Legedekningen varierer fra sted til sted med ofte mange (utenlandske) vikarer. I en mindre bygd ferdes ofte legen og pasienten i mange felles fora. Det kan være fra skolemusikk til fotball, nabo eller venner. Dette handler ikke om at allmennlegens kompetanse dras i tvil, men om pasienter som av forskjellige grunner føler at de har et for nært forhold akkurat når det gjelder det mest intime. Dersom pasienten har et godt og fortrolig forhold og føler tiltro til sin fastlege, vil hun selvfølgelig bruke egen lege og ikke føle behov for å konsultere gynekolog. Det er selvfølgelig ikke snakk om at gynekologen ønsker å overta all screening mht. til celleprøver. Det er det ingen gynekolog som ønsker».

Det handler altså til syvende og sist om å legge til rette for at absolutt alle kvinner – til beste for seg selv og eventuelt seksualpartnere – føler seg bekvemme nok til at de får foretatt de gynekologiske kontroller som alle er enige om de bør få foretatt. Så er det naturligvis mange kvinner som er helt komfortable med å bruke sin fastlege og som vil og skal fortsette med det. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar