Gynekologi - ta kvinners følelser og virkeligheten på alvor!

Etter programvedtak på Høyres landsmøte 2017 om «at kvinner skal kunne bruke gynekologtjenester uten henvisning fra fastlege», gjennom valgkampen og i det seneste med flere medieoppslag, har ulike medisinske faggrupper engasjert seg i dette. Det er ikke uventet all den tid man har opplevd det samme flere ganger tidligere når tema har vært oppe. Fokus må imidlertid være på pasientene – kvinnene – hva disse sier, føler, uttrykker behov for og hvordan handlingsmønsteret til en rekke kvinner i virkeligheten er. 

Det bør være et mål for samtlige, uansett faggruppe, at alle kvinner føler seg bekvemme med å få og faktisk får foretatt de nødvendige gynekologiske undersøkelser som forebyggende tiltak for alvorlig sykdom; til beste ikke bare for kvinnen selv men også for andre som kunne være eller blir utsatt for smittefare. Det handler om pasientens helsetjeneste og valgfrihet!

Høyres vedtatte programpunkt er ment som et tiltak for de kvinner som av ene eller andre grunnen ikke ønsker å bruke sin fastlege ved underlivsundersøkelser. Dette handler ikke om å ta noe fra fastlegene – det er svært mange meget dyktige fastleger, også på dette fagområdet. Men med medisinsk utvikling følger også beredere og stadig større krav til fastlegens kompetanseområde. Det avdekkes faktisk mangel på gynekologisk kompetanse hos fastleger.

Det argumenteres for fastlegers "portvaktfunksjon" men en slik funksjon vil jo bare virke i de tilfeller kvinner faktisk går gjennom porten. At mange kvinner går direkte til gynekolog og tar hele kostnaden selv, er et tegn på at det er et reelt behov for valgfrihet. Grunnene for at kvinnen ikke ønsker å bruke sin fastlege kan være mange og sammensatte - bluferdighet, kultur, for mye nærhet til legen utenom legekontoret (særlig i distriktene der «alle kjenner alle»), mangel på tillit til at fastlegen har nødvendig kompetanse eller annet. At det også er kvinner som enten utsetter eller unngår gynekologiske undersøkelser av samme grunner, er hevet over tvil og er en enda mer alvorlig utfordring.

Tidligere og mangeårig leder i Norsk Gynekologisk Forening, Oddvar Sviggum, sier flg.:
«Mens jeg var leder tok man opp akkurat denne saken. Man nådde ikke frem, men det ble en slags konsensus med allmennlegene om at terskelen for henvisning skulle være lav. Og slik fungerer det oftest. MEN feks. kom to unge jenter til meg direkte. De hadde "vært på byen" og ønsket en undersøkelse blant annet for kjønnssykdommer. De ble informert om at det hadde vært billigere med henvisning. De jobbet imidlertid som legesekretærer hos sin fastlege. Han ville IKKE henvise dem, men gjøre undersøkelsen selv. De følte imidlertid at hva de gjorde på sin fritid etc. ikke var noe de ville fortelle sin fastlege/arbeidsgiver og aller minst «blotte seg for han».Populasjonen er forskjellig fra bygd og by. Legedekningen varierer fra sted til sted med ofte mange (utenlandske) vikarer. I en mindre bygd ferdes ofte legen og pasienten i mange felles fora. Det kan være fra skolemusikk til fotball, nabo eller venner. Dette handler ikke om at allmennlegens kompetanse dras i tvil, men om pasienter som av forskjellige grunner føler at de har et for nært forhold akkurat når det gjelder det mest intime. Dersom pasienten har et godt og fortrolig forhold og føler tiltro til sin fastlege, vil hun selvfølgelig bruke egen lege og ikke føle behov for å konsultere gynekolog. Det er selvfølgelig ikke snakk om at gynekologen ønsker å overta all screening mht. til celleprøver. Det er det ingen gynekolog som ønsker».

Det handler altså til syvende og sist om å legge til rette for at absolutt alle kvinner – til beste for seg selv og eventuelt seksualpartnere – føler seg bekvemme nok til at de får foretatt de gynekologiske kontroller som alle er enige om de bør få foretatt. Så er det naturligvis mange kvinner som er helt komfortable med å bruke sin fastlege og som vil og skal fortsette med det. 

Innlandets næringsliv i sterk vekst med borgerlig regjering!

Faksmile fra Konjunktur Innlandet, 8.9.2017

Å påstå at regjeringen ikke har distriktspolitikk slik Håvard Teigen gjør i innlegg i GD 9.9.17, vil for andre enn de som har et fastlåst politisk syn og enten ikke kan eller vil se realitetene, være et både urimelig og lite interessant postulat. Regjeringen har valgt å stimulere til distriktsutvikling med mer direkte rettede tiltak mot enkeltmennesker og bedrifter fremfor å bygge ytterligere opp under et byråkratisk system av et virkemiddelapparat. Når resultatet etter 4 år med borgerlig regjering er at pilene peker i riktig retning for næringslivet og optimismen i distriktene så synes det merkelig at en forsker som er brukt i mange år av skiftende regjeringer, kan påstå at distriktspolitikken er ikke-eksisterende.

Håvard Teigen skriver ennå et sterkt politisk farget debattinnlegg i GD med en karakteristikk av meningsmotstanders ytringer og meningsmotstanderes politikk som ikke bygger opp under professorens troverdighet – i tillegg til å være med å dra det politiske debattklimaet ned på et nivå som Teigen med sin profesjon virkelig burde holde seg for god til å bidra til. Teigen kan mene hva han vil som person men burde ikke signere med profesjonen sin og samtidig stemple et politikkområde som fraværende fordi vi nå har en regjering som fører en annen politikk på dette området enn den Teigen liker og mener er riktig.

Det er riktig at regjeringen har skalert ned noe det offentlige virkemiddelapparat, mest på fylkeskommunale ordninger men også på midler til IN, der man over mange år har injisert oljemilliarder som stimulans til distriktsutvikling. Et kostbart og komplekst system med mye skjemavelde og byråkratisk styring som ikke alle finner like stimulerende å forholde seg til. Regjeringen har i stedet brukt midlene på veibygging med tidenes samferdselsløft, skatte- og avgiftslette til bedrifter, bedre sykepenge- og sikkerhetsordninger for selvstendige og andre rammevilkår for bedriftseiere og gründere slik jeg nevnte i forrige innlegget mitt.

Gjennom rødgrønn regjeringsperiode har mange etablererer og kommuner møtt veggen i form av et stadig mer kvelende statlig innsigelsesinstitutt og rigide ordninger som gjorde alt annet enn å motivere til å skape noe. Det hjelper lite med ene hånden å sprøyte oljepenger inn i distriktene samtidig som man med andre hånden fratar dem råderetten over sine ressurser og dermed utviklingsmuligheter. Hva som har gått av personlig og offentlig ressursbruk til søknadsprosesser, byråkratisk og faglig behandling av søknader – det være seg arealplaner eller tilskuddsøknader – er hinsides. Regjeringen har igangsatt arbeid for å omstille dette systemet – ikke har landet råd til dette lenger og ikke virker systemet.

Teigen kan gjerne mislike denne omstillingen der vi er opptatt av flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere som lever av statsbudsjettet. Det er dette som gir optimismen vi nå ser i næringslivet – trist hvis en forsker som skulle gitt basis for kunnskapsbasert politikkutvikling så til de grader neglisjerer fakta.

Vi får håpe at den borgerlige regjeringen får 4 nye år slik at den gode utviklingen og fremtidsoptimismen som dokumentert nylig fra annen forskerhold - bl.a.  Østlandsforskning - er bedre enn i 2013, får holde frem.  Borgerlig distriktspolitikk er det beste for utvikling av bygde-Norge; det er det ikke rent få fra den ikke-sosialistiske delen av Senterpartiet som også sier seg enig i!  

Rød distriktspolitikk er ingen dans på roser – stem Høyre!

Fjell- og utmarkspolitikk er spesielt viktig for Oppland. Her ligger potensialet for næringsutvikling, vekst og nye arbeidsplasser – ikke minst når olje- og gassnæringen over tid fases ut. Men det krever at vi får ta i bruk naturressursene på en bærekraftig måte – det er det de som bor nærmest disse som er de beste til å forvalte.

Forrige regjeringsperiode var et inferno av statlige innsigelser på lokale planer – det ble bare verre og verre i de 8 regjeringsårene med SV i Miljøverndepartementet. Rødgrønne ordførere var i harnisk over at deres kommune og innbyggere ble overkjørt gang på gang. Daværende fylkesmann i Oppland, Kristin Hille Valla, slo da fast at bruken av arealene i fjellkommunene er et politisk spørsmål. «Fylkesmannen skal følge opp regjeringens politikk. Endres politikken, så endrer vi vår praksis. Misfornøyde ordførere må derfor klage til sine sentrale partier. Men for egen del har jeg aldri opplevd strammere styring enn under den nåværende regjering», sa Hille Valla i GD 2.10.2007.

Dagens regjering med Jan Tore Sanner i spissen har gitt råderetten tilbake til lokalsamfunnene. I 7 av 10 konfliktsaker mellom kommune og stat får kommunen nå medhold og i resten av sakene delvis medhold. Under rødgrønn regjering var situasjonen omvendt – i over halvparten av konfliktene fikk staten det som de ville og i ¼-del av sakene fikk kommunen kun delvis medhold. At vår regjering har flyttet plandelen i plan- og bygningsloven fra miljøverndepartementet over i det sektorovergripende kommunal- og moderniseringsdepartementet er helt nødvendig for å få til en balansert forvaltning som også fokuserer på samfunns- og næringsutvikling i et bredt perspektiv, fremfor miljøvern i et snevert, bruksrestriktivt perspektiv.

Regjeringen har også igangsatt et omfattende og langsiktig arbeid for å forenkle utmarksforvaltningen. Målet er å styrke lokaldemokratiet og øke lokal verdiskapning basert på naturressursene. Dette arbeidet foregår på flere plan, bl.a. med lovendringsarbeid, gjennomgang av departements- og direktoratstrukturen, roller og oppgaver på ulike forvaltningsnivåer – og er selvsagt ikke unnagjort på 4 år.

Min personlige hjertesak har i 10 år vært å styrke lokal forvaltning, lokal råderett og privat eiendomsrett – og slik øke den lokale verdiskapningen i distriktene og dermed sikre arbeidsplasser og bosetning. Vi kan ikke leve av å omforme distrikts-Norge til et naturreservat og nekte lokalsamfunnene å bruke naturressursene på en måte som disse har vist seg tillitsverdige til i generasjoner. Kulturlandskapet dannes av menneskelig bruk og aktivitet – alternativet er attgroing, næringsfattigdom og fraflytting. Det handler selvsagt om balanse. Det er og skal være nasjonale føringer for utmarksforvaltning som for all annen politikk – men gjennom rødgrønn regjeringsperiode etablerte det seg en sterk ubalanse i forvaltningssystemet, noe som etterhvert utviklet seg til en alvorlig krise for lokaldemokratiet. Liv Signe Navarsete uttalte våren 2016 at dagens regjering skal ha skryt for det de har fått til på utmarksforvaltning – hun sa samtidig at Sp i forrige regjering i stor grad ble nøytralisert av SV.   

Det er ingen grunn for å tro at Sp i samarbeid med et svekket Ap skal bli mindre nøytralisert enn man ble i forrige regjeringsperiode. Tvert imot – man vil være enda mer avhengig av SV i regjering og samarbeid med MDG. En borgerlig regjering med Erna som statsminister som har vist at vi leverer på lokal forvaltning og har tro på oss som bor i distriktene, er det beste vi kan gjøre for distrikts-Norge – stem Høyre – og godt valg!

Høyres bedriftsrettede distriktspolitikk virker!

«Kvifor har regjeringa nesten avvikla den bedriftsretta distriktspolitikken?», spør Håvard Teigen, professor i regional økonomi og politikk i en kronikk i GD 5.9.17. En kronikk med en sjeldent sett politisk slagside, tatt i betraktning den er skrevet av en fagperson man må forvente i det minste holder seg til fakta – også og kanskje særlig i en valgkamp. Er takknemlig for at vi lever i en digital tid slik at noen rask kan korrigere Teigen.

La meg først slå fast at i Høyre er det ingen jeg vet om som driver med «organisert artikkelskriving» - men vi får ta det som en kompliment dersom Teigen føler seg så grundig møtt på sine politiske påstander at også en professor føler seg satt til veggs – et lavmål i debatt er uttalelsen uansett, tatt i betraktning Teigens profesjon og rolle. Jeg skal i det følgende kun møte Teigens påstander med fakta.

Jeg er enig med Teigen i én ting – det er arbeidsplasser som skaper vekst. Oppland har selv gjennom 8 rødgrønne år med en ufattelig oljerikdom som basis for et offentlig virkemiddelapparat, på ingen måte greid å komme seg ut av næringsfattigdom og fraflytting, tvert imot.

Det er derfor viktig å få med seg at pr. 1.8. har det i Oppland blitt startet 926 nye virksomheter, en vekst på hele 10% fra samme tidsrom i 2016. Det har aldri vært en så sterk vekst i nyetableringer siden SSB begynte å samle inn tallene. Arbeidsledigheten i Oppland fortsetter å falle. Andelen helt ledige i fylket er nå 1,6%, dette er lavere enn før stortingsvalget for fire år siden da ledigheten var 2,4%.

Høyre har «trygge arbeidsplasser» som en av sine 4 viktigste valgkampsaker og har bl.a. lansert en pakke som vil bidra til at flere starter og investerer i nye bedrifter. I Høyres stortingsprogram for 2017-2021 er det flere tiltak som skal hjelpe nyetablerte bedrifter og gründere - både innen skatt, entreprenørskap i skolen og sosiale velferdsordninger:

• Skattefradrag for investeringer i oppstartselskaper

• Styrke ordningen med gunstig skattemessig behandling av kjøp av aksjer i ens egen bedrift.

• Legge til rette for at flere kan bli medeiere i egen bedrift blant annet ved å endre reglene for opsjonsbeskatning.

• Fjerne den særnorske skatten på norsk eierskap (formuesskatten på arbeidende kapital)

• Styrke den offentlige, næringsrettede forskningsinnsatsen slik at veien fra idé til bedrift blir kortere.

• Styrke entreprenørskapsprogrammer og integrere entreprenørskap bedre i hele utdanningsløpet.

• Gjennomgå rettighetene for selvstendig næringsdrivende og frilansere for å gjøre det enklere å starte egen virksomhet.

• Gi selvstendig næringsdrivende betydelig bedre muligheter til pensjonssparing på linje med arbeidstagere.

• Utvide aksjeprogrammet for ansatte.

Med fallende oljepriser er vi avhengige av nye næringer for verdiskaping. Når oljesektoren ikke lenger er den samme vekstmotoren må vi legge til rette for at det skapes nye jobber. Det skal være jobber som bidrar til statsbudsjettet i stedet for å leve av statsbudsjettet. 

Norsk senter for Bygdeforskning slår i en rapport høsten 2016 fast at det i distriktene er mer fremtidsoptimisme og satsingsvilje enn i 2013 – det kan verken tilskrives godt vær eller forrige regjerings politikk. Høyre har en annen måte å drive bedriftsretta distriktspolitikk på enn Teigen liker, men den virker.

"Bønder er ikke bønder"!

Leder av Oppland Bondelag, Trond Ellingsbø, mener han ikke fikk svar på sitt forrige innlegg. Der erkjente han som også forskerne i Senter for Bygdeforskning kan dokumentere at det er mer optimisme og satsingsvilje i landbruket nå enn i 2013. Mitt svar på hva Høyre har gjort og vil gjøre for norsk matproduksjon, var at vi vil føre mer av samme politikk som vi har gjort i 4 år – fordi den tydeligvis virker. Nå har det de siste dagene dukket opp flere spørsmål i leserspaltene som kan være greit å kommentere og som tydelig underbygger det svar som Ellingsbø ikke mener han fikk. Ett er sikkert – bønder er ikke bønder, og bra er det; det er heldigvis ulike meninger innen bransjen og langt fra alle er enige med organisasjonene.

På Nationens forside lørdag 2.9.17 står det «Rødgrønn strid om bondestøtte». Sp ønsker nå ikke å gjeninnføre produksjonstaket som dagens regjering fjernet i 2014 og som nettopp bidrar til økt matproduksjon – et av de tiltak som man særlig var imot i demonstrasjonsparolene under jordbruksoppgjøret samme året. Ikke uventet er fremtidig regjeringspartner, SV, i en rødgrønn regjering igjen rake motpolen og vil gjeninnføre taket.

Leder av Bonde og Småbrukarlaget i Oppland, Svein Arne Lie, vil heve prisen på kraftfor for å tvinge frem mer bruk av grovforbruk. Andre innen næringen, representert ved Marthe Lang-Ree (Sp) ber i leserinnlegg Svein Arne Lie vurdere konsekvensene – helt i tråd med det undertegnede hører fra flere bønder. Høyre sier i sitt program: «Et aktivt landbruk og skogbruk, med beitebruk, avvirkning og tilrettelegging for turisme kan opprettholde åpne landskap og tradisjonsrike kulturlandskap. En stor andel av norsk artsmangfold avhenger av beitebruk, og er unikt for Norge….Høyre vil ivareta kulturlandskapet ved å stimulere til mer beitebruk og andre tiltak for å hindre gjengroing». Her er Høyre enig med Lang-Ree – vi må også forholde oss til hva som er realistisk å få ut av forbrukeren.

Ellingsbø spør hva Høyre mener om tollvernet. I Høyres program er ikke tollvern spesifikt nevnt men vi sier bl.a. flg.: «Med gode politiske rammebetingelser og en skrittvis omstilling kan lønnsomheten i norsk matproduksjon styrkes. Høyres politikk er å ruste norsk jordbruk best mulig for økt konkurranse med internasjonale aktører. Høyre vil sikre norsk matproduksjon også ved nye internasjonale handelsvilkår».

Jeg synes det er svært bra at det nå fremkommer meningsbrytninger bønder imellom – dette har vært et savn tidligere der det kunne synes som alle var enige og der organisasjonene erklærte seg uenige i omtrent alt regjeringen kom med av endringstiltak.

Ikke en gang det omfattende arbeidet med forenkling av utmarksforvaltningen som regjeringen har igangsatt finner bondeorganisasjonene det for godt å gi ros for. Et arbeid i regi av Kommunal- og Moderniseringsdepartementet, Landbruks- og Matdepartementet og Klima- og Miljødepartementet der undertegnede selv har hatt og har sentrale roller og føler tett – der målsettingen er å styrke lokaldemokratiet og øke den lokale verdiskapningen basert på naturressurser. Gjennomgang og forenkling av komplekse og rigide lovverk som kun har én konsekvens – mer statlig styring og mindre selvråderett til bøndene og lokalbefolkningen – er målet og mandatet. Med andre ord en reversering av den politikken som i 8 år var styrt av SV i Miljøverndepartementet.  

Likeså har Høyre programfestet at vi vil "føre en næringsvennlig politikk som gir grunneierne større råderett over egen eiendom, og som bidrar til verdiskaping og flere jobber. Høyre vil styrke de lokale fjellstyrene og deres oppgaver med naturoppsyn, skjøtsel og veiledning og utvide ordningen med grunneierstyrt forvaltning av vernede og foreslått vernede områder. Og vi vil revidere eksisterende verneforskrifter og forvaltningsplaner for å se hvordan næringslivsperspektivet eventuelt kan inkluderes bedre». Dette er helt i tråd med de behovene utallige bønder melder inn sterkt behov for fokus og endring på!

Mange bønder har et borgerlig hjerte. Etter 4 år med borgerlig regjering er det derfor ikke så overraskende at det er mye optimisme i landbruket – noe bl.a. friheten til å satse med stor sannsynlighet er grunn for. Alternativet til 4 nye år med Erna og borgerlig politikk, er en regjering der et svekket Ap og Sp må ha med SV i regjering og MDG som støtteparti – det er neppe positivt for landbruket!

FAKTA: Mer optimisme i distrikt og landbruk enn i 2013!

I en lengre kronikk stiller leder av Oppland Bondelag, Trond Ellingsbø, en rekke spørsmål til oss om Høyres landbrukspolitikk. Ellingsbø erkjenner at det går bra i norsk landbruk, og det er mye satsing og optimisme - han att på til refererer mer detaljert til alt som går bra. Det er fint – men det hadde vært raust om han også kunne erkjenne at det har med politikken som har vært ført de siste fire årene å gjøre, ikke bare fordi det har vært bedre vær eller att på til på grunn av politikken som ble ført i forrige regjeringsperiode. Det er noe som heter æres den som æres bør – i første omgang bøndene selv som har grepet det muligheter dagens regjering har gitt dem!

Jordbruksoppgjøret i 2014 utgjorde et lite taktskifte i en landbrukspolitikk som på en rekke områder var stivnet. Bondeorganisasjonene forlot i rekordfart forhandlingsbordet under jordbruksforhandlingen og igangsatte et velregissert og tydelig lenge planlagt «opprør».  Retorikken og formen synes for meg spesiell for en næring som er eneste med det privilegium at man forhandler med staten om fremtidige rammebetingelser, fremfor at Stortinget vedtar disse i nasjonalbudsjettet - Høyre har for øvrig programfestet å bevare forhandlingsinstituttet. Man opponerte sterkt mot bl.a. 29 foreslåtte tiltak som gikk på strukturendringer og forenklinger. Allerede dagen etter bruddet var jeg på et langt foredrag i Gambit med mangeårig departementsråd i Landbruks- og matdepartementet, Per Harald Grue. Han var tydelig på at i hvert fall ¾ av de foreslåtte tiltakene var helt nødvendige. 26 av tiltakene ble til slutt gjennomført - det er et tankekors at ved neste års jordbruksforhandlinger ble ikke ett eneste av disse foreslått reversert av bondeorganisasjonene!    

For et par uker siden under et møte i Valdres om fremtiden for norsk fjellandbruk, merket jeg meg et utsagn fra Svenn Arne Lie, statsviter, bonde og leder av Oppland bonde og småbrukarlag. Han sa at norsk landbrukspolitikk er fullstendig forfeilet – det har det vært i mange tiår uavhengig av regjering. «Jordbruk handler om å ta jorden i bruk», sa han – og kritiserte bl.a. det evige fokus på tilskudd. Jeg vil også referere til Arne Brimi som under et besøk av landbruksminister Listhaug i 2014 sa flg.: «Hugs at du ikkje berre er landbruksminister – du e au matminister»!

Høyre og regjeringen har hele tiden vært opptatt av å bruke jorden – det er også dette som er grunntonen i stortingsmelding 31 «Garden som ressurs- marknaden som mål». Innledningsvis kan man i denne lese: «Denne meldinga handlar om korleis potensialet for auka verdiskaping innan dei landbruksbaserte næringane utanom tradisjonelt jord- og skogbruk kan utløysast. Menneskelege ressursar og skaparlyst er avgjerande. Ein liten eigedom kan vere utgangspunktet for ein like god forretningsidé som ein større eigedom. Politikken skal difor leggje til rette for vekst og utvikling uavhengig av storleiken på gardsbruket». Ellingsbø mener vi i regjering bare har vært opptatt av store bruk. Regjeringen er opptatt av å ikke legge så strenge band på de bønder som har lyst å satse – det finnes vel knapt noe mer drepende enn å få vite at garden din dessverre ikke kan få utvikle seg mer, du har nådd taket for produksjon. Og det for en næring der man alltid har vært opptatt av å levere garden i bedre stand enn da man tok over garden.

Som i alle andre næringer gir teknologisk utvikling både gleder og utfordringer. Omstilling er helt nødvendig, også i landbruket. Bøndene har vært flinke på dette. Regjeringen ønsker å legge til rette for at de små og mellomstore brukene som ønsker å bo og drive videre, skal få rammevilkår for å kunne utvikle landbruksbasert tilleggsnæring på de brukene som ikke lenger er drivverdige for rent landbruk. Hadde man foretatt endringer tidligere kunne kanskje antall tomme, nedlagte gardsbruk som er rundt i Norge – hele 35000 – vært redusert.

Senter for bygdeforskning spør jevnlig bønder om hvordan de økonomiske sidene ved gårdsdriften har utviklet seg. Den siste rapporten fra 2016 viste at det da var flere bønder som var positive enn negative til utviklingen. Forskerne har stilt bøndene flere spørsmål om fremtidstroen, og de viser alle en positiv trend – det er flere som mener utviklingen på hjemstedet går i riktig retning nå enn i 2013.

Svaret på hva Høyre i regjering vil gjøre for landbruket er enkelt:
4 nye år med borgerlig regjering vil gi mer av den politikken vi har ført i 4 år og som virker. Alternativet er 4 år med en politikk der Ap og Sp minimum må ha med SV, evt. MDG også – det er disse to alternativer valget står om – godt valg!

Bønder og lokalsamfunn i fjellet er ansvarlige og tenker samfunnsnytte!

Forleden arrangerte MdG paneldebatt om norsk fjellandbruk. I ordskiftet om jordvern tok venstresiden til orde for at bønder og kommuner tenker kortsiktig egenvinning når det gjelder hytteutvikling, og at privat og lokal råderett derfor må ofres – altså at statlig styring må til for å begrense hytteutbyggingen. Oppland Sp’s Magnhild Strand sa seg da enig og at hennes parti på dette punkt ser behov for å tilsidesette bøndenes og kommunens råderett. Det er bekymringsverdig dobbeltkommunikasjon om lokaldemokratiet – og vitner om mangel på helhetlig forståelse for hvor viktig hytteutvikling er for å sikre bærekraft i mange utmarkskommuner.  

Fjell- og utmarkskommunene har de siste tiårene kjempet en seig kamp for selvråderetten og mot omfattende statlig vern og styring av alle slag. Det handler ikke om for og imot vern men om bedre balanse, bærekraft, forståelse av helheten og troen på lokal erfaringsbasert kunnskap. I mange konfliktsaker mellom kommune og stat, har den lokale erfaringskompetansen tidligere ikke blitt vektlagt. Dagens regjering med Jan Tore Sanner i spissen har gitt kommunene rett i de fleste konfliktsaker mellom stat og kommune. Fordi vårt grunnleggende standpunkt er at beslutninger skal tas nærmest den det gjelder.

Det har over år utviklet seg en nesten politisk sannhet om at hytteutbygging utelukkende er kortsiktig økonomisk vinning for grunneiere og hytteentreprenører! I arealplanprosesser sorterer hytteutbygging ofte under ”andre samfunnsinteresser” og som en motsats til ”viktige nasjonale føringer mot nedbygging av natur”. Men hyttebygging og hyttefolket er å regne som rene vitamintilskuddet for distriktene – uten det særnorske hyttefenomenet hadde mange fjellkommuner ikke hatt det næringsgrunnlaget de har i dag.

I Norge er det i dag 450.000 hytter – hvorav 190.000 eies av Oslo-innbyggere - og med en årlig tilvekst på 5-6000 hytter. Flere fjellkommuner har både 2 og 3 ganger så mange hytter som fastboliger. Oppland er største hyttefylke med 48.000 hytter, tett fulgt av Buskerud, Hedmark, Sør-Trøndelag, Hordaland og Telemark – alle disse er” distriktsfylker” med lav sysselsettingsvekst og nedgang i folketallet utenfor de større byene. Hyttene ligger gjennomsnittlig 1-4 timer unna eierens fastbolig i byen, har høy standard og brukes stadig mer som ”deltidsbolig”. Forskere snakker om ”flerhushjemmet” og ”deltidsinnbyggere” i distriktene.

Hyttefolket er aktive, ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet. For lokale håndverks- og anleggsbedrifter, for lokale gardbrukeres tilleggsnæring som brøyting, vedsalg, lokalmatsalg og annen serviceyting, for handel og service er hytteeierne avgjørende viktige som inntekts- og eksistensgrunnlag. Hyttefolket utgjør et svært viktig driftsgrunnlag for de tjenester som tilbys både norske og utenlandske turister som kun er kortvarig innom på besøk – paradoksalt nok er noen av disse de samme som stadig proklamerer at hytteutbygging ikke genererer annet enn ødelagt natur og raske penger.

Ved sin blotte tilstedeværelse som utabygds personer gir hyttefolket positive impulser lokalt og er også i så måte et viktig bidrag til levende bygder - de binder sammen land og by på en flott måte som gjør det attraktivt å bo på fjellet og bidrar til å fremme gjensidig forståelse og kunnskapsdeling mellom by og distrikt. Med tanke på at 33% av Oslos befolkning er innvandrere og stadig færre av de resterende Oslo-borgere har besteforeldre, onkel eller tante på landet, er fremmedgjøring en økende utfordring som kan motvirkes av hyttefenomenet.

Hva hytteutbygging og hyttefolket betyr for store deler av distrikts-Norge må mer på den politiske dagsorden - med positivt fortegn. Det vet bønder og lokalpolitikere i fjellkommunene det meste om.