Forventninger på en historisk viktig dag!

Det er snart et år siden jeg som landsmøtevalgt sentralstyremedlem var med på vedtaket av Jeløya-plattformen. I ettermiddag er jeg med på fremlegging av Granavollen-plattformen, og dersom alle 4 partier vil det, får vi Norges første borgerlige flertallsregjering på mange tiår. En journalist spurte meg i går hva jeg tenker og hva jeg har av forventninger. Jeg tenker mye og jeg er spent!

Jeg valgte meg Høyre for 12 år siden etter å ha lest de fleste partiers prinsipprogrammer. Oppveksten i en dansk provinsby med foreldre som drev en liten entreprenørvirksomhet, en far som kom fra et lite husmannssted og stemte på Mogens Glistrup's nyetablerte Fremskidtspartiet og en mor med oppvekst på en middelsstor gard og som i alle sine dager har stemt Venstre, har helt sikkert preget mitt politiske ståsted. De politiske diskusjoner i det Larsen-ske hjem kunne være tildels hissige! Fra jeg var 13 år har jeg selv tjent hver en krone jeg trengte ut over til mat og tak over hodet, for min far var ekstremt streng på at vi unger skulle lære å arbeide og at penger må tjenes før de kan brukes. Ingen av mine venninner, selv om de fleste av dem også hadde noe feriejobb, måtte jobbe hver dag sommerferie og høstferie fra 7-16 hos bøndene på Lammefjorden med opptak, pussing og pakking av tulipan-løk og gulerøtter slik jeg og søsteren min gjorde. Min far var glad i fine biler og mange trodde nok at vi barna fikk hva vi pekte på. Sannheten var en annen, og jeg var flau over det - fortalte aldri til noen at jeg måtte på jobb men fant på alskens forklaringer på hvorfor jeg ikke kunne bli med til stranden eller annen moro på hverdager i ferien. Selv om jeg ikke har videreført samme stramme line i oppdragelsen av egne barn, så har også de måtte jobbe og tjene egne penger i ungdommen. Å lære seg at verdier må skapes før de kan brukes er noe av det viktigste, grunnleggende vi kan lære våre ungdommer! 

Tilbake til dagen i dag. Siden 2013 har vi hatt en borgerlig mindretallsregjering. Det er alltid krevende å skulle til Stortinget med alle saker, eller i hvert fall å skulle hente støtte utenfor regjeringen. Mange vil kanskje tenke at det er sunt at regjeringen må ha runder i stortinget omkring sakene. Men mengden av anmodningsvedtak fra Stortinget til denne regjeringen, dvs. der regjeringen instrueres til å forholde seg på en bestemt måte, er det høyeste noen norsk regjering har måtte forholde seg til. Det sier seg selv at det koster enormt med ressurser fra regjeringsapparatet å skulle utrede saker i henhold til anmodningsvedtak fra Stortinget i slike mengder som har vært de siste årene. Som Erna Solberg sa for ikke lenge siden, så vil vi med en flertallskonstellasjon som regjering få tøffere forhandlinger internt i regjeringen men en enklere hverdag på Stortinget.

Den nye regjeringsplattformen som landsstyrene og stortingsgruppene i de fire partier presenteres for i dag, vil avgjort være en illustrasjon på at samarbeid handler om å gi og ta. Som partimedlem kan det være frustrerende å oppleve at man er med å støtte politikk som verken er eget partis primærstandpunkt eller enn si eget partis politikk i det hele tatt. Det blir i bunn og grunn et spørsmål om retning. Akkurat som en regjering utgått av partiene Ap, Sp, SV, Rødt og kanskje også MDG, ville hatt en retning, så forventer jeg også en tydelig retning i Granavollen-plattformen.

En bærekraftig velferdsstat krever verdiskaping i hele landet. For distriktenes del vil det i stor grad bety naturressursbasert verdiskaping. Derfor er Høyres målsetting om spredd makt og myndighet og dermed lokal råderett så viktig. Norge er langstrakt og mangfoldig og utfordringene er ulike, innbyggernes behov, ønsker og mål forskjellige og forutsetningene for bosetting og verdiskaping sterkt varierende.

Min forventning til ny regjeringsplattform er en tydelig retning som ivaretar potensialet for utvikling i alle deler av landet, distrikter som byer, økt innflytelse for enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og næringsliv - alt dette som grunnlag for en bærekraftig velferdsstat!

Rød distriktspolitikk er ingen dans på roser – stem Høyre!

Fjell- og utmarkspolitikk er spesielt viktig for Oppland. Her ligger potensialet for næringsutvikling, vekst og nye arbeidsplasser – ikke minst når olje- og gassnæringen over tid fases ut. Men det krever at vi får ta i bruk naturressursene på en bærekraftig måte – det er det de som bor nærmest disse som er de beste til å forvalte.

Forrige regjeringsperiode var et inferno av statlige innsigelser på lokale planer – det ble bare verre og verre i de 8 regjeringsårene med SV i Miljøverndepartementet. Rødgrønne ordførere var i harnisk over at deres kommune og innbyggere ble overkjørt gang på gang. Daværende fylkesmann i Oppland, Kristin Hille Valla, slo da fast at bruken av arealene i fjellkommunene er et politisk spørsmål. «Fylkesmannen skal følge opp regjeringens politikk. Endres politikken, så endrer vi vår praksis. Misfornøyde ordførere må derfor klage til sine sentrale partier. Men for egen del har jeg aldri opplevd strammere styring enn under den nåværende regjering», sa Hille Valla i GD 2.10.2007.

Dagens regjering med Jan Tore Sanner i spissen har gitt råderetten tilbake til lokalsamfunnene. I 7 av 10 konfliktsaker mellom kommune og stat får kommunen nå medhold og i resten av sakene delvis medhold. Under rødgrønn regjering var situasjonen omvendt – i over halvparten av konfliktene fikk staten det som de ville og i ¼-del av sakene fikk kommunen kun delvis medhold. At vår regjering har flyttet plandelen i plan- og bygningsloven fra miljøverndepartementet over i det sektorovergripende kommunal- og moderniseringsdepartementet er helt nødvendig for å få til en balansert forvaltning som også fokuserer på samfunns- og næringsutvikling i et bredt perspektiv, fremfor miljøvern i et snevert, bruksrestriktivt perspektiv.

Regjeringen har også igangsatt et omfattende og langsiktig arbeid for å forenkle utmarksforvaltningen. Målet er å styrke lokaldemokratiet og øke lokal verdiskapning basert på naturressursene. Dette arbeidet foregår på flere plan, bl.a. med lovendringsarbeid, gjennomgang av departements- og direktoratstrukturen, roller og oppgaver på ulike forvaltningsnivåer – og er selvsagt ikke unnagjort på 4 år.

Min personlige hjertesak har i 10 år vært å styrke lokal forvaltning, lokal råderett og privat eiendomsrett – og slik øke den lokale verdiskapningen i distriktene og dermed sikre arbeidsplasser og bosetning. Vi kan ikke leve av å omforme distrikts-Norge til et naturreservat og nekte lokalsamfunnene å bruke naturressursene på en måte som disse har vist seg tillitsverdige til i generasjoner. Kulturlandskapet dannes av menneskelig bruk og aktivitet – alternativet er attgroing, næringsfattigdom og fraflytting. Det handler selvsagt om balanse. Det er og skal være nasjonale føringer for utmarksforvaltning som for all annen politikk – men gjennom rødgrønn regjeringsperiode etablerte det seg en sterk ubalanse i forvaltningssystemet, noe som etterhvert utviklet seg til en alvorlig krise for lokaldemokratiet. Liv Signe Navarsete uttalte våren 2016 at dagens regjering skal ha skryt for det de har fått til på utmarksforvaltning – hun sa samtidig at Sp i forrige regjering i stor grad ble nøytralisert av SV.   

Det er ingen grunn for å tro at Sp i samarbeid med et svekket Ap skal bli mindre nøytralisert enn man ble i forrige regjeringsperiode. Tvert imot – man vil være enda mer avhengig av SV i regjering og samarbeid med MDG. En borgerlig regjering med Erna som statsminister som har vist at vi leverer på lokal forvaltning og har tro på oss som bor i distriktene, er det beste vi kan gjøre for distrikts-Norge – stem Høyre – og godt valg!

Vi har det svinaktig bra i distriktene, Nordstoga!

Jeg sier det med en gang: Jeg er et ekstremt fornøyd og stolt distriktsmenneske. Og jeg har valgt helt bevisst å bo i distriktet. Hvis du ikke tåler å høre mer positivt om hvordan det er å bo i norske distrikter – og hvor innmari harm det gjør meg når noen snakker ned disse og dermed ødelegger for den veksten jeg vet det er potensial for her - så kan du stoppe å lese med det samme!

Aftenposten 23.7.17 har intervju med Aasmund Norstoga med overskriften «Det er liksom ikkje så nøye med oss på bygda, for vi har sjølv valt å bu her». Jeg har alltid likt så godt den flotte fremtoning som både Aasmund Norstoga og broren hans, gjør som artister med dype røtter i folkemusikken. Derfor skuffer innholdet i intervjuet med en massiv stakkarsliggjøring av distriktene  også noe dugelig. Idylliseringen av det velregisserte «bondeopprøret» i 2014 der man demonstrerte mot den nye regjeringens foreslåtte endringer i jordbruksoppgjøret er underlig. 26 av 29 forslag i statens tilbud endte opp med å bli vedtatt – og ikke ett eneste av disse ble av bondeorganisasjonene foreslått reversert i neste års jordbruksoppgjør – antagelig fordi det var nødvendige endringer som slett ikke fikk de negative konsekvenser Sp i kjent stil proklamerte. Tvert imot - det er mange år siden det oppleves en slik satsingsvilje, særlig blant yngre bønder, som etter 2013.

La meg med det samme fastslå - det er ett punkt i intervjuet der jeg er enig med Norstoga. På spørsmål om hva valgkampen bør handle om, svarer han: «Distriktspolitikk og å skapa optimisme for Distrikts-Noreg. På den måten dempar ein også presset på byane». Som medlem av Høyres distriktsnettverk har jeg helt samme mål for valgkampen – og ellers!

Det er knapp noe som opprører meg mer enn når mennesker som har det som plommen i egget sutrer og fremstiller seg selv og andre rundt seg som ofre – spesielt når de med sin blotte væremåte blir ansvarlige for å forsterke de utfordringer distriktene faktisk har med for lite satsingsvilje og -mot, avfolkning og attraktivitet som bosted. Hvem er det vel som lar seg friste til å bo og satse på et sted med «ambassadører» der bare forteller hvor stusselig alt er og hvor mye verre man er stelt på bygda?

Jeg har alltid sagt at jeg helt frivillig velger å bo i distriktet – fordi det er et fantastisk privilegium å bo her. Og fordi jeg alt for ofte hører politisk retorikk som får distriktsbefolkningen til å fremstå som særinger i offerrollen. 

Som innvandrer med oppvekst i en halvstor dansk by har jeg de siste 30 årene vært bosatt på en liten reiselivsdestinasjon på fjellet med bare 120 fastboende. Nei, jeg er ikke bonde – men jeg håper jeg likevel kan få lov å kalle meg et arbeidsomt distriktsmenneske med en jobb som også er en livsstil. Slik er det nemlig også med oss som jobber i reiselivet, handels- og servicenæringen, bygg- og anleggsbransjen– de som må jobbe når andre har ferie og fri. Det er ikke rent få andre yrker enn bondeyrket, der jobben er en livsstil – også de som jobber i helsevesen og er skifteholdsarbeidere på fabrikk – for å nevne noen få. De fleste som jobber selvstendig regner ikke timelønn eller sammenlikner lønn med timelønnede arbeidstagere. Mange av oss som driver en liten eller mellomstor bedrift er også til tider alene, og noen ganger ensomme, i jobben vår. Men det er da artig og spennende å skape og drive sin egen bedrift? Det gir da frihet og eierskap og god selvfølelse når man får det til? Jeg tillater meg å si at det er svinaktig bra å bo på bygda!

Siden det nå er så «populært» å snakke ned distriktene – kanskje vi skulle forsøke å gjøre det samme med byene….og da kan man jo att på til bruke fakta – som ofte er en mangelvare i nedsnakkingen av distriktene. Kostnadsnivået på f.eks. bolig i byen er svimlende og man kan «bo seg i hjel» - det handler tross alt om hva man sitter igjen med på bunnlinjen, ikke bare hva inntekten er. Prøv å kjøre 20 km til eller fra jobb på E18 morgen og kveld, og du vil forstå hvilket privilegium det er å ha forutsigbarheten det er å vite at det tar akkurat 35 min. å kjøre 40 km på en utmerket Europa-vei i distriktet. 2 mil på E18 i rushtiden kan ta alt fra 30 min til det 4- og 5-dobbelte. Vi trenger ikke bekymre oss for om vi får barnehageplass og helst med våre barn i samme barnehage slik at vi ikke skal stresse til flere barnehager…. i rushtiden. Jeg har aldri der jeg bor sittet 3 timer på legevakten med en 2-åring som spyr pga hjernerystelse – det har jeg gjort i Oslo. Jeg kan fortsette med flere eksempler – men det byr meg imot å drive med syting og svartmaling av et samfunn der de fleste av oss – både i bygd og by - lever et ekstremt privilegert liv. Hører forresten få klager fra de som bor i byen, faktisk – men de har jo også selv valgt å bo der - ikke sant?