Det er grenser for personlig frihet og lokal råderett under en nasjonal krise.

Hvor langt skal det lokale selvstyret og den personlige råderetten og friheten virke i en nasjonal krisesituasjon?

I en krig eller nasjonal krise der ledelsen har lagt en strategi må man følge ledelsen - hver enkelt soldat eller bataljon kan ikke gjøre alt på sin måte fordi man tilfeldigvis står der man står og derfor kan unngå å krige på samme måten som resten av nasjonen!

Hytteforbudet har vist seg å være en stor sak å svelge for noen – absolutt ikke alle – hytteeiere. Det er en innskrenking av den personlige friheten og den private eiendomsretten når man forbys å bo i sin sekundærbolig når man måtte ønske det. Ut fra rent smittevernfaglige argumenter kan det synes riktig å spre folk utover på hyttene i Norge fremfor å løpe i kø rundt Sognsvannet og i Oslo-marka.
Men dette handler i første omgang om kapasitet på beredskaps- og helsetjenester i en ekstrem nasjonal krisesituasjon - kall det gjerne force majeure. 

I mange hyttekommuner er det 2, 3, 4, 5 og 6 ganger flere hytter enn fastboliger. Vi vet at helse- og beredskapsapparatet i disse hyttekommunene er strekt til det ytterste i høysesongene for ferie- og fritidsfolket. Nå har vi en krisesituasjon der samme apparatet er mer enn nok belastet med koronakrisen. Da er det ikke mulig å betjene hyttefolket i tillegg - uansett om de blir syke av korona eller slik de pleier - blir "vanlig" syke og skadde på hytta. Det er sistnevnte som alltid i jul, påske og store utfartshelger setter hyttekommunene i ytterste beredskap. Dessuten – de som måtte bli syke eller skadde av annet enn koronavirus og som må søke hjelp, kan ha med seg smitte uten å vite det og slik bidra til smittespredning, ikke minst blant lokale helsearbeidere.

Gjennom siste uken har det blitt et voksende problem at noen kommuner lager egne regler for krisehåndtering som strekker seg videre enn de nasjonale retningslinjer og råd for krisehåndtering! En rekke kommuners stenging av kommunegrenser for annet enn folk med livsviktige funksjoner, har avstedkommet sterke bekymringsmeldinger fra bl.a. bygg- og anleggsbedrifter som er redde for å bli stengt ute fra sine arbeidsplasser fordi de ansatte jobber og bor på brakke i en annen kommune enn de bor i. Lokale hjørnesteinsbedrifter i distriktene står i fare for konkurs og å måtte avskjedige sine ansatte.At kommuner lager smittevernregler lokalt som er mye strengere enn de nasjonale føringer, kan bli et eskalerende problem – det kan avstedkomme enorme omkostninger for lokal- og storsamfunnet - som i ettertid kreves inndekket av staten.

Den nasjonale strategien er å forsinke - ikke utrydde – viruset. Fordi det på nasjonal basis er omtrent helt umulig og vil gi uhorvelige omkostninger på annen måte. Flere byer vil måtte ha livsviktige funksjoner i gang og kan ikke bare stenge bygrensa – lokalsamfunn i hele landet er helt avhengige av funksjonene i byen under krisen all den tid det må være livsviktige funksjoner – bl.a. demokratiske - i gang som tjener hele landet når det trengs.

Vi er alle bedt om å jobbe nasjonal dugnad – det er nordmenn verdens beste på; da har vi det store «vi» for øye, lytter og handler etter hva regjering og stortinget anbefaler, eventuelt befaler oss med loven i hånden, å gjøre. I en nasjonal og global krisesituasjon er tiden ikke inne for å bruke ressurser – hverken egne eller nasjonale politikeres – på å opponere mot tiltak man fra nasjonal ledelse finner nødvendige. Evaluering og tiltak for å komme i forkant av en liknende krise – for dette er nok ikke siste gang vi opplever dette – får vi ta i etterkant!

Innlegg på Naturressurskommunenes kraftseminar 03.10.2019

Jeg stiller her som leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning USS – 97 utmarkskommuner som dekker ca 40% av Norges areal. USS er en type søsterorganisasjon til LVK og en del av paraplyorganisasjonen Naturressurskommunene.

Våre fremste mål er å jobbe for styrking av lokaldemokratiet som grunnsteinen i et ekte demokrati – det betyr mer lokal forvaltning av og lokal råderett over naturressursene. Disse som er og blir grunnlaget for bærekraftig, klima- og miljøvennlig verdiskaping i Norge som i resten av verden.

Vannkraftproduksjon er en av de eldste former for industriell bruk av lokale naturressurser for verdiskapende virksomhet. Sammenhengen mellom kraftproduksjon basert på lokale naturressurser og det at lokalsamfunnet får en rettmessig andel av den verdiskapingen dette gir, er en suksessfaktor som jeg finner det merkverdig at man gang på gang skal argumentere for og legitimere.

Se på Norge – se på vårt fantastiske kulturlandskap som en viktig del av naturlandskapet – det at det bor mennesker i hele landet fordi det er attraktive lokalsamfunn å bo i. Fordi det i all moderne tid har vært og er en omforent politisk målsetting at vi skal ha et levende Norge – også utenom storbyene!

Jeg hadde forventet at et utvalg som skulle se på samfunnsøkonomiske sammenhenger hadde gjort akkurat det – tenkt samfunnsøkonomisk, helhetlig når man skulle vurdere nytt rammeverk for å øke vannkraftproduksjonen. Jeg hadde forventet at man hørte på «de som har skoene på». Kraftbransjen og vertskommunene var ikke invitert med i kraftskatteutvalget men burde man ikke konsultert disse miljøene i større grad – lyttet til dem?

Med jevne mellomrom opplever vi at spørsmål om fordeling av vannkraftinntekter dras frem – ikke minst av sentralpolitiske finansmiljøer. Den pensjonerte Ap-politikeren Gunnar Tore Stenseng fra Nord-Fron i Gudbrandsdalen skrev forleden i en Facebook-tråd:

«Satt i landsstyret og arbeidsutvalget til LVK i flere perioder, vi sloss med de samme angrepa da, - under ulike regjeringer. Husker vi hadde møte med ikke mindre enn 5 energiministre i tur og orden, og fikk stoppa det meste. Men de kommer igjen,- finansdepartementet gir seg aldri!»

Og akkurat dette har jeg hørt før – og jeg har tenkt at «ingen som skjønner samfunnsøkonomiske sammenhenger vil noen gang finne på å fjerne en ordning som er en lang suksesshistorie, som har gjort at 200 norske kommuner har akseptert å legge verdifulle naturressurser til grunn for vannkraftutbygging til beste for storsamfunnet, som har gjort at norske distrikts-samfunn til forskjell fra f.eks Sverige er attraktive å bo i eller besøke – if it ain’t broke why fix it»?

Det var derfor med vantro at jeg hørte på pressekonferansen og Sanderuds fremlegg av rapporten på mandag! 

En over 100 år lang tradisjon med konsesjonsordninger som har vært og er et viktig element i en suksessfull norsk distriktspolitikk, brytes dersom kraftskatteutvalgets innstilling blir vedtatt politikk. Man bryter i så fall samfunnskontrakten med rundt 200 norske kommuner som har akseptert å avstå verdifulle naturressurser til kraftproduksjon mot kompensasjon i form av langsiktige, forutsigbare inntekter til bruk på nærings- og infrastrukturutvikling i lokalsamfunnet. 

Når kraftbransjen ber om gjennomgang av grunnrentebeskatningen svarer utvalget med å øke denne fra 37% til 39%. Så gyver man løs på ordningene for lokale inntekter og vil nulle ut konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt. Man vil frata lokalsamfunnene egne lovfestede direkteinntekter. Og i stedet eventuelt «kompensere» med naturressursskatt – noe som betyr at kommunene er underlagt den til enhver tid sittende regjerings forgodtbefinnende. Hvordan dette skal skje og hvor mye som tilfaller vertskommunene vil være tilfeldig og avhengig av politisk vilje til enhver tid.  

All juridisk, politisk og historisk forankring i vårt vannkraftregime kastes over bord. Alle fagre ord og politiske lovnader om «ivaretaking og styrking av lokaldemokratiet» og at «kommunene skal få beholde mer av den lokale verdiskapingen» regner jeg med ingen i utvalget har hørt eller sett.

Verden trenger mer fornybar energi. Norge trenger mer fornybar energi. Råstoffet som trengs for å få dette til ligger ute i distrikts-kommunene. Vår natur er like hellig som den som ligger i Oslo-marka eller rundt Trondheimsfjorden. Hvorfor skal vi naturressurskommuner avgi noen av våre lokale herligheter dersom vi ikke har noe igjen for det?

Kraftbransjen har forstått at uten lokal aksept for utbygging så blir det ingen utvikling av fornybar energi. Den overstrømmende lokale motstand mot vindkraft sier vel sitt? Og slik vil det gå med bruken av alle nye typer lokale naturressurser som måtte bli aktuelle i fremtiden – har vi ikke noe igjen lokalt for å avgi disse – glem det!

Kraftskatteutvalget skulle bidra til å finne skatteordninger som bidrar til mer vannkraftutbygging. De forslag som foreligger her gjør det stikk motsatte. Ett er sikkert: Det blir ikke så mye som én kilowattime mer vannkraft utbygget dersom Sanderud-utvalgets forslag skulle bli vedtatt politikk!

Skolemat – «en merkelig valgkampsak»

Som fylkestingskandidat har jeg vært rundt i regionen på både stand og husbesøk. Enkeltsaker kupper dessverre oftere og oftere valgkampen. Den smale politikken uten øye for helheten er i fokus og vi politikere hiver oss på. Derfor er det betryggende å treffe på utsagn: «Hva jeg er opptatt av? Nei, jeg vet ikke - vi har det vel så godt i Norge at det er bare fillesaker i den store sammenheng som opptar oss». I den sammenhengen kom tema skolemat opp – og jeg fikk enda mer å tenke over omkring dette. For hva er det vi lærer våre barn og ungdommer om hvor maten kommer fra?

Økonomi handler om knapphet. Hadde vi hatt ubegrenset med ressurser trengte vi ingen økonomistyring. Dess strammere økonomiske handlingsrammer vi har dess bedre styring må vi ha. Og dess mere må vi prioritere – altså velge hva vi skal bruke de sparsomme midlene vi har til. Det er svært mye vi kunne tenkt oss å gjøre, mange gode tiltak – men vi har langt fra råd til alt. Innlandet Høyre er ikke imot skolemat men det er så mange andre helt nødvendige tiltak vi mener må prioriteres mye høyere.

Ei dame på Øyer sa: «Dette med skolemat er en merkelig valgkampsak. Man kan lure på hva det er som får politikere til å ha hovedfokus på en slik sak. Hvordan skal våre unger lære seg at maten ikke kommer fra lageret på Kiwi og matpakken eller varmtmåltidet kommer svevende fra en kafeteria? Hvordan skal ungene lære seg å lage mat når de ikke har rollemodeller i mor og far som smører matpakke og lager middag? Og så sier politikerne at vi må prioritere hardere fordi vi får dårligere råd!»

Mat er viktig for kropp og sjel. Det er et grunnleggende behov. Men er det riktig å frita foreldrene for ansvar for å lage mat til barna? Hvis det faktisk er mange barn som kommer på skolen uten mat – fordi de enten ikke vil ha med og heller kjøper usunn mat på kiosken eller fordi foreldrene ikke tar seg tid å lage mat til dem - er det da ikke heller et sykdomstegn i samfunnet? Hvis barnet ikke får mat med hjemmefra er det faktisk noe skolen burde ta opp med foreldrene og se på om ikke det er en årsak til det - eventuelt et dypereliggende problem som må gjøres noe med slik skolen har plikt til!

Å se foreldrene lage mat, å lære seg hvor maten kommer fra, hvordan man lager god og sunn mat selv er en basislærdom. Jeg er ikke lenger så sikker på at det for min del bare handler om prioritering av ressurser om jeg er for eller imot skolemat – det handler om noen grunnleggende verdier og hvor langt vi skal gå i å lære barna våre at alt kommer rekende på ei fjøl uten at vi trenger gjøre noe som helst selv?

Hjerkinn – sunn fornuft, lokaldemokrati og villreinvern!

Appell på Hjerkinn under aksjonen 19.8.19

Det store lokale – og nasjonale - engasjementet for å få stoppet sanering av setrene på Vesllie i forbindelse med tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til naturens tilstand, har ført frem. Regjeringen har stoppet rivingen som skulle begynne i dag. Det er en seier for fornuften, lokaldemokratiet – og for villreinvernet!

Lokalt har man riktig nok ønsket å bevare mest mulig av de 165 km2 som landskapsvernområde. Men man har akseptert Elvestuens beslutning om at størstedelen av det nedlagte skytefeltet skal innlemmes i Dovrefjell nasjonalpark som en utvidelse av denne. Til tross for at fylkesmannen etter en 5 år lang verneplanprosess med mange lokale møter la seg på et kompromiss i sin innstilling, der mer av området var landskapsvernområde. Miljødirektoratet som aldri var i nærheten av prosessen valgte imidlertid å innstille på betydelig mer nasjonalpark enn fylkesmannen, og Elvestuen valgte å legge seg på denne linjen.

Det som imidlertid har skapt det omfattende engasjementet er forståelsen av «tilbakeføring til naturens tilstand». De fleste vil ikke tolke dette som «tilbakeføring til steinaldernivå». For fjellfolket og mange andre er kulturminner, kulturarv og historie – det menneskeskapte – en viktig del av å leve i pakt med naturen.

Det beste for villreinvernet er å sikre lokal forståelse og aksept! Lokalt er alle svært opptatt av villreinvernet – men vernet må kombineres med sunn fornuft og ivaretaking av andre viktige samfunnsinteresser – både når det gjelder næring og kulturminner! I Hjerkinn-området har vi Snøheim turisthytte og Snøheimveien som eies av DNT – disse ligger i absolutt mest sårbare villreinområde og Snøheim er nylig utvidet til hele 80 sengeplasser og med 40.000 besøkende årlig. Det rimer dårlig at man gir DNT med sine 315.000 medlemmer som i stor grad kommer fra andre steder enn lokalt, lov til en slik massiv bruk mens man lokalt og i kulturminnekretser over hele landet med sine i sammenhengen svært ringe krav, ikke blir hørt. Den anerkjente villreinforsker fra NINA, Per Jordhøy, er nå pensjonert men er klinkende klar på at det har ingen negative implikasjoner for villreinen å bevare setrene og bruene i Vesllie.  

Mennesket har levd i og av Dovrefjellet i generasjoner med forsiktig bruk av fjellet. Villreinen har tålt storsamfunnets massive bruk av Hjerkinn-området til skytefelt i nesten hundre år. Vi er glade for at Forsvaret og storsamfunnet rydder opp etter seg og fjerner spor som skytefelt- og militæraktiviteten har etterlatt seg – men fornuften må brukes når det gjelder hva som fjernes!

I den vedtatte verneplanen for Hjerkinn-området åpnes det for etablering av tilsynsbuer. De lokale fjellstyrene har bedt om å få overta setrene i Vesllie som nettopp tilsynsbuer. Det vil være en god løsning å imøtekomme dette. Fjellstyrene vil kunne vedlikeholde og regulere bruken av setrene på en god måte som ivaretar både kulturminnevernet og villreinvernet.

Lokaldemokratiet ble grunnlovsfestet i 2016 – hvis man mener noe med folkestyre så lytter man til fjellfolket i Lesja-Dovre – den sunne fornuften er nemlig også til beste for villreinen. Jeg er helt sikker på at regjeringen vil la dette være førende i videre behandling av Hjerkinn-saken!

Verne- og forvaltningsplanen for Hjerkinn må vurderes på nytt!

I Lesja og Dovre opplever man det som ofte skjer i en valgkamp – én enkelt sak kupper hele valgkampen og tåkelegger alle andre politiske saker, også eventuelt positive sider i den aktuelle kuppsaken. Nasjonalt er bompenger og klima slike saker – i Lesja og Dovre er det fjerning av setre, broer og Einøvlingsdammen på Hjerkinn som er blitt en slik sak. Det kan være lurt å bruke valgkampen til å kjøre regjering eller opposisjon i egen kommune på saker man vil ha gjennomslag for. Man må bare huske to ting - å forholde seg til fakta hvilket jeg skal bidra til i dette innlegget, og at mange innbyggere i kommunen også er opptatt av hvordan vi skal løse andre utfordringer som de er opptatt av i hverdagen - og dem er det mange av i Lesja!

I 1999 og 2005 gjorde Stortinget vedtak om nedlegging av det 165 km2 store skytefelt på Hjerkinn. Man vedtok det i forbindelse med etablering av et 193 km2 stort, nytt skytefelt på Rena og ville kompensere bruken av mye verdifull natur på Rena med  «full tilbakeføring til naturens tilstand» på Hjerkinn. Dette stortingsvedtaket har ligget til grunn hele veien i verneplanprosessen. Sannheten er at ingen regjering har funnet det for godt å omgjøre stortingsvedtaket. Rødgrønn flertallsregjering fra 2005-2013 kunne med letthet ha reversert dette vedtaket dersom man lokalt hadde hatt gehør i egen regjering - begge kommuner satt med rødgrønne ordførere – de gjorde det ikke!

Undertegnede engasjerte meg først i politikk i 2007 og ante intet om hele saken før jeg som varaordfører kom inni kontaktutvalget for verneplanprosessen i 2013. Etter mye arbeid fikk vi «strukket» stortingsvedtaket. Det kom føring fra statssekretær Lars Andreas Lunde i Klima- og Miljødepartementet om at det i verneplanprosessen også skulle utredes et verneplanalternativ der de viktigste veiene i skytefeltet- etter innspill fra lokalbefolkningen - var bevart slik at området fortsatt kunne brukes av landbruks- og reiselivsnæring – vi var lokalt tydelige på at det var det viktigste av alt og hadde både daværende stortingspresident Olemic Thommessen og miljøstatsråd Vidar Helgesen på besøk. Flere miljøvernorganisasjoner var svært opprørte over denne snuoperasjon i regjeringen!

Fylkesmannens innstilling til verneplan kom sommeren 2017 etter en forbilledlig femårig prosess med involvering av et utall interessegrupper, som alle måtte gi og ta. Miljødirektoratet som ikke hadde vært i nærheten er den fem år lange prosessen som fylkesmannen i Oppland hadde kjørt, valgte imidlertid i sin innstilling januar 2018 å legge mindre vekt på fylkesmannens arbeid som hadde hensyntatt lokal kunnskap og erfaring, og innstilte på strengere vern - mer nasjonalpark og mindre landskapsvernområde enn fylkesmannen - men dog de nevnte veiene bevart.

Venstre og Elvestuen tok samtidig i januar 2018 over Klima- og Miljødepartementet. Ordførere i Lesja og Dovre og undertegnede reiste 28.februar 2018 til departementet og fremførte våre synspunkter, ønsker og krav. Departementet valgte likevel å i overveiende grad la direktoratets innstilling mer enn fylkesmannens være førende da man la frem endelig vedtak av verneplan ved kongelig resolusjon i april 2018.

Det at vi fikk til bevaring av viktige veier i området må tross alt sies å være en svært viktig seier for lokaldemokratiet og viktigste grepet for landbruk og reiseliv i området!

Så er vi her – over ett år etter vedtak ved kongelig resolusjon. Nå begynner folk å se og skjønne hva vedtaket i praksis betyr. Det er vanskelig å få øye på hvordan man med bruk av vanlig sunn fornuft kan forsvare det som skjer. En hinsides bruk av offentlige ressurser på å «rasere» et område der de fleste vil mene at kulturlandskapet og historien er like viktig som – og faktisk en viktig del av - det storslåtte naturlandskapet.

Alle politikere vet at det ikke er bare å knipse i fingrene å endre kongelig resolusjon. Det må sannsynligvis være et rettslig grunnlag for det. Akkurat det kunne man jo fra politisk ledelse i de to kommunene – som vel i rettferdighetens navn er de som over lang tid har mottatt utallige henvendelser om lokalt engasjement - ha brukt det siste året på å sondere fremfor nå å gi inntrykk av at det fortsatt er en kurant eller lettvint politisk sak å endre hvordan Hjerkinn skytefelt skal vernes og forvaltes fremover. Det er denne åpningen – et grunnlag for midlertidig utsettelse slik at vi får tatt enda en grundig og helhetlig vurdering av vedtaket – som i hvert fall jeg med flere har forsøkt og fortsatt forsøker å finne nå, langt på overtid – og som jeg mener kommunene må gripe tak i umiddelbart, og helst burde gjort for minst et år siden.

At vern av kulturminner og kulturlandskap er fullstendig tilsidesatt til fordel for vern av en villrein som har tålt bokstavelig talt bomber og granater i nærmere 100 år, er og blir uforståelig og bør gås etter om det faktisk er forsvarlig i forhold til andre politiske målsettinger og lovverk! 

Uten lokal forvaltning trenger vi ikke lokalpolitikere!

I medieoppslag 3.8.19 sier statsminister Erna Solberg at hun er lei av at statlige organer detaljstyrer kommunene og ber dem si mer «ja». Nå lover hun å vektlegge lokalpolitikernes syn sterkere i klagesaker. Det er musikk i mine ører. Lokal råderett – altså retten til å bestemme mer over egen utvikling lokalt, er hele grunnen for at jeg valgte å gå inni politikken i 2007. Dersom man lokalt ikke har noe å skulle sagt, trenger vi i realiteten ikke lokalpolitikere i det hele tatt. I 2016 ble lokaldemokratiet – folkestyret – grunnlovsfestet. Det kan synes som det med jevne mellomrom må strammes kraftig opp fra politisk ledelses side for at ikke den statlige overstyringen på nytt skal ta overhånd.

Det er flott som statsministeren nevner at den borgerlige regjeringen allerede har økt ja-prosenten i klagesaksbehandlingen sammenlignet med den rødgrønne regjeringen. Kommunene fikk helt eller delvis medhold i 42 prosent av de 281 klagesakene som ble behandlet av den rødgrønne regjeringen i perioden 2005–2013. Under Solberg-regjeringen i perioden 2013-2019, har kommunene fått medhold i 81 prosent av de 142 sakene som har havnet på kommunaldepartementets bord. Antall innsigelsessaker som går til departementet har gått merkbart ned. At kommunene oftere får medhold har nemlig hatt en «oppdragende» effekt på statlig embetsverk og man jobber hardere for å finne løsninger før saken ender i kommunaldepartementet. Det er en villet politikk og bidrar selvsagt til avbyråkratisering.

At det er det sektorovergripende Kommunal- og Moderniseringsdepartementet som nå behandler innsigelsessaker, fremfor som under rødgrønn regjering, Miljøverndepartementet med ensidig fokus og kompetanse på miljøvern, er et av de viktigste grepene borgerlig regjering har gjort for å motvirke at sektorinteresser styrer alt i forvaltningen. Vi har fortsatt utfordringer med at systemet ikke er endret tilsvarende hos fylkesmennene – her er det stadig miljøvernavdelingen som behandler plansaker. Det er derfor viktig at Erna Solberg enda en gang sender et tydelig signal til fylkesmennene og andre statlige organer om at det skal sterke nasjonale interesser til for å gripe inn overfor lokaldemokratiet, og at vi må vektlegge lokaldemokratiets egenverdi.

For å få en mer strømlineformet forvaltning som ivaretar helheten fremfor sektorinteresser er det nødvendig å endre organiseringen av systemet regional stat og forvaltning. Ideelt sett fra et Høyre-ståsted trenger vi bare to forvaltningsnivåer, og ikke den kostbare fylkeskommunen. Vi kunne med fordel overført flere oppgaver til større kommuner i distriktene og resten til en regional stat som også måtte inneha avdeling og kompetanse på nærings- og samfunnsutvikling og føringer fra næringsdepartementet, noe fylkesmennene ikke har i dag.

Kanskje vi på nytt burde se på forsøket med «Enhetsfylket» som pågikk i Møre og Romsdal 2004-08 der oppgavene til fylkesmann og fylkeskommune var slått sammen, og om det er noe å lære eller videreføre av dette.

Så er det helt nødvendig at man har stå-på-mennesker i lokalpolitikken, folk som tar kampen for den lokale utviklingen – ikke bare når det er valgkamp hvert annet år, men kontinuerlig har lokal utvikling for øye, og ikke gir seg overfor statlige myndigheter hvis man mener man får urimelige innsigelser eller innsigelsesvarsler. Dersom ikke lokalpolitikerne er tydelige og målbevisste og vet å stå opp for sine saker, er det lite hjelp i å rigge en forvaltning som ivaretar de lokale beslutninger mer enn noen gang i nyere tid. 

Hanne Alstrup Velure, ordførerkandidat i Lesja og 5.kandidat for Innlandet Høyre

Lesja – eiendomsskatt, privatisering og sånt!

Det er tøffe tider om dagen i Lesja. Vi har nok en utfordring med at vi i mange år er blitt fortalt av administrasjonen at vi driver for dyrt og at driftsnivået må ned – det har blitt ropt «ulv, ulv» for mange ganger. Da det virkelig var nødvendig å lytte til administrasjonen, gjorde man det nemlig ikke. For Lesja er det ikke bare å fortsette som før med litt kutt her og der, denne gangen er det nødvendig å ta grep som monner og å tenke nytt når det gjelder bruken av både folks skattepenger og rammeinntektene fra staten. Sistnevnte er ikke slik noen ønsker å gi inntrykk av redusert pga. regjeringen, tvert imot – de er økt merkbart pr. innbygger men redusert pga folketallet har fallet i rekordfart til 1999 innbyggere.

Samfunnsforskerne fastslår at kommuner med under 3000 innbyggere ikke kan drive bærekraftig. Det skal være en sunn balanse mellom innbyggertall og ressursbruken på politisk og administrativ organisering. Naturligvis er det en nedre grense for hvor liten en kommune kan være for å ha råd å drifte et slikt apparat. Med under 2000 innbyggere i Lesja og i tillegg en stor andel eldre, er vi kommet godt under grensen for balanse mellom inntekter og utgifter til drift. Hadde det ikke vært for inntektene fra vannkraft, utbyggingsavtaler på hyttebygging og den anselige delen av verdiskapingen i privat næring som hyttefolket i Lesja står for, var vi for lengst kommet dit vi nå er. Investeringen i ny sjukeheim og eget helsehus var dråpen som fikk begeret til å flyte over nå – et beger som uansett hadde flytt over med tid og stund dersom vi ikke hadde tatt grep for å snu utviklingen.

De fleste skjønner at det må være en sunn balanse mellom privat og offentlig sektor. Uten skatteinntekter fra privat sektor blir det ikke ressurser til å drive offentlig sektor. Et litt enkelt bilde på dette: Når en offentlig ansatt betaler inn eksempelvis 30 av tjente 100 kr. i skatt, kan dette ikke i neste tur betale han/hennes egen lønn på 100 kr. Det må friske skattepenger fra privat næring inn for å dekke resten. I Lesja har vi – som i mange andre småkommuner – markant ubalanse mellom sektorene.

Eiendomsskatt kan på ingen måte løse utfordringene alene. Vi kan være tvunget til å innføre eiendomsskatt nå siden det etter hvert er blitt et «must» at eiendomsskatt må innføres i alle kommuner for å dekke et for høyt driftsnivå. Man må imidlertid aldri glemme at høyere skattetrykk gir mindre kjøpekraft og derfor i neste tur kan gå ut over verdiskapingen i privat sektor, og dermed skatteinntekter fra disse. Det er noe som heter «å sage greinen over man sitter på». I Lesja har vi de siste 12 årene hatt utbyggingsavtaler. Ved alt salg av hytte/hyttetomt inngår regulanten (utbyggeren) avtale med kommunen der det innbetales et betydelig engangsbeløp til kommunen som settes på «grønne fond» til bruk ved utbygging av annen infrastruktur enn vann, kloakk og veg. I tillegg skal alle hytteeiere være medlem av en velforening og innbetale årlig avgift til drifting av infrastruktur. Inntektene fra dette systemet er geografisk øremerkede. Utbyggingsavtalene ble innført som et alternativ til eiendomsskatt for å sikre at kommunen fikk inntekter til å utvikle infrastrukturen i hytteområdene i Lesja og slik at dette kom hyttefolket direkte til gode.

Privatisering av visse kommunale tjenester har noe for seg, jfr. balansen mellom privat og kommunal sektor som jeg skrev om over. Alle politikerne snakker om å selge ut av de kommunale eiendommer. Og det er på tide – det er ingen primæroppgave for en kommune å drifte en stor eiendomsportefølje. Det står sannsynligvis ikke kjøpere i kø på disse eiendommene, men dersom så var tilfelle ville det bety stor reduksjon i behovet for bl.a. vaktmester- og renholdstjenester. Ved kjøp av slike tjenester fra privat utbyder vil kommunen kunne skalere etter behov. Dessuten er lovverket etter hvert slik at det uansett må hentes inn sertifiserte fagfolk på alt som skal gjøres utenom tilsyn. Det er en grunn for at mange større kommuner for lengst har lagt en rekke tjenester ut på anbud. Lesja må tenke nytt!

I 2030 sier SSB at Lesja har 1882 innbyggere. De senere årene har folketallet gått enda raskere ned enn SSB fremskriver. Det bør være klart for en hver at det må tas grep raskt for å få arbeidsro og fokus på utvikling, fremfor evig fokus på innsparing og utrygghet for innbyggerne på hva som er det neste som må legges ned. Det er grunnen for at kommunesammenslåing er den mest nærliggende løsning. Da reduserer man to politiske og administrative apparater for 2000 og 2600 innbyggere til ett for 4600, fremfor å redusere i de operative tjenestene til barn og eldre – det er disse som betyr noe for folk. Tross alt er det for folket i kommunen vi skal drive kommune – og da skal vi få mest mulig ut av skattekronene som betales inn! 

LESJA – og den lammende unnfallenheten!

Kommunestyret i Lesja hadde 13.juni oppe sak om strukturendring. Intet møte har jeg grudd meg mer til i mine 12 år som politiker. Vel var jeg nervøs etter vedtaket vi gjorde i 2017 med investering basert på 110 mill. kr. kommunalt lån – uten å samtidig finne inndekning. Lesja gikk rett i luksusfellen. Jeg har vært sint mange ganger siste året fordi lokaldemokratiet og selvråderetten som jeg kjemper så hardt for og forsvarer, har spilt fallitt. Kommuneloven bør endres slik at så store investeringer vi har gjort uten å finne inndekning, ikke blir lov – rett og slett at det lages en kontrollordning som sikrer at politikerne ikke kan sette seg selv og ikke minst folket sjakkmatt slik vi faktisk er nå.

Torsdagens kommunestyremøte der vi skulle behandle sak om strukturendringer viste en lammende unnfallenhet i kommunestyret – realiteten er at man utsetter alt til etter valget. Ingen strukturendringer ble vedtatt, bare utredning av en rekke små enkelttiltak som ikke på noen måte får økonomien i balanse. Selv nå, fristes noen til å gi uttrykk for at «det ordner seg nok», «vi har jo frisk luft, fin natur og kjærleik». Og krydrer det med rørende omsorg for barna som kan bli sendt ut på en lang bussreise hver dag fordi vi må velge om en skole eller ungdomsskole skal legges ned. Eller en barnehage. Eller eldresenter. Jeg er skikkelig redd nå. Jeg har snakket med nok mennesker her, både foreldre til barn og med eldre til å skjønne hva det gjør med folk å være nervøse for fremtiden og nærtilbudet på skole og eldreomsorg. Det er frustrasjon. Forleden sa ei ung mor som for ikke lenge siden flyttet hit, til meg at aldri hadde hun trodd at hun skulle trenge å bekymre seg slik hun gjør nå for at skolen på Lesjaskog skal forsvinne.

Lesja Høyre har aldri vært imot å investere i ny sjukeheim. Men vi stemte imot å bygge dette og samtidig helsehus - samtidig som vi også trenger omsorgsboliger slik både de eldre og fagfolk sier vi trenger – uten å finne inndekning, utenom budsjett og økonomiplan. Har man ikke råd til å bygge/etablere/drifte noe alene, så må man søke samarbeid med andre om å bygge/etablere/drifte. Det trengtes ikke kalkulator for å regne ut at vi ville komme dit vi er nå i ettertid. De tøffe valgene har bare så vidt begynt. Eiendomsskatt er den store våte drømmen for noen og det har nærmest vært fremstilt som svaret på veien ut av alt økonomisk uføre. Slik er det ikke – økning med 1 promille/år til maks 4 promille gjør ingen sommer – det får ikke de svarte skyene til å forsvinne. Lesja Høgre mener eiendomsskatt er en usosial skatt som rammer uansett betalingsevne. Vi ønsker jo at folk skal ha egen bolig – da er det ikke lurt å straffe huseierne med å betale skatt på hus de har kjøpt for penger som de allerede har betalt skatt av en gang. Vi vil derfor dersom det innføres eiendomsskatt foreslå et bunnfradrag på 1 mill. kr – dvs man betaler ikke av første million på verditaksten – dette for å skjerme eldre, enslige og unge barnefamilier. 

Vi bor i en langstrakt bygd med 3 mil mellom våre to funksjonssentre, og ca. 45 km å reise for den som bor ytterst i bygda til det fjerneste senter. Skal vi mene noe med nærhet til tjenester for alle i bygda så er det ikke snakk om å legge ned skole eller eldresenter på Lesjaskog. Det kan ikke være automatikk i at ved en sammenslåing av det ene eller det andre, så skal Lesjaskog legges ned. Det er utviklingspotensial vest i bygda. Vi er heller ikke villige til å legge ned eller redusere eldreomsorgen på Lesjaskog. Her må vi lytte til både de eldre selv og de mange som har ytt dugnadsinnsats for å få til Eldres på Lesjaskog. Å fjerne det lille vi har igjen – barnehage, skole og eldresenter er å trekke pluggen ut av lokalsamfunnet!

Strukturendring betyr varig endring i lokalisering og organisering. Det kan man gjøre på ulike måter. Lesja Høyre mener en grunnleggende endring i administrasjon og politisk ledelse er der vi bør sette inn. Det er de dagligdagse tjenester som betyr noe, ikke administrative kontortjenester og andre tjenester vi trenger bare en gang iblant og som i stadig større grad digitaliseres.

Tanken på kommunesammenslåing tror jeg har modnet hos mange. I forrige eierskapsmelding skrives det at vi har 45 formelle interkommunale samarbeidsavtaler, 60 med de uformelle, og flere er det blitt siden. Stadig legger vi flere tjenester sammen med nabokommunen(e) – det blir rent kunstig å være egen kommune. Ikke minst har vi ikke lenger styring på de tjenester vi har ansvar for, verken kvalitet eller økonomi. Kommunereformen fortsetter og senest i nå i juni var kommunalministeren i media og ytret at kommuner med under 3000 innbyggere ikke er bærekraftige. Det fastslår forskerne. De kan ikke yte den tjenesteproduksjonen alene som de plikter. Lesja er et lysende eksempel! Samarbeid kan jo være bra til en viss grense. Men når vi stort sett jobber sammen om nesten alle tjenester men fortsatt har to kommunehus, to administrasjoner, to kommunestyrer, to formannskap og to sett med hovedutvalg osv osv – da er det på tide å gjøre noe slik at det blir samsvar mellom tjenesteproduksjon og politisk-administrativ organisering.     

Det vil bli satt i gang en ny runde på kommunereform nå. 120 kommuner i Norge har under 3000 innbyggere. Staten yter fortsatt incentiver ved frivillig sammenslåing. 25 millioner i engangsbeløp + 15 år med samme rammetilskudd slik de to kommuner har til sammen i dag. Med kraftig reduserte kostnader på administrasjon og politisk nivå vil pengene kunne gå til de varme tjenester som folk trenger nær seg. De som betyr noe for folk. Å bare etablere enda mer samarbeid med Dovre uten å foreta reel sammenslåing slik det i praksis er, er bare å legge til rette for enda mer maskespill og å miste muligheten for å få de statlige incentiver.  

Jeg oppfatter at stadig flere er krystallklare på at hvor kommunehus og kommunegrense går, er ikke viktig – det er hvor barnehage, skole og eldreboliger er som betyr noe. Vedtaket i torsdagens kommunestyremøte viser at politikerne fortsatt ikke har forstått alvoret og i beste fall tror at man kan fortsette på den skakkjørte kursen vi nå er og med enkle kutt a la ostehøvelprinsippet skal klare skjærene. Men vi er ikke lenger der at det monner på sikt. Det eneste vi oppnår er å utsette våre innbyggere og ansatte for nye stadig kraftigere sparerunder hvert år – med den utrygghet og mangel på bostedsattraktivitet det gir – og langsomt pine frem nedlegging av primære tjenestetilbud!

Lesja Ap initierte i 2011 et enormt ressurskrevende arbeid for å danne grunnlag for sammenslåing med Dovre men valgte etterpå å stemme imot resultatet av all arbeidet og motarbeide kommunesammenslåing da man kom i opposisjon. Det ligger fortsatt en bare tre år gammel intensjonsavtale. Av de som stemte nei til kommunesammenslåing, sa 66% at dersom sammenslåing allikevel, så ville de velge Lesja-Dovre. Lesja Høgre sitt primære forslag i kommunestyremøte 13.juni var derfor:
Lesja kommune inviterer Dovre kommune til ny dialog om kommunesammenslåing. Avtale for sammenslåing må foreligge til politisk behandling innen 1.desember 2019.   

Dette forslaget trakk vi siden det med stor sikkerhet ikke ville få flertall.

I stedet fremmet vi et forslag til handlingsregel for å forplikte politikerne.

Det skal være barnehagetilbud, skole og eldreinstitusjon med mindre enn 25 km reiseavstand for alle i Lesja kommune. Dersom økonomi i kommende valgperiode gjør at dette ikke kan oppfylles skal Lesja umiddelbart søke kommunesammenslåing.

Jeg håpet alle i kommunestyret ville være enige i at 45 km busstur to ganger om dagen, skal vi ikke by ungene våre. Likeså at vi skal lytte til de eldre og hvilke behov de har – de har jobbet et langt liv og fortjener respekt og å bli hørt! Jeg håpet at vi kunne bli enige om at før vi setter oss i en slik situasjon at vi tvinges til å legge ned en barnehage/skole/ungdomsskole eller eldreinstitusjon, så skal kommunesammenslåing gjennomføres!

Lesja Høyre vil ikke ha kommunesammenslåing fordi det er noe verken ene eller andre regjeringen vil ha – eller fordi vi tror det redder absolutt alle utfordringer vi har. Det handler ikke om partipolitikk eller om treer som vokser inni himmelen. Det handler om prioritering av ressurser – det er grenser for hvor små administrasjonsenheter vi kan ha, og hvor store tjenestebygg vi kan bygge alene i en kommune med under 2000 innbyggere!

Lesja Høyre er ikke "høy på pæra" og skadefro og ytrer at "Høyre er de eneste som har forstått og tatt ansvar" eller "hva sa vi", slik jeg hører fra noen - de som måtte ha slikt perspektiv skjønner ikke hvor alvorlig situasjonen vi er i, faktisk er og hvorfor det er helt nødvendig å kalle en spade for en spade. Jeg trenger vel ikke si hvor kjipe Høyres tre representanter i kommunestyret følte seg da vedtaket ble gjort, og en fullsatt kommunestyresal  sprang rundt og jubla uhemmet, ga high-fives og så skeivt til oss "bakstreverske" som stemte imot. Det var fattet et uansvarlig vedtak da investeringen i ny sjukeheim og nytt eget helsehus ble gjort. Den uansvarligheten kan vi rette opp med å gjøre grep som sikrer at konsekvensene for folk flest blir minst mulig.  

Alle partier i Lesja går til valg på et program. Ikke ved noe valg tidligere har programmet vært viktigere enn nå. Folk må vite hva politikerne de stemmer på har tenkt seg å gjøre – hva de vil prioritere når de må prioritere.

LESJA - de tøffe valgene!

Lesja kommune er kommet i et skikkelig økonomisk uføre. Allerede i årets budsjett må vi redusere pengebruken på drift så mye at det vil gå ut over både tjenestestruktur og kvalitet på tjenestene – dersom vi ikke foretar grep på annen vis som virker over tid. Samme øvelsen vil vi måtte gjøre i flere år fremover. Innføring av eiendomsskatt er uunngåelig men dette alene er slett ikke nok til å dekke våre økonomiske forpliktelser. Hovedårsaken til uføret er alt for stort låneopptak til bygging av ny sjukeheim og helsehus, uten at man samtidig fant inndekning – altså hvordan skal vi betale pengene tilbake. Målet må være å finne løsninger som i størst mulig grad skjermer barn og eldre og sikrer nærhet til barnehage, skole og eldreomsorg, samtidig som plan- og næringsutviklingsarbeidet må fortsette. Hvordan vi for øvrig organiserer kommunen vår bør være underordnet.

Nå må det foretas tøffe prioriteringer og valg som de færreste har sett for seg. Både forhenværende og nåværende rådmann og økonomisjef i Lesja kommune skal ha ros for at de på alle måter forsøkte å synliggjøre for politikerne, konsekvensene av de enorme låneopptakene – men til ingen nytte. Lesja Høyre stemte imot vedtaket om bygging av sjukeheim og helsehus. Ikke fordi vi var og er imot ny sjukeheim – den trengs - men fordi vedtaket ble gjort uten å se det i budsjettsammenheng slik at vi fikk foreta de tøffe valgene vi nå står overfor som en del av vedtaket. Vi var imot pengebruk på eget helsehus som vi mener burde etableres i samarbeid med Dovre, slik at det også innen overskuelig fremtid ville bli rom for bygging av omsorgsboliger i tråd med eldrerådets ønske – og ikke minst i tråd med nasjonale føringer.

Gjennom mine tre perioder som Lesja-politiker har det vært sagt fra administrasjonen hvert eneste år ved budsjettbehandling at vi har alt for høyt driftsnivå. Lesja er på mange måter et mini-Norge som kan peke frem mot de utfordringer Norge som nasjon står overfor hvis vi ikke endrer kurs i tide. Lesja sine kraftinntekter har satt oss i en privilegert situasjon som dessverre også har blitt en sovepute. Folketallet har stupt til under 2000 og med det reduseres både statlig rammetilskudd (som gis per innbygger) og skatteinntektene. Sistnevnte påvirkes også av at andelen eldre i befolkningen øker.

Kommunereformen er ikke initiert for moro men av ren nødvendighet. For å sikre at mest mulig ressursbruk går til tjenesteproduksjon for folket og minst mulig til administrasjon. Tjenesteproduksjon og administrasjon av denne er snart på alle tjenesteområder underlagt interkommunalt samarbeid, slik at det blir rent kunstig å opprettholde – og betale for – egen administrasjon. Vi opererer uansett allerede som vi er «slått sammen» - men siden politisk nivå ikke er slått sammen har vi i Lesja ikke styring på tjenestene vi har ansvar for. Dette har man innsett i mange kommuner rundt i Norge men dessverre ingen steder der det trengtes aller mest – i Innlandets kommuner.

Lesja og Dovre er blant de kommuner som med hhv. 2000 og 2800 innbyggere har størst behov for endring slik at kommunegrense, administrasjon og politisk nivå blir i tråd med oppgaver og tjenesteproduksjon. Det ligger fortsatt en mulighet for å innhente statlige incentiver for sammenslåing med tilførsel av både engangsbeløp på 25 mill. kr. og opprettholdelse av dagens statlige overføringer i 15 år, hvoretter det over 5 år balanseres mot nye inntektskriterier, gjeldende for den nye kommunen. For Lesja Høyre er det viktig å fortsatt ha både skole og eldreinstitusjon på Lesja og Lesjaskog og mindre viktig hvor dette administreres fra. 

 Alternativet til å ta det mest nærliggende og fornuftige grep, å slå sammen kommunene på ordentlig, er å gå løs på store endringer i egen kommune. Eiendomsskatt vil først kunne innføres fra 2021 med 1 promille av takstverdi første året stigende med 1 promille pr. følgende år til 4 promille. Med utgifter til taksering og administrasjon første tiden vil det være lite å hente økonomisk i første omgang. Det er ikke nok å innføre eiendomsskatt for å løse utfordringene!

Lesja Høyre vil i tillegg til kommunesammenslåing, foreslå en gjennomgang av kommunale tjenester mtp. å legge ut på privat anbud. Vaktmester- og renholdstjenester er opplagte områder. Slik vil vi få mer forutsigbare kostnader på tjenesten og slippe personalansvar og pensjonsforpliktelser – noe som utgjør en vesentlig del av kommunens utgifter. Likeså vil vi kunne skalere etter behov. Det er ikke en kommunal primæroppgave å sitte på og forvalte så mye eiendom som Lesja kommune gjør. Vi bør vurdere salg på flere eiendommer, noe som i neste tur vil redusere behovet for vaktmester- og renholdstjenester og andre kostnader på drift og vedlikehold. Å vurdere alle ikke-lovpålagte tjenester og stillinger er en plikt, ikke lenger et valg vi har. Å redusere fra tre til to eller én sektorsjef, er også nødvendig. Og slik kan vi fortsette med innsparingstiltak år etter år som gjør Lesja kommune til en skygge av seg selv. I stedet for å gjøre fremtidsretta grep som vil sette oss i en situasjon der vi kan konsentrere oss om den utviklingen vi så sårt trenger!

Det viktigste vi som politikere i Lesja kommune kan bidra med, er å vise ansvarlighet, være nøkternt realistiske i saken, hvordan og hvor dette kommuniseres. Det er mange flere ubehagelige men dessverre helt nødvendige spørsmål å se i øynene for oss som bor i Lesja kommune. Realitetene kan ikke lenger feies under teppet, og det er og blir politikernes og kommuneadministrasjonens oppgave og ansvar å gi innbyggerne i Lesja den informasjonen vi har og å beskrive fakta. Likeså er det vår oppgave å gjøre noe nå mens vi selv kan bestemme hvilke grep som passer for oss, fremfor å sette oss i en ny håpløs situasjon der vi administreres av staten. Ikke minst bør vi kjenne på ansvaret for å skape positive holdninger til det nødvendige omstillingsarbeidet som ligger foran oss.

Det er ingen dyd å inngi folk urealistiske fremtidsutsikter og fortelle dem i ett sett at ”vi har så mye flott natur vi kan leve av og så mange flotte og dyktige mennesker her” og at «vi har tusen innsparingsmuligheter» – det siste er ikke riktig lenger, med mindre vi skal senke kvaliteten på tjenester drastisk og sentralisere tjenestene. Men vi har noen muligheter som monner – og dem bør vi benytte oss av nå mens muligheten fortsatt er der.

Forventninger på en historisk viktig dag!

Det er snart et år siden jeg som landsmøtevalgt sentralstyremedlem var med på vedtaket av Jeløya-plattformen. I ettermiddag er jeg med på fremlegging av Granavollen-plattformen, og dersom alle 4 partier vil det, får vi Norges første borgerlige flertallsregjering på mange tiår. En journalist spurte meg i går hva jeg tenker og hva jeg har av forventninger. Jeg tenker mye og jeg er spent!

Jeg valgte meg Høyre for 12 år siden etter å ha lest de fleste partiers prinsipprogrammer. Oppveksten i en dansk provinsby med foreldre som drev en liten entreprenørvirksomhet, en far som kom fra et lite husmannssted og stemte på Mogens Glistrup's nyetablerte Fremskidtspartiet og en mor med oppvekst på en middelsstor gard og som i alle sine dager har stemt Venstre, har helt sikkert preget mitt politiske ståsted. De politiske diskusjoner i det Larsen-ske hjem kunne være tildels hissige! Fra jeg var 13 år har jeg selv tjent hver en krone jeg trengte ut over til mat og tak over hodet, for min far var ekstremt streng på at vi unger skulle lære å arbeide og at penger må tjenes før de kan brukes. Ingen av mine venninner, selv om de fleste av dem også hadde noe feriejobb, måtte jobbe hver dag sommerferie og høstferie fra 7-16 hos bøndene på Lammefjorden med opptak, pussing og pakking av tulipan-løk og gulerøtter slik jeg og søsteren min gjorde. Min far var glad i fine biler og mange trodde nok at vi barna fikk hva vi pekte på. Sannheten var en annen, og jeg var flau over det - fortalte aldri til noen at jeg måtte på jobb men fant på alskens forklaringer på hvorfor jeg ikke kunne bli med til stranden eller annen moro på hverdager i ferien. Selv om jeg ikke har videreført samme stramme line i oppdragelsen av egne barn, så har også de måtte jobbe og tjene egne penger i ungdommen. Å lære seg at verdier må skapes før de kan brukes er noe av det viktigste, grunnleggende vi kan lære våre ungdommer! 

Tilbake til dagen i dag. Siden 2013 har vi hatt en borgerlig mindretallsregjering. Det er alltid krevende å skulle til Stortinget med alle saker, eller i hvert fall å skulle hente støtte utenfor regjeringen. Mange vil kanskje tenke at det er sunt at regjeringen må ha runder i stortinget omkring sakene. Men mengden av anmodningsvedtak fra Stortinget til denne regjeringen, dvs. der regjeringen instrueres til å forholde seg på en bestemt måte, er det høyeste noen norsk regjering har måtte forholde seg til. Det sier seg selv at det koster enormt med ressurser fra regjeringsapparatet å skulle utrede saker i henhold til anmodningsvedtak fra Stortinget i slike mengder som har vært de siste årene. Som Erna Solberg sa for ikke lenge siden, så vil vi med en flertallskonstellasjon som regjering få tøffere forhandlinger internt i regjeringen men en enklere hverdag på Stortinget.

Den nye regjeringsplattformen som landsstyrene og stortingsgruppene i de fire partier presenteres for i dag, vil avgjort være en illustrasjon på at samarbeid handler om å gi og ta. Som partimedlem kan det være frustrerende å oppleve at man er med å støtte politikk som verken er eget partis primærstandpunkt eller enn si eget partis politikk i det hele tatt. Det blir i bunn og grunn et spørsmål om retning. Akkurat som en regjering utgått av partiene Ap, Sp, SV, Rødt og kanskje også MDG, ville hatt en retning, så forventer jeg også en tydelig retning i Granavollen-plattformen.

En bærekraftig velferdsstat krever verdiskaping i hele landet. For distriktenes del vil det i stor grad bety naturressursbasert verdiskaping. Derfor er Høyres målsetting om spredd makt og myndighet og dermed lokal råderett så viktig. Norge er langstrakt og mangfoldig og utfordringene er ulike, innbyggernes behov, ønsker og mål forskjellige og forutsetningene for bosetting og verdiskaping sterkt varierende.

Min forventning til ny regjeringsplattform er en tydelig retning som ivaretar potensialet for utvikling i alle deler av landet, distrikter som byer, økt innflytelse for enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og næringsliv - alt dette som grunnlag for en bærekraftig velferdsstat!

Hjerkinn – Fylkesmannens skoleeksempel på «lokal aksept for og forankring vernet»

Involvering av lokalsamfunnet - et av mange møter!

I Nationen 17.april 2018 uttrykker seniorforskerne Dagmar Hagen og Bjørn Petter Kaltenborn i NINA, sin indignasjon over det de kaller «omkamper fra lokale særinteresser» i verneplanprosessen for nedlagte Hjerkinn skytefelt. Det er spesielt å oppleve forskingsinstitusjonens politiske prosedering, både i brevform og i media. NINA har bidratt i prosessen med sin naturfaglige kunnskap, hvilket er og blir deres oppgave og rolle. Politikernes rolle er å fatte beslutninger på et bredt kunnskapsgrunnlag – noe som også favner behovs- og konsekvensutredninger for andre samfunnsinteresser, f.eks. landbruk, reiseliv og turisme.  

Skytefeltet ble etablert i 1923 og etter nesten 100 år med massiv militær aktivitet i området – noe  både villrein og lokalsamfunn har tilpasset seg og sine behov etter – skal Kongen i statsråd vedta verneplanen for området. Det klinger dårlig fra et politisk ståsted – nesten uansett hvilket parti vi tilhører – å overkjøre et lokalsamfunn i den grad man ville gjort dersom man hadde fjernet absolutt all infrastruktur fra området.

Da Fylkesmannen i Oppland startet verneplanprosessen for snart 5 år siden, var det enorme sprik mellom synspunktene til fylkesmannen og lokalbefolkningen på hva innholdet i verneplanen skulle være. Fylkesmannen var pålagt å ta utgangspunkt i strengeste vernealternativet – dvs totalfjerning av all infrastruktur og etablering av nasjonalpark for hele området. Lokalbefolkningen i Dovre og Lesja på sin side ønsket landskapsvernområde og bevaring av alle veier. Etter 100 år der man har innrettet sitt liv og virke etter områdets fasiliteter, ville det være sterkt ødeleggende for særlig næringslivet, dersom man la helt området under strengeste vernet.

I 2015 meddelte statssekretær Lars Andreas Lunde i brev til fylkesmannen at regjeringen også ønsket et verneplanalternativ utredet der deler av veinettet var bevart. Dette etter innspill fra et samlet lokalmiljø – beitelag, reiselivsnæring og lokalpolitikere. Landbruket trenger adkomstmuligheter til området for tilsyn med beitedyra, ikke minst pga rovviltutfordringer – dyrevelferd og arbeidsmiljø vil i motsatt fall være truet. Reiselivet og turismen trenger bruksområder – om enn de innskrenkes kraftig til ytre deler av planområdet, lengst mot E6.  

Etter en mangeårig, svært ressurskrevende prosess med bred involvering av ulike interesser – og sterke følelser i sving – og utallige møter mellom ulike interesser, la Fylkesmannen frem sin innstilling til verneplan i juli 2017. Store deler er i denne omfattet av nasjonalpark – men Fylkesmannen har også tatt hensyn til lokale behov og på en forbilledlig måte imøtekommet disse med bevaring av noen få men svært viktige veier – ihht fagrapportene på landbruk og reiseliv. Det var spesielt å oppleve den lettelse og glede som hersket overalt – til tross for at ingen fikk i nærheten av det man i utgangspunktet hadde ytret behov for. Fylkesmannen har gjennom en grundig prosess klart kunststykket å skape «lokal forankring og aksept for vernet» - en drømmesituasjon for enhver politiker. Blott ved å vise respekt for lokalbefolkningen og forståelse for jobben sin med å balansere alle interesser - og ikke stemple alt annet enn naturverninteresser som «lokale særinteresser».  Vi opplever NINA’s begrepsbruk og politiske intervenering i saken som utidig og svekkende for troverdigheten som politisk uavhengig kunnskapsleverandør på sitt fagområde.

Fylkesmannen er regjeringens forlengede arm. I Jeløya-plattformen står det: (Regjeringen vil…» "vurdere supplering av nasjonalparkplanen. Lokal medvirkning og aksept er en forutsetning for opprettelse av nye nasjonalparker".  Man kan som fagperson gjerne mene at ens eget fagfelt ikke er tilstrekkelig vektlagt – vi synes dog det er spesielt at NINA fremholder dette, tatt i betraktning den store nasjonalparkutvidelsen. Fylkesmannens rolle er å balansere ulike behov i en verneplan og innhente bredt kunnskapsgrunnlag – det er gjort på en forbilledlig måte i innstillingen som kom i fjor.

Bengt Fasteraune, ordfører i Dovre (Sp)

Mariann Skotte, ordfører i Lesja (Sp)

Hanne Alstrup Velure, Leder i Utmarkskommunenes Landssammenslutning (USS) og Sentralstyremedlem i Høyre

Ansvarlige politikere kan å prioritere!

Kommunestyret i Lesja hadde sitt årlige økonomiplan- og budsjettmøte 14.12. For bare to år siden kom vi oss på rekordtid ut av Robek-lista der vi var havnet etter år med lite økonomisk styring og mangel på prioritering. Kanskje Lesja burde vært på lista lenger slik at politikerne faktisk hadde fått kjenne på hva det vil si å være under statlig administrasjon. Med vedtak av et ikke bærekraftig budsjett der lånegjelda allerede fra 2019 er oppi det røde feltet, tvinger politikere som postulerer å være imot eiendomsskatt kommunen til å måtte ta dette virkemidlet i bruk, i tillegg til at vi tvinges til å prioritere og kutte på drift i en slik grad, at jeg er redd det får konsekvenser som ingen faktisk har sett for seg. Man bruker penger i blinde fordi man ikke har vilje til å forestille seg hva det går på bekostning av i fremtiden og mot til å handle etter dette – det overlater vi heller til våre etterfølgere!

I løpet av året har kommunestyret mot Lesja Høyre sine stemmer vedtatt å bygge nytt sjukeheim med integrert nytt helsehus. Ny sjukeheim er tiltrengt og det genererer statlig medfinansiering i Lesja. Investering i nytt helsehus ble vedtatt på bekostning av bygging av omsorgsboliger som i utgangspunktet ble skutt ut på ubestemt tid – selv om felles helsehus med Dovre beliggende på Dombås 15 km unna, ville gitt en langt bedre løsning både faglig og økonomisk; helsehus gir ingen statlig medfinansiering. Dette til tross for at fagmiljøene vet, eller bør vite, at omsorgsboliger er svært viktig for fremtidens eldre. Man får bo lenger tid for seg selv, man får klare mer lenger men har samtidig tryggheten med tilknytning og nærhet til helsepersonell. En omsorgsboligplass genererer hele 45% statlig medfinansiering og koster 1/3 av en sjukeheimsplass. Man må spørre seg hvem man prioriterte slik for – de ansatte eller de eldre?

Lesja Høyre foreslo derfor flg. tillegg som heldigvis ble enstemmig vedtatt, til rådmannens innstilling til økonomiplanen:
«Økonomiplanen tas opp til ny vurdering innen første kvartal av 2018 med tanke på en vurdering av behovet for omsorgsboliger og en eventuell fremskynding av disse. Eldrerådet inviteres til formannskap og kommunestyre for informasjon og ønsker og behov, og involveres også i prosessen rundt planlegging og prosjektering av omsorgsboliger».   

Lesja kommunestyre gjorde også vedtak om å støtte bygging av kunstgrassbane på Lyftingsmo med hele 1,4 mill. kr. En bane som vil ligge 5-6 min. kjøring fra Lesja sentrum der skole, hall og annen infrastruktur ligger. I Lesja Høyre reagerer man på den måten denne saken er fremmet på. Ut av det blå kommer et millionprosjekt inn i økonomiplanen og foran prosjekter som har ligget i planen i årevis og er utsatt gang på gang – prosjekter som direkte eller indirekte vil gi næringsutvikling og inntekter til bygda. Det handler kun om at noen må bevege seg litt lenger enn man må når man smører X antall småanlegg tynt ut over bygda.

Med de økonomiske utsikter og den fremskrevne folketallsutvikling for Lesja som er, bør det være tydelig for enhver ansvarlig politiker at det for fremtiden må prioriteres ressursbruk på næringsutvikling og andre tiltak som stimulerer til folketallsvekst. Absolutt intet er viktigere enn å øke antall innbyggere i Lesja. Investeringen på Lyftingsmo er fullstendig feil prioritering av innbyggernes skattepenger. Vi har anlegg i Lesja, på Lesjaverk, Lesjaskog og på Bjorli – i en kommune med 2000 innbyggere kan vi ikke legge opp til små idrettsanlegg i hver eneste grend. Det bør i størst mulig grad prioriteres ressurser som bygger opp rundt skolene i tillegg til der det bidrar til næringsutvikling og kan gi inntekter til kommunen!

Lesja Høyre støttet derfor ikke rådmannens innstilling men foreslo:

«Søknaden om kommunal støtte til kunstgrassbane på Lyftingsmo innvilges ikke. Idrettslagene anmodes om å bruke og videreutvikle eksisterende anlegg på Lesja og Lesjaskog rundt skolene samt å i større grad samarbeide med hyttebefolkningen om tiltak slik at disse samtidig vil bidra til merbruk av hyttene i Lesja og generere næringsutvikling».

At idrettslagene i styrevedtak har prestert å sette opp denne saken mot tilskudd til fotballhall på Dombås gir bismak. Tilskuddet på kr. 500.000,- til hall på Dombås som rådmannen innstilte på i neste sak, er et minimalt tilskudd til styrking av den videregående skolen som man gikk i fakkeltog for i 2013 – en skole som må sies å i utgangspunktet være etablert på et fragilt grunnlag. Denne hallen er også viktig for voksenfotballen i Lesja, både for damer og herrer. Lesja Høyre støttet derfor helhjertet dette tiltaket.

Vedtaket av økonomiplan i gårsdagens kommunestyre er med Høyres tilleggspunkt reelt et utsettelsesforslag. På nyåret må vi som politikere ta ansvar, ta inn over oss realitetene og prioritere målrettet slik vi bestandig er enige om når det gjelder å prate overordnede handlingsregler - men som dessverre det mangler perspektiv og mot til å følge opp i praksis så snart man opplever press fra de som kjenner politikkens irrganger og vet å bruke dem til egen fordel.

Fraværsgrensen funker!

Utdanningsdirektoratet publiserer de endelige fraværstallene for skoleåret 2016/2017. Fraværet har gått ned i alle fylker. Utdanningsdirektoratet publiserer samtidig den første delrapporten fra evalueringen av fraværsgrensen.

Tallene viser at det ikke er tvil om at fraværsgrensen har fungert etter hensikten. Fraværet stuper og fraværsgrensen har vært bra for elever som tidligere hadde høyt fravær.

Fakta om fraværsgrensen:

• Fraværsgrensen i videregående skole ble innført fra skoleåret 2016-17.
• Grensen innebærer at man ikke kan ha mer enn 10% fravær i ett fag, for å få karakter i faget. I spesielle tilfeller kan rektor bruke skjønn når det gjelder fravær opptil 15%.
• Fraværsgrensen gjelder udokumentert fravær, ikke fravær som skyldes dokumentert sykdom, organisasjonsarbeid, politiske verv osv.

Det er en rekke momenter som Høyre vil fremheve – vi mener at:

• Å stille krav til at elevene møter opp på skolen er å bry seg. Vi gjør elevene i videregående opplæring en stor bjørnetjeneste hvis vi ikke stiller tydelige krav til oppmøte. For at elevene skal lære må de være til stede i klasserommet.
• Dagsfraværet har gått ned, timefraværet har gått ned, færre får strykkarakter og færre faller ut av skolen.

• I Oppland har dagfraværet gått ned med hele 50% fra 6 til 3 dager og timefraværet har gått ned fra 9 til 7. De endelige tallene vi har fått nå, bekrefter tallene fra i sommer. Det er ikke lenger noen tvil om at fraværet faktisk har gått ned og derfor håper jeg det nå blir ro rundt fraværsreglene i hele forsøksperioden som varer i tre år.

• Mange var bekymret for hvordan fraværsgrensen ville slå ut for de mest utsatte elevene. De endelige tallene viser at fraværsgrensen også har vært bra for elever med høyt fravær. Utsatte elever blir fanget opp tidlig og får mer hjelp fra skolene enn tidligere. Fraværsgrensen fungerer som et verktøy for å fange opp elever tidligere. Det er jeg glad for.

Hva viser de endelige fraværstallene:

• Fraværet har totalt sett gått ned med 40% for dagsfraværet og 25% for timefraværet, målt i median.
• Dagsfraværet til elevene som er mest borte fra skolen har gått ned med 30 prosent. Denne elevgruppen utgjør 17 000 elever, eller 10% av den totale elevmassen.
• Dagsfraværet har gått ned i alle fylker, men nedgangen er størst i Oslo og Finnmark.
• Også timefraværet har gått ned i alle fylkene. Finnmark har hatt størst nedgang her.
• Fraværstallene presenteres med median. Median er et bedre mål enn gjennomsnitt fordi det viser det typiske fraværet og er mindre sårbart for ekstremverdier og feilregistreringer.
• Fraværet har gått mest ned på yrkesfag. Her er dagsfraværet halvert, mens timefraværet er redusert med 40%.
• Statistikken viser en nedgang i andelen elever som får karakteren én, som tilsvarer stryk. Det er også færre elever som slutter i løpet av skoleåret. Fra skoleåret 2015-16 til 2016-17 gikk andelen elever som sluttet ned fra 4,0 til 3,8%.
• Når det gjelder andelen elever som har fått "ikke vurdert", er det større forskjeller mellom fylkene. Noen fylker, som Aust-Agder, Hedmark, Akershus, Vestfold og Telemark har hatt en økning i andel elever som ikke har vurderingsgrunnlag i minst ett fag, mens det har vært en nedgang i Østfold, Vest-Agder, Møre og Romsdal og Nordland.

Tabell 1: Median fravær i dager fordelt på fylker 2015-16 til 2016-17:

Tabell 2: Median fravær i timer fordelt på fylker 2015-16 til 2016-17:

Den første delrapporten viser:

• Evalueringsrapporten som publiseres nå er den første av i alt tre evalueringsrapporter om fraværsgrensen. Delrapport 2 kommer høsten 2018, og sluttrapport kommer i 2019.
• Skoleledere mener fraværsgrensen er hovedårsaken til at udokumentert fravær har sunket betydelig. Rektorene mener fraværsgrensen har vært bra for de aller fleste elevene.
• Noen rektorer forteller også at utsatte elever blir fange topp tidligere og får mer hjelp av skolen.
• Rapporten viser at innføringen av fraværsgrensen har ført til mer bevissthet rundt fraværsføring. Men det er fortsatt variasjoner i hvordan både skolene tolker og bruker regelverket.
• Forskerne trekker fram en bekymring for at fraværsgrensen slår uheldig ut i små fag. Det er per nå ikke mulig å si noe om risikoen for å få ikke vurdert i små fag er større enn i store fag, kun at andelen som får ikke vurdert er stabil. 

Gynekologi - ta kvinners følelser og virkeligheten på alvor!

Etter programvedtak på Høyres landsmøte 2017 om «at kvinner skal kunne bruke gynekologtjenester uten henvisning fra fastlege», gjennom valgkampen og i det seneste med flere medieoppslag, har ulike medisinske faggrupper engasjert seg i dette. Det er ikke uventet all den tid man har opplevd det samme flere ganger tidligere når tema har vært oppe. Fokus må imidlertid være på pasientene – kvinnene – hva disse sier, føler, uttrykker behov for og hvordan handlingsmønsteret til en rekke kvinner i virkeligheten er. 

Det bør være et mål for samtlige, uansett faggruppe, at alle kvinner føler seg bekvemme med å få og faktisk får foretatt de nødvendige gynekologiske undersøkelser som forebyggende tiltak for alvorlig sykdom; til beste ikke bare for kvinnen selv men også for andre som kunne være eller blir utsatt for smittefare. Det handler om pasientens helsetjeneste og valgfrihet!

Høyres vedtatte programpunkt er ment som et tiltak for de kvinner som av ene eller andre grunnen ikke ønsker å bruke sin fastlege ved underlivsundersøkelser. Dette handler ikke om å ta noe fra fastlegene – det er svært mange meget dyktige fastleger, også på dette fagområdet. Men med medisinsk utvikling følger også beredere og stadig større krav til fastlegens kompetanseområde. Det avdekkes faktisk mangel på gynekologisk kompetanse hos fastleger.

Det argumenteres for fastlegers "portvaktfunksjon" men en slik funksjon vil jo bare virke i de tilfeller kvinner faktisk går gjennom porten. At mange kvinner går direkte til gynekolog og tar hele kostnaden selv, er et tegn på at det er et reelt behov for valgfrihet. Grunnene for at kvinnen ikke ønsker å bruke sin fastlege kan være mange og sammensatte - bluferdighet, kultur, for mye nærhet til legen utenom legekontoret (særlig i distriktene der «alle kjenner alle»), mangel på tillit til at fastlegen har nødvendig kompetanse eller annet. At det også er kvinner som enten utsetter eller unngår gynekologiske undersøkelser av samme grunner, er hevet over tvil og er en enda mer alvorlig utfordring.

Tidligere og mangeårig leder i Norsk Gynekologisk Forening, Oddvar Sviggum, sier flg.:
«Mens jeg var leder tok man opp akkurat denne saken. Man nådde ikke frem, men det ble en slags konsensus med allmennlegene om at terskelen for henvisning skulle være lav. Og slik fungerer det oftest. MEN feks. kom to unge jenter til meg direkte. De hadde "vært på byen" og ønsket en undersøkelse blant annet for kjønnssykdommer. De ble informert om at det hadde vært billigere med henvisning. De jobbet imidlertid som legesekretærer hos sin fastlege. Han ville IKKE henvise dem, men gjøre undersøkelsen selv. De følte imidlertid at hva de gjorde på sin fritid etc. ikke var noe de ville fortelle sin fastlege/arbeidsgiver og aller minst «blotte seg for han».Populasjonen er forskjellig fra bygd og by. Legedekningen varierer fra sted til sted med ofte mange (utenlandske) vikarer. I en mindre bygd ferdes ofte legen og pasienten i mange felles fora. Det kan være fra skolemusikk til fotball, nabo eller venner. Dette handler ikke om at allmennlegens kompetanse dras i tvil, men om pasienter som av forskjellige grunner føler at de har et for nært forhold akkurat når det gjelder det mest intime. Dersom pasienten har et godt og fortrolig forhold og føler tiltro til sin fastlege, vil hun selvfølgelig bruke egen lege og ikke føle behov for å konsultere gynekolog. Det er selvfølgelig ikke snakk om at gynekologen ønsker å overta all screening mht. til celleprøver. Det er det ingen gynekolog som ønsker».

Det handler altså til syvende og sist om å legge til rette for at absolutt alle kvinner – til beste for seg selv og eventuelt seksualpartnere – føler seg bekvemme nok til at de får foretatt de gynekologiske kontroller som alle er enige om de bør få foretatt. Så er det naturligvis mange kvinner som er helt komfortable med å bruke sin fastlege og som vil og skal fortsette med det.